Vandring mot Kristmesse

17. desember. Hvor legger jeg fokus?

@brittarnhild

 

Det er lett å miste fokus i adventstiden. Det er så mye som skjer, både det vanlige livet, alle forberedelsene til høytiden som ligger foran og alt jeg vil ha med meg av koseting og opplevelser. Det er jo advent, det er jo snart jul.Og det kan vel umulig bli jul uten at det har luktet nybakte pepperkaker i huset, uten at jeg har vært på den konserten, det teaterstykket, funnet fram ditt og datt, pusset sølv, vasket bak kjøleskapet, ringt til den og den.......koselige ting hver for seg, men så er plutselig julestresset der.

Det er så lett å miste fokus i adventstiden. 
Noen ganger tenker jeg at jeg burde funnet ei god, gammeldags tavle og skrevet denne setningen om igjen og om igjen. Det er så lett å miste fokus i adventstiden. Det er så lett å miste fokus i adventstiden, det er så.......

Så trenger jeg kanskje slett ikke det. Jeg fikk nemlig hjelp i går, av en tørr klematisblomst som hang ute ved drivhusveggen. Jeg var der ute med barnebarn som skulle prøve de nye skiene han nettopp har fått til bursdagen sin. En god søndags formiddag som både kunne vært brukt til kirkegang og til juleforberedelser. Men så ble det mye viktigere å ha fokus på de to barnebarna som var på overnattingsbesøk hos bestemor og bestefar. Og på den tørre klematisen som hang der så vakker.

Hvor legger jeg fokuset? Vil jo helst legge det i nuet, i her og nå, mennesker jeg møter, naturen rundt meg, stillhet og travelhet i skjønn forening.

 

::::::::::::::::::

En repost fra bloggen Britt Arnhilds adventskurv, i 2019.

 

9. desember. Jakten på julekrybber

@brittarnhild

Vi har vært på julemarked i Gamla Stan i Stockholm i dag. Jeg hadde et håp om å finne minst en ny julekrybbe, men den gang ei. Massevis av nisser, massevis av dalahester, elger, mus med nisseluer og sånn, noen Luciaer med lys i håret, men ikke en eneste julekrybbe. Heller ikke i noen av alle de små butikkene i Gamle Stan fant jeg en eneste en.

Men så drog vi til Søder. Jeg hadde sluttet å se etter julekrybber, vi skulle nemlig spise middag. Og der var den, i et butikkvindu, i en butikk som solgte kunst- og håndverksprodukter fra Afrika, Colours of Africa.  Laget av naturmateriale, først og fremst bananblader. 

Klart jeg kjøpte den.

 

8. desember. Mange slags adventskalendere

@brittarnhild

Desember er adventskalendertid. Det finnes et utall varianter, fra de helt enkle til de svært avanserte. En jeg har hatt i mange år er å ta opp fra julepyntskapet i kjelleren en snøglobe fra samlingen min hver dag fra 1. til 24. desember. I dag fant jeg fram den åttende, som fikk plass på et hjørnebord i stua sammen med de sju jeg hadde fra før.

Kjenner du forresten historien til adventskalenderen? Her kommer den.......vel, i temmelig fri gjendikting da, sånn som du finner den i "boka mi" med de 24 små fortellingene.

Det er så lenge å vente.

”Mamma” ropte Gerhard fra sengen sin, ”det er så lenge å vente til jul. Jeg gleder meg sånn at jeg får ikke sove.” Mamma var opptatt med å bake inne på det store, varme kjøkkenet, og lukten av nystekte, søte julekaker krøp gjennom den åpne døren og inn på soverommet til Gerhard. Gerhards mor smilte for seg selv, tørket hendene rene for mel på det rutete bakeforkleet sitt og gikk inn til Gerhard.
”Du vet det Gerhard at den som venter på noe godt aldri venter forgjeves.”
”Jada, mamma” sukket Gerhard, ”men det er så utrolig lenge å vente til julaften.”
Mamma husket godt da hun selv var jente og ventet på jula. Det var som om hver dag sneglet seg av sted. Kanskje kunne hun hjelpe Gerhard med å få tiden til å gå?
”Gerhard” sa hun, ”når du våkner i morgen starter adventstiden. Da er det 24 dager igjen til jul. Se, her har du et kritt.” Mamma rotet i den store forklelommen sin og fant et lite kritt. ”Nå kan du tegne 24 streker på veggen over senga di, og hver morgen når du våkner kan du viske ut ett av strekene. Når alle er visket ut, er jula her.”

Gerhard tok ivrig imot krittet og tegnet 24 tykke streker.

”Og hvis du er flink til å legge deg til å sove nå” fortsatte mamma, ”så skal du få hjelpe meg med å bake kakemenn i morgen.
”Å ja, kakemenn” Gerhard strålte. ”Det er de beste julekakene jeg vet. Og så kan vi pynte dem med å dyppe dem i sjokolade, og noen kan vi male på med konditorfarge!”

Mamma satte seg ned på sengekanten til Gerhard mens Gerhard ba kveldsbønnen sin. ”kjære Gud. Takk for at det snart er jul og takk for alt det gode som jeg får å spise da. Takk for mamma og pappa og bestemor og bestefar og bestekameraten min Georg. Hjelp meg å være tålmodig.”

Da mamma kom tilbake til kjøkkenet fant hun fram et stort brett. Med krittet som Gerhard nettopp hadde brukt, tegnet hun opp 24 ruter på brettet, og hver av rutene la hun en pepperkake. Når Gerhard våknet i morgen tidlig ville hun gi ham brettet og si at han kunne spise en kake hver dag fram til jul. Kanskje ville det hjelpe til med å la tiden gå litt fortere.

Da Gerhard ble voksen startet han sitt eget boktrykkeri. Han husket godt den lange adventstiden fra sine guttedager, og bestemte seg for å trykke en adventskalender slik at flere barn fikk hjelp til å la tiden gå litt fortere i advent. Den første adventskalenderen ble trykket i Tyskland for litt over 100 år siden, i 1908. Den bestod av fargerike bilder som kunne limes på en papp-plate.

 

7. desember Energigivere

@brittarnhild

Det finnes så mange slags mennesker.
Det finnes så mange måter å være mennesker på.

For en tid tilbake møtte jeg en prest i Sverige som snakket til en gruppe diakoner: "Dere er Guds kjærlighetsgivere, Guds kjärleksgivare" Det var så vakkert å høre det på svensk. Det var så vakkert å høre det. Jeg er utdannet diakon, og selv om jeg ikke jobber som diakon nå, tok jeg ordene til meg, gjemte dem i mitt hjerte slik Maria en gang gjorde med noen andre ord, og ønsker å leve dem. Å være Guds kjärleksgivare.

I mitt liv er det mennesker som forbruker energy, andre som gir energi.
Energigivere.
Som fyller meg med glede, varme,
"det er godt å leve", energi.

Det skal ikke så mye til. Et blikk. Et smil. Et ord......eller mange. En klem. En vibrasjon. En kopp kaffe.  Å vite an han eller hun er der og godtar deg som akkurat den du er....."jeg kjenner henne så godt". Bekreftelse.

Jeg møtte en av mine energigivere forleden dag.
Og plutselig ble dagen mye lengre, dagslyset mye klarere, vinterdagen varmere.

Mon tro om jeg er energigiver i noens liv?

 

6. desember. Finnes det en Gud?

@brittarnhild

Morgenen er tiden for min lectio divina, en stille time, hvor jeg setter meg ned i godstolen ved vinduet, der hvor jeg kan se ut på fuglene i hagen. Så leser jeg litt fra Bibelen, synger en salme, ber litt, reflekterer, noterer, leser et dikt eller et kapittel i en passende bok. Dette gir en god start på dagen, viktig næring i tillegg til brød, juice og urtete.

I dag tidlig leste jeg fra 2.Mosebok om Gud som satte Abraham på prøve. Som ba Abraham ofte sin sønn Isak. Og Abraham som lydig gjorde som Guds sa, men som vi vet ble hindret av Guds hånd i siste øyeblikk. Ser man bort fra det groteske i at Abraham er villig til å ofte sønnen sin så er dette en fantastisk fortelling, sånn rent narrativt mener jeg. Nå kjenner jo vi fortellingen godt, men tenk deg at du leser den for første gang. Her har Abraham og Sara ventet i hundre år på sønnen Isak, og når han endelig blir unnfanget og født er det som resultat av et løfte fra Gud. Abraham blir fortalt at Gud har store planer for hans etterkommere, men så virker det som om Gud ombestemmer seg og ber Abraham ta livet av sønnen han har fått med Sara. Jeg måtte lese den flere ganger i dag tidlig, like fascinert hver gang.

Så ble jeg sittende å tenke. På Abrahams gudsbilde, og på mitt eget. På det, eller de gudsbildene vi har i dag. Tror vi på Abrahams Gud, som krever lydighet, men som også kommer mennesker i møte med godhet når lydigheten er der? Lager vi oss vår egen Gud, en Gud skapt i vårt bilde? Eller er vi fortsatt skapt i Guds?

Ola Bremnes har skrevet en nydelig sang hvor han reflekterer nettopp rundt om Gud finnes, og talende nok heter sangen Finnes det en Gud? Finnes det en Gud som ser oss, eller er vi blitt våre egne guder .........som sitter på en restaurant, med ei gul notisbok og strever med en sang........

 

Tror vi på Gud i dag? Og hvilken Gud tror vi på? Har vi det for godt slik at vi ikke trenger noen Gud?  Store spørsmål. Og sånn umiddelbart er jeg redd for at jeg er i ferd med å gjøre Gud veldig liten, skapt i mitt bilde.

Eller.........

::::::::::::::::::::::::::

De to første bildene er fra Victoria Peak i Hong Kong. Videoen fant jeg på YouTube. Og innlegget skrev jeg opprinnelig på bloggen Blåklokkeveien i 2015.

 

Alabast. 5. desember

@brittarnhild

 

Da jeg var ute i det lille drivhuset mitt på lørdag for å laga årets adventskrans, fant jeg en stein som jeg har gjemt på i mange år, en stein av alabast. For mange år siden tilbragte jeg påske i Terracina, sør for Roma. Der ble jeg kjent med en eldre mann, Emilio;  som hadde en overflod av historier å fortelle. En dag ble jeg med han på fjelltur, hvor jeg oppe på toppen ble overrasket med en "matpakke" som jeg aldri har opplevd maken til. En annen dag bakte han en tradisjonell påskekake for meg med omtrent et dusin egg i og mens vi spiste den fortalte han fra sin barndom da da samlet egg i hele fastetiden for å bruke dem i påskekaka. Alabaststeinen var den Emilio som fant da han tok meg med på en rundtur i en park i byen hvor han var en slags vaktmester. Mens vi vandret rundt bøyde han seg stadig ned for å vise meg ting jeg aldri ville ha sett på egen hånd, som et lite karatfrø som viste tyngden på et karat gull for eksempel. Med ett bøyde han seg dypt inn under en busk og kom fram med en vakker oransje stein i i hånda: "Look, this one is for you. It is an alabaster"

I adventskransen står den for å minne meg om fortellingen i Bibelen om kvinnen som fikk sine synder tilgitt.

Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.........så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: "Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får tilgitt lite elsker lite."

 

Da tenner moder alle lys, 4. desember

@brittarnhild

Til våren har vi planer om å legge inn strøm på hytta. 40 år med stearinlys og et solcellebatteri fra tidenes morgen som om vinteren kun gir noen få timer med et svakt oransje lys, vil da være historie. Vi fortsetter nok med vedfyring, men når vi kommer til ei kald hytte fredag kveld og jubler når gradestokken er over frysepunktet.....inne, kan vi i tillegg til å fyre i ovnen, skru på et par brytere, og det blir både lys og varme. Det er litt vemodig. Vi har siden hytta ble bygd i 1975 i grunnen klart oss helt utmerket med stearinlys, gassovn, og etter hvert både et lite solcellepanel og et propankjøleskap. Men selv om dette med strøm til våren i utgangspunktet var Terjes ide, og jeg var veldig nølende, ser jeg så absolutt fordelene......ikke minst her jeg sitter og anstrenger øynene for å se tastaturet i det svake oransje lyset, samtidig som jeg spekulerer på om jeg har nok batteri hele helga på både mobiltelefon, iPad og Mac. Og så skulle jeg så gjerne lest litt i boka jeg holder på med.

Jeg var i Afrika høsten 2013, langt inne på landsbygda i Etiopia i en liten by som heter Bodji. Vi bodde på en gammel misjonsstasjon der, jeg fikk senga til misjonær og jordmor Bodil Rettedal, nå pensjonist og bosatt i Norge. Vi bodde i luksus på misjonsstasjonen, i alle fall i forhold til alle de andre i Bodji, og hadde noen flotte dager, men strømmen var borte da vi var der, så da kvelden kom var det begrenset hva vi kunne gjøre av aktiviteter. Det var talglys i huset, men bare noen få. Vi tente alle den første kvelden og da de var brent ned var det ikke flere å finne i huset. Det var nok ikke før vi ble invitert på middag hjem til Jerito og hennes familie en kveld, og hele huset var opplyst av kun et talglys, at vi forstod at de lysene som var i huset da vi kom var tenkt å vare alle dagene, ikke sløses bort første kvelden.

Jeg har i grunnen begynt å glede meg til vi får innlagt strøm på hytta. Det er så mye mer vi kan gjøre da. Lese. Strikke. Jobbe med ulike prosjekt. Lade opp batterier, ja, ikke minst det, være sikker på at alle dingsene som går på batteri holder helga igjennom, for ikke å snakke om påska igjennom. Tenk alt vi skal få gjort når strømmen kommer og hytta har dagslys hele døgnet om vi vil.

Men............det er et men med det, er det ikke? Klarer vi å holde på de lange kveldene hvor de eneste lydene som bryter stillheten er knitringen i vedovnen og dryppingen fra kondensen i lokket på den digre emaljerte vannkjelen som alltid står på ovnen. Av og til reiser jeg meg for å sette et nytt stearinlys i staken når det forrige er nedbrent. Vi lytter til litt musikk på iPaden så lenge batteriet virker. Innimellom prater vi litt, eller vi bytter på å bruke hodelykta for å lese. Vi deler ei flaske vin. Vi sitter i stillheten. Og vi nyter det.

Vi legger oss tidlig. Og nyter det også.

I Bodji har de dette mørket kveld etter kveld etter kveld etter kveld. Da vi satt der og spise med det ene talglyset midt på bordet kjente jeg at jeg så gjerne skulle lyst opp huset. Ordnet med elekstrisitet, eller i alle fall noen pakker lange, flotte stearinlys. Men hadde kvelden blitt den samme da? Hadde vi likevel sittet der lenge etter at maten var spist opp og delt historier fra våre liv?

Mon tro om ikke disse lange, mørke kveldene gir oss noe som elektrisiteten kommer til å ta fra oss?

Det gjenstår å se.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Denne refleksjonen skrev jeg i januar 2015. Vi har hatt strøm på hytta i mange år nå, og skjønner ikke hvordan vi klarte oss uten. Men når jeg i den mørke årstiden står tidlig opp, jeg er morgenfuglen i familien, velger jeg å sitte i mørket, kanskje med ett eller to talglys tent, og la dagen sakte komme meg i møte.

 

Gudsnærværet i en million støvbærere, 3. desember

@brittarnhild

"Det er en anemone" sa botanikeren i reisefølget, "det ser du på den tette raden av støvbærere inne i blomsten." Da så jeg det jeg også, selvsagt var det en anemone, i slekt med både blåveis og hvitveis, eller kvidevise som de sier nede på Moi hvor Terje har dialekten sin fra. Det er søndag morgen og vi har akkurat deltatt i deler av en georgisk ortodoks messe inne i den gamle The Church of the Archangels i Gremi, langt øst i Georgia. Vakker firstemt sang, først mannsstemmer, så kvinner, røkelse, presten som monotont, lenge og vel messer seg gjennom gudstjenesten, kvinner med tildekket hode, menn, noen går ut for å trøste et gråtende barn, en pur ung kvinne, nesten bare ei jente, tegner seg med det hellige korset. Jeg har dekket hodet med sjalet jeg hadde med, rundt midjen har jeg knyttet et svart tøystykket som lå ved inngangen til kirken, slik at det blir et skjørt. Jeg lukker øynene og lytter. Kjenner at Gud er tilstede her, midt i det som er så annerledes enn slik jeg vanligvis feirer messe.

Utenfor kirken er det trangt. Men jeg får likevel med en gang øye på de vakre, hvite blomstene. Anemoner. Navnet er like nydelig som blomsten. Jeg bøyer meg ned for å lukte, for å se på alle de millioner av støvbærere, og når jeg ser at noen av blomstene er i ferd med å frø seg, plukker jeg med meg noen. Kanskje kan jeg ta med meg noe av skjønnheten, noe av gudsnærværet hjem. Til min egen hage, Til min egen hverdag.

Da får jeg øye på en ny blomst, en ny skjønnhet. Botanikeren har gått nå, sammen med de andre i gruppa. Jeg må skynde meg, vi har fått streng beskjed om å holde oss samlet slik at ingen kommer vekk fra de andre, eller enda verre, "stjeler" av de andres tid ved ikke å følge avtalene. Men jeg rekker å plukke frø av denne planten også. Snart har jeg venstre hånden full. Med den høyre leter jeg nede i veska mi, der vet jeg nemlig at jeg har en liten konvolutt hvor jeg kan legge frøene, men det er så vanskelig å finne den med bare ei hånd. Jeg fomler og et par frø faller ut av den venstre neven. Da kjenner jeg med et at en hånd forsiktig berører armen min. Jeg ser opp og møter blikket til den eldre mannen som selger kors, ikoner og små souvenirer inne i den lille butikken ved siden av kirken. Det er smil i øynene hans. Han slipper taket i meg og vinker meg inn i butikken. Der finner han fram en liten pose, tar venstre hånden min og fører den bort til posen, og jeg slipper frøene ned i den. Vi veksler ingen ord, vi har ikke noe felles språk til det. Men vi har likevel delt noe sammen. Et verdifullt øyeblikk.

Jeg smiler et takk, og løper etter de andre. Nå er det tid for å lære mer om hvordan de lager den tradisjonelle georgiske vinen. Den som helles i store leirkar, såkalte kvevri, som graves ned i bakken.

Men det er en annen historie.

Og kirken og gudsnærværet og anemonene og støvbærerne og hånda på skulderen.......ble min andakt den søndagen.

:::::::::::::::::::::::::

Denne refleksjonen skrev jeg opprinnelig i bloggen Blåklokkeveien mens vi var to uker i Georgia høsten 2016. Ivrig julekrybbesamler som jeg er, var jeg på jakt etter julekrybber under hele oppholdet, uten å finne noen. De ortodokse der visst ikke så opptatt av julekrybber, for dem er det ikoner som gjelder. Men en av de siste dagene fant jeg tre figurer i ull, en mann, en kvinne og et esel. "Figurer fra et georgisk gammel eventyr" kunne guiden fortelle. Jeg kjøpte dem, og her hjemme har de blitt Josef, Maria og eselet, og så har jeg funnet ei lita stoffdukke som er Jesus. Ei julekrybbe fra Georgia :-)

 

Solens lys leke på ditt kinn. 2. desember

@brittarnhild

Vi var på onsdagstreff i kirka vår i går. Der fikk vi besøk av Trondheim seniorkor som holdt en advents- og julekonsert for oss. Jeg var litt skeptisk, et seniorkor, hvor bra kunne det bli? Heldigvis ble skepsisen min gjort til skamme, det var rett og slett nydelig! Og ikke bare var sangen vakker, men den gleden og utstrålingen sangerne hadde var til å bli skikkelig glad av. Jeg ble sittende å se på mange av ansiktene til sangerne, de fleste eldre enn meg, noen mange år eldre vil jeg tro, og oppdaget hvor vakre de var, hvilken skjønnhet et menneskes ansikt har.

Barneansikt og senioransikt (for å bruke koret sitt uttrykk) er nok mine favoritter. Barneansikt fordi de er så naturlige, ansiktene til eldre mennesker fordi de utstråler levd liv. For ikke lenge siden var det en diskusjon i sosiale medier om hvorvidt ens ansikt blir for gammelt til at ansiktets eier ønsker å vise det fram på TV. Her er det jammen noen som har misforstått totalt.

Da yngste datteren vår var lita kalte hun (smile)rynkene rundt pappas øyne for solstråler. Og det er jo nettopp det de er.

I tillegg til advent- og julesanger sang koret en irsk velsignelse for og til oss.

Må din vei komme deg i møte,
vinden alltid være bak din rygg,
solens lys leke på ditt kinn,
regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd verne om deg
til vi møtes igjen.

.......solens lys leke på ditt kinn,
vakrere smilerynker (solstråler) får man vel ikke.

Jeg ble kjent med denne velsignelsen da jeg tidlig på 2000-tallet for første gang besøkte den vesle tidevannsøya Lindisfarne, som ligger helt nordøst i Storbritannia. Bildene er fra en av turene mine til The Holy Island, som øya også blir kalt.

 

En daddelkake på Jesu språk, 1. desember

@brittarnhild

Høsten 2010 besøkte jeg Syria. Jeg var blant annet i landsbyen Maalula, hvor det sies at befolkningen fortsatt snakker det språket Jesus snakket, arameisk ( nå strides de lærde om dette, men mens jeg var der valgte jeg likevel å vandre rundt og tenke at sånn snakket Jesus)

På et marked i utkanten av Maalula solgte de fiken og dadler, og at Jesus spiste både fiken og dadler kan i hvert fall ikke de lærde strides om. 

Med øynene lukket, arameisk i ørene og bittesmå fikenfrø som knaste mellom tennene var det lett å vandre rundt og tenke seg 2000 år tilbake i tid. Jesus som møter mennesker, helbreder, trøster, kaller på disipler, men også formaner, preker, holder taler for store forsamlinger. Hvordan var nå Jesu liv de 33 årene han vandret på jorden?

Adventstiden for meg er tiden for å lese evangeliene på nytt, om livet Jesus levde. Jeg er såvidt i gang, men før jeg leser videre tror jeg nesten jeg må kjøpe fiken og dadler og bake en kake.