@brittarnhild
Det står et lite esel på skrivebordet mitt oppe i loftstua. det er fra en indisk julekrybbe jeg har, og minner meg om den lange reisen Maria og Josef hadde før de kom fram til Betlehem, der Josef og hans trolovede skulle skrives inn i manntall. I dagens kapittel av Mariaevangeliet kommer de endelig fram til Betlehem, en by som på grunn av folketellingen var helt overfylt av mennesker.
Det var ikke rom for dem i herberget
Det er mye folk på veiene disse dagene, mange skal også til Betlehem, dit hun og Josef er på vei. Herbergene er fulle og når kvelden kommer må hun og Josef ofte ligge på gulvet inne på en sovesal sammen med mange andre. Maria er sliten. Magen er stor og i veien hele tiden, og ryggen verker etter lange dager på reise. Hun sitter mye på eselet, orker ikke gå langt selv, men likevel tar det alle de kreftene hun har og vel så det. En kveld når de endelig stopper, er det fullt på vertshuset, men når eieren ser hvilken situasjon Maria er i, blir det gjort i stand et lite krypinn til henne og Josef innenfor kjøkkenet. Tjenestejenta som egentlig bruker å ligge der, for å passe ilden gjennom natta, må finne seg et annet sted. En benk fylt med halm, et tynt skinn over halmen. Maria finner et teppe i reisevesken sin, og så er sengen klar. Her skal hun og Josef ligge. De har knapt vært alene før, ikke på denne måten, og Maria er usikker på hvordan hun skal oppføre seg.
Etter at de er ferdige med å spise, og hun har vært ute i gården for å gjøre seg klar for natta, finner hun veien inn til det lille rommet, krabber tungt opp i senga og legger seg innerst inn mot veggen. Hun er sliten nå, Maria. Hun lengter at denne reisen skal være overstått, hun lengter etter foreldrene, hun lengter etter noen å prate med, hun lengter etter å bli kvitt den tunge magen. Istedenfor søvn er det gråten som finner henne. Først som stille tårer som rinner ned over ansiktet, så klarer hun ikke å holde igjen, noen tørre hulk først, og så kommer krampegråten. Det er slik Josef finner henne. Han blir stående på gulvet, utrygg han også, på denne ungpiken som han lengter sånn etter å eie, men som på tross av den fysiske nærheten føles så fjern for ham. Men han nøler ikke lenge. Han tar av seg kappen, finner plass ytterst på sengebrisken og tar Maria i armene sine. Lar henne gråte inn mot skulderen sin. Stryker henne over håret, tørker tårene hennes. ”Maria min. Er det så vanskelig for deg dette. Du virker så sterk, så trygg, jeg visste ikke…..å Maria, hva er det jeg har tatt deg med på, hvordan skal det gå med oss…..” Det går en skjelving gjennom Josef, og Maria er redd han også skal begynne å gråte. ”Josef…..” sier hun, men får ikke sagt mer. Hun kjenner barnet sparke. De ligger tett sammen og Josef kjenner det også. Hånden hans finner magen til Maria. Og blir liggende. Også etter at sparkingen slutter. Slik sovner de.
Neste dag er det som om det han kommet en ny nærhet mellom dem. ”Er det så vanskelig for deg dette, Maria?” spør Josef. Hånden hans finner igjen magen hennes. Barnet der inne sover nå, men Josefs hånd blir liggende. Maria kjenner hvor varm den er, kjenner at varmen fra hånden vekker noe inni henne, noe dypt der inne. Hun kikker opp på Josef, møter øynene hans.
Nå prøver de å finne et rom for seg selv når de stopper for natta. De går til hvile sammen. Maria får Josefs armkrok som pute, hånden til Josef finner magen hennes, stryker sakte, eller han masserer ryggen hennes. Og sakte begynner de å prate. Forteller om barndom og oppvekst. Maria forteller om Anna og Joakim, om tiden hos Elisabeth. Josef forteller om Esther, om sønnene, om jobben sin. De finner en samhørighet som de begge setter pris på. Maria kjenner at dagene er lettere nå, og hun har begynt å glede seg til kvelden.
De nærmer seg Betlehem, og Maria frykter at de også nærmer seg fødselen. ”I morgen tror jeg vi er framme” sier Josef en kveld etter at de har lagt seg. Hånden hans finner igjen magen til Maria. Den har kommet innenfor serken hennes nå, og Maria nyter å ha den varme, grove arbeidshånden mot huden. Hun er i ferd med å sovne da hun med et merker at hånden beveger seg, oppover den runde magen hennes, videre opp, opp til det ene brystet, finner brystvorten hennes, stryker, drar lett. Maria holder pusten. Kjenner at brystvorten stivner, Josef kjenner det også, drar i den, Maria undertrykker et stønn, og når Josef flytter hånden vekk fra brystet og nedover kroppen hennes, har hun lyst til å protestere, ”Mer Josef, det var så godt, mer…..” Men hva er dette. Den varme, grove hånden stopper ikke på magen men fortsetter videre nedover. Nedover. Nedover. Mot det unevnelige. Maria stivner men klarer ikke annet enn å løfte hoftene bitte lite grann mot hånden……… Men så trekker Josef med ett hånden til seg. Snur seg brått og blir liggende med ryggen mot henne. ”God natt Maria. Det blir en lang dag i morgen. Vi må sove nå.” Stemmen hans er stiv og rar.
Maria får ikke sove. I løpet av natten kjenner hun en murring i magen, bare en antydning først, så blir den sterkere og sterkere. Ved frokosten er hun blek og hun klarer ikke å få ned en eneste matbit.
Josef kan endelig puste lettet ut. Maria og den lille nyfødte sover. Det ble en lang, slitsom dag. I flere timer løp Josef rundt for å finne et sted hvor Maria kunne hvile, hvor Maria kunne føde, skjønte han etter hvert. Til slutt var det en liten gjetergutt som kom dem til hjelp. Han var på vei ut til markene med kveldsmat til brødrene sine da han kom over Maria som lå over eselryggen og klamret seg fast mens hun jamret stille. Gutten fant fram vannflasken sin og ga Maria å drikke da en ri tok tak i henne og hun skrek høyt. Gutten kom fra en stor familie og skjønte straks hva som var i ferd med å skje, og da Josef, som hadde hørt skriket, kom løpende, ledet han den gjennom en bakgate og ut til en liten hule som på den kalde årstiden ble brukt som stall for dyrene. Nå var alle sauene ute på markene, men en okse og et par gamle esler stod der inne. Alt gikk fort nå. Josef prøvde å tenke tilbake, men klarte nesten ikke sortere minnene. Gjetergutten, som ikke kunne være mer enn en åtte, ni år, hadde løpt hjem for å hente moren sin, og snart var flere kvinner på plass, med varmt vann og sterke, kyndige hender. Josef, som var blitt sendt vekk da de to andre sønnene hans ble født, kunne ikke gå fra Maria nå, men ble sittende med henne i fanget, og slik, mellom beina på dem begge, i alle fall føltes det slik for Josef, ble en liten, skrukkete unge født. En av kvinnene vasket babyen, en annen vasket Maria og ikke lenge etterpå sov de begge to. Kvinnene ryddet opp, kom med litt varmt å drikke til Josef og til hverandre, og natten senket seg etter hvert over stallen. Snart var han og Maria alene. Men Josef kunne ikke sove. Bilder fløt rundt i hodet hans. Maria, denne unge kvinnen han hadde fått slik kjærlighet for. Babyen, som ikke var hans, men som han likevel, av en himmelsk budbringer, hadde fått ansvaret for. Nå hadde han vært med på å gi barnet livet. Det var i hans fang Maria hadde født. Det var han som holdt henne, som masserte magen hennes, som hvisket ord til henne som bare hun kunne høre. Hvordan unnfangelsen hadde skjedd visste han ikke, ville ikke vite. Det som betydde noe nå var at han var den lille babyens far. Og det ansvaret ville han ikke løpe fra. Etter at babyen var vasket og reivet, før Maria fikk han, mens hun enda strevde med å få ut etterbyrden, ble barnet lagt i Josefs store, grove armer. Han var våken. Lå helt rolig. Store, brune øyne, et enda skarpere, klarere skinn av gull enn i Marias øyne.
Josef kjenner øynene til Maria nå. De er brune, men mye lysere enn han hadde trodd. Det er en gylden glans i dem som han bare kan se når Maria kikker rett på ham. Og når Maria smiler blir øynene til stjerner. Det er disse stjernene, bare enda tydeligere, han nå kikket inn i. Forsvant inn i. Og da han kom ut igjen var han blitt en annen. Josef kjenner at de siste timenes opplevelser er i ferd med å overmanne ham, øynene glir sakte igjen.
Snart sover hele den lille familien. Den lille nyfødte smatter i søvne og det er som om han leter etter noe. Men han våkner ikke, bare vrir litt på hodet. I søvne finner Marias hånd det varme babyhode og legger seg beskyttende rundt det. I søvne smiler hun.
Comments