@brittarnhild
Elisabeth står ute på trammen og venter på dem. Hun er stor og tung nå, og beveger seg langsomt. Et svangerskap i hennes alder er ingen enkel sak, men nå er det ikke mange ukene igjen til fødselen. Hun er glad for at Maria skal være hos henne fram til barnet er født, og at Anna er med henne og skal være noen dager hun også. Det skal bli godt å ha noen å snakke med. Kvinner å snakke med. Sakarja er helt håpløs for tiden. Ikke et ord har han sagt etter at Elisabeth ble gravid. Ikke er han mye hjemme heller. Han holder seg helst ute på markene eller i uthuset, og pusler med sitt. Der er dere endelig. Så godt å se dere. Å, kom inn. Jeg har kald vin som venter på dere, og brød bakt i dag. Dere må jo være både sultne og tørste. Se her Anna, la meg hjelpe deg. Hun strekker en arm fram men i det samme sparker barnet hun har i magen kraftig og hun må sette seg ned. Maria hjelper moren, og Elisabeth stirrer storøyd. Maria, utbryter hun, ikke visste jeg at du kom med slike nyheter til en gammel kone. Hvilken hjelp kan jeg nå få av deg? Hun smiler mens hun klapper magen sin. Anna ser uforstående på henne. Hjelp av henne, klart du kan få hjelp av henne. Hvilke nyheter snakker Elisabeth om? Maria er trolovet med Josef nå, men de har enda ikke delt seng, og hun er frisk og rask som en fjellgeit. Hun kikker bort på Maria og ser at hun flakker med blikket. Vil ikke se på moren. Anna ser opp på Elisabeth og ser at smilet hennes har fått et usikkert drag. Hun kikker tilbake på datteren som står der og ikke vet hva hun skal gjøre, sparker i jorda med sandaltuppen, bøyer hodet og vil ikke se opp på moren. Maria, utbryter Anna. Maria? Maria sparker til en stein så den farer bortover gårdsplassen, slipper det hun har i hendene og løper nedover veien. Maria! Maria!! Anna blir stående rådvill. Hva er dette? Hun snur seg mot Elisabeth. Hva i alle dager er det som går av jentungen? Elisabeth ser etter Maria. Hun har sluttet å løpe nå, sitter på en stubbe nede i veien med hodet i hendene. Hun snur seg mot Anna. Vet du det ikke, spør hun, har du da slett ikke øyne i hodet? Øyne i hodet, svarer Anna. Klart jeg har det. Men hva i alle dager er det jeg ikke ser? Maria er gravid, svarer Elisabeth.
Det har blitt kveld og det er snart tid for å gå til ro. Sakarja har kommet inn og spist kveldsmat med dem og har gått inn i sovekammeret. De tre kvinnene sitter ved bordet. De har kun tent en enslig lampe som står på bordet mellom dem. Maten er ryddet bort, men en mugge vin og tre glass står fortsatt framme.
Etter en lang stund bryter Anna tausheten. Hun klemmer Marias hånd og sier, kan du ikke fortelle om det som skjedde en gang til. Og Maria forteller om drømmen. Som slett ikke var noen drøm. Om mannen som hadde vært inne på rommet hennes. Om hva han hadde sagt. Og om den gode følelsen hun hadde kjent inne i seg etter dette. Ikke har jeg blødd heller etter at mannen var der, sier hun.
Elisabeth heller litt mer vin i kruset til Anna. Nå har vi hørt Marias historie flere ganger, nå skylder vi henne å fortelle våre historier Anna. Maria ser fra moren til Elisabeth og tilbake til moren. Deres historier? Har dere også hatt besøk av den samme mannen? Er det slik man får baby i magen? Men jeg er jo ikke gift. jeg har ikke delt seng med Josef enda. Maria er helt forvirret.
Nei Maria, det er ikke slik man vanligvis blir med barn. Det skjer når man deler seng med en mann. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med deg, men mannen som du snakker om må ha vært Guds sendebud, en Guds engel. Gud har store planer med deg, det fikk Joakim og jeg vite før du ble født. Så forteller Anna om alle årene de ventet på henne, hun og Joakim. Når hun forteller om at Joakim ble nektet å ofte i tempelet rinner tårene, skammen sitter fortsatt igjen i henne. Desto bredere er smilet når hun forteller om gjensynet når Joakim kommer tilbake fra ørkenen og de begge kan fortelle at de har hatt besøk av en engel.
Og moren og faren din er ikke de eneste, utbryter Elisabeth. Jeg har også hatt besøk av en engel. Og det har Sakarja også.
Så er det hennes tur til å fortelle. Om da Sakarja gjorde tjeneste som prest, om da han gikk inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Noe hadde skjedd der inne i tempelet og da Sakarja kom ut hadde han mistet evnen til å tale. Men han hadde gjenvunnet en annen evne, nesten hvisket Elisabeth, og ikke lenge etterpå skjønte hun at hun var med barn.
Men som vi sitter her og snakker. Det er langt over leggetid. Jeg går inn til Sakarja nå. Så får dere gjøre det så komfortabelt som mulig for dere her i benken på kjøkkenet.
Comments