@brittarnhild
Det er mørketid, og jeg må innrømme at etter hvert som jeg blir eldre, blir mørketiden tyngre og tyngre. Og det er ikke tvil om at tyngste dagene gjerne er når jeg drar på jobb mens det enda er mørkt, og kommer hjem etter at mørket har lagt seg igjen. Når det dessuten er en risikosport å komme seg hjemmefra og til bussholdeplassen på det glatte føret, i mørket, var ikke formen helt på topp da jeg stolpret meg hjemmefra i dag tidlig. Med brodder under skoene kom jeg meg likevel avgårde- Gikk i svært god tid, for sikkerhets skyld, og kom til bussholdeplassen på Flatåsen flere minutt før bussen var ventet. Det stod to andre damer inne i busskuret der da jeg kom, en yngre og en eldre, så det var god plass til meg også, i ly for regnet.
Og det var da jeg hørte det. Den gamle damen stod der og plystret. Jeg er ikke så sikker på at hun egentlig var klar over at hun gjorde det, men plystre gjorde hun, klart og tydelig. Jeg lyttet, "Dette var da visselig en kjent sang? En salme til og med?" Ja, jammen stod hun der og plystret No koma Guds englar.
Jeg begynte å nynne med. Inni meg. Kunne jo ha sunget høyt, men tenkte ikke så langt. Men sangen fylte meg likevel, og har vært med meg gjennom hele dagen.
Guds fred og velsigning dei bjoda.
No stig ifrå jordi ein helgasong ny,
som skal gjennom himmelen ljoda:
Guds fred og vel møtt,
du barn som er født!
Vår fredsfyrste høgt vere lova.
og komen til løysing og lukka
for menneskeborn som er fødde i synd
og alt uti vogga må sukka.
Guds fred med dei små
som honom fekk sjå!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!
då stjerna av Jakob seg viste.
I hardaste vetter det grønkar av vår,
og fagraste knupp spring av kviste.
Guds fred og god jol
med sumar og sol!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!
og trei stend svarte i skogen.
Men Isai stuv, som til frelsa er vald,
skyt livskvisten fager og mogen.
Guds fred med den tein
av grønkande grein!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!
frå høgsal til armaste hytta.
Det ljosnar så vent over dalar og strand
der inn hennar strålar få glytta.
Guds fred over mold!
Vår sol og vårt skjold,
Vår fredsfyrste høgt vere lova!
på alle folks tunger dei kveda.
Så vide som klokkone tima frå tårn,
stig tonar av hugnad og gleda.
Alt kling som i kor:
Guds fred over jord!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!
så vida som tunga kan mæla,
om Sonen som er oss frå himmelen send
all verdi til siger og sæla!
Syng ut i kvar bygd:
Guds fred ifrå høgd!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!
Den freden meg fylgje frå vogga til grav,
meg hugge i såraste suter!
Så seier eg når eg frå verdi fer av
og døyande hovudet luter:
Guds fred og farvel!
No sovnar eg sæl.
Vår fredsfyrste høgt vere lova!
Jeg leser på Wikipedia at denne salmen av Elias Blix faktisk var den aller første nynorske sangen som ble sunget i en kirke. Det skjedde i Høydalsmo kirke 2.juledag 1884......Prost Sønke Sønnichsen hadde fått trykket et ark med tre salmer til denne gudstjenesten, men hadde ikke fått tillatelse av departementet til å bruke den. Den ble godt mottatt av menigheten og senere meldte prosten til departementet at salmen var blitt sunget. Da var Elias Blix statsråd og inhabil i saken, så statsråd Jakob Sverdrup avgjorde at saken skulle «bero indtil videre».
:::::::::::::::::::::::.
Dagens bilde viser to av englene som henger i det ene spisestuevinduet vårt i advents- og juletiden. De er sydd av min venninne Solveig Mjølsnes.
Recent Comments