@brittarnhild
Steintavle laget av Ingun Dalin
Josef kan endelig puste lettet ut. Maria og den lille nyfødte sover. Det ble en lang, slitsom dag. I flere timer løp Josef rundt for å finne et sted hvor Maria kunne hvile, hvor Maria kunne føde, skjønte han etter hvert. Til slutt var det en liten gjetergutt som kom dem til hjelp. Han var på vei ut til markene med kveldsmat til brødrene sine da han kom over Maria som lå over eselryggen og klamret seg fast mens hun jamret stille. Gutten fant fram vannflasken sin og ga Maria å drikke da en ri tok tak i henne og hun skrek høyt. Gutten kom fra en stor familie og skjønte straks hva som var i ferd med å skje, og da Josef, som hadde hørt skriket, kom løpende, ledet han den gjennom en bakgate og ut til en liten hule som på den kalde årstiden ble brukt som stall for dyrene. Nå var alle sauene ute på markene, men en okse og et par gamle esler stod der inne. Alt gikk fort nå. Josef prøvde å tenke tilbake, men klarte nesten ikke sortere minnene. Gjetergutten, som ikke kunne være mer enn en åtte, ni år, hadde løpt hjem for å hente moren sin, og snart var flere kvinner på plass, med varmt vann og sterke, kyndige hender. Josef, som var blitt sendt vekk da de to andre sønnene hans ble født, kunne ikke gå fra Maria nå, men ble sittende med henne i fanget, og slik, mellom beina på dem begge, i alle fall føltes det slik for Josef, ble en liten, skrukkete unge født. En av kvinnene vasket babyen, en annen vasket Maria og ikke lenge etterpå sov de begge to. Kvinnene ryddet opp, kom med litt varmt å drikke til Josef og til hverandre, og natten senket seg etter hvert over stallen. Snart var han og Maria alene. Men Josef kunne ikke sove. Bilder fløt rundt i hodet hans. Maria, denne unge kvinnen han hadde fått slik kjærlighet for. Babyen, som ikke var hans, men som han likevel, av en himmelsk budbringer, hadde fått ansvaret for. Nå hadde han vært med på å gi barnet livet. Det var i hans fang Maria hadde født. Det var han som holdt henne, som masserte magen hennes, som hvisket ord til henne som bare hun kunne høre. Hvordan unnfangelsen hadde skjedd visste han ikke, ville ikke vite. Det som betydde noe nå var at han var den lille babyens far. Og det ansvaret ville han ikke løpe fra. Etter at babyen var vasket og reivet, før Maria fikk han, mens hun enda strevde med å få ut etterbyrden, ble barnet lagt i Josefs store, grove armer. Han var våken. Lå helt rolig. Store, brune øyne, et enda skarpere, klarere skinn av gull enn i Marias øyne.
Josef kjenner øynene til Maria nå. De er brune, men mye lysere enn han hadde trodd. Det er en gylden glans i dem som han bare kan se når Maria kikker rett på ham. Og når Maria smiler blir øynene til stjerner. Det er disse stjernene, bare enda tydeligere, han nå kikket inn i. Forsvant inn i. Og da han kom ut igjen var han blitt en annen. Josef kjenner at de siste timenes opplevelser er i ferd med å overmanne ham, øynene glir sakte igjen.
Snart sover hele den lille familien. Den lille nyfødte smatter i søvne og det er som om han leter etter noe. Men han våkner ikke, bare vrir litt på hodet. I søvne finner Marias hånd det varme babyhode og legger seg beskyttende rundt det. I søvne smiler hun.
Brått blir Josef vekket av et kraftig lys. Han spretter opp og kikker seg forundret omkring. Nattens opplevelser raser gjennom hodet hans og han kikker inn i stallen. Der er alt mørkt og stille. Han hører Marias rolige pust, og små klynk fra den sovende babyen. Oksen kikker opp på han med de store, kulerunde øynene sine, men legger seg raskt ned igjen, finner ingen grunn til å engste seg for Josefs skikkelse. Det er fortsatt midt på natten, men ut gjennom huleåpningen kan han skimte dette merkelige lyset, som vekket han. Det skjer noe ute på jordet, ved bålet der gjeterne har gått til hvile for natten. Josef stirrer, skjønner ikke hva han ser. Sakte begynner beina hans å gå. Mot gjeterne, mot bålet, mot lyset. Med ett fylles jord og himmel av musikk, av sang bortenfor ord
Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.
Så er det med ett mørkt og stille. Natt. Som alle andre netter. Natt så annerledes. Josef har kommet helt bort til bålet nå. Gjeterne er våkne. De har satt seg opp, noen ser ut som om de er i ferd med å reise seg men har stoppet midt i bevegelsen. De kikker på hverandre. På Josef. Ingen sier noe. Alle vet. En frelser er født. En hellig natt. På himmelen er en ny stjerne. Den står rett over stallen hvor Maria og det nyfødte barnet fortsatt sover. Kraftigere stjerne har ingen noen gang sett. Det er som om den lager en åpning i himmelen. Gjennom åpningen kan man se rett inn i Guds hjerte.
Comments