@brittarnhild
(Det første bildet jeg bruker i dag er fra Tenerife, jeg synes vannkranen som henger i løse luften passer så godt til denne teksten. De andre bildene er fra Sokndalstrand i Rogaland.)
Det er søndag og gudstjenestedag. I kirka mi, Kolstad kirke i Trondheim er det salmegudstjeneste kl. 19.00 i kveld, en gudstjeneste jeg har gledet meg til lenge. Men så er det denne forkjølelsen da, som ikke vil slippe taket. Så av hensyn til den holder jeg meg hjemme. Og leser søndagens tekst på egen hånd.
Joh.2, 1-11
1 Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. 2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt. 3 Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» 4 «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» 5 Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. 7 «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. 8 «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 9 Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen 10 og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
11 Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.
For meg handler ikke denne teksten om vin eller ikke vin, den handler om at Jesus bryr seg. At han er der og tilgodeser behovene til de som feiret bryllup. At han er her i dag også, og ser til behovene våre (og da velger jeg å ikke gå inn i det ondes problem, hvorfor krig, lidelse, sorg, død osv) På fredag ettermiddag var jeg på Gardermoen, og da opplevde jeg nettopp at Jesus gjorde vann til vin, eller sagt på en annen måte - han hjalp et av sine barn til å komme seg på rett fly. Hør bare her:
Det var svært fullt på Gardermoen i dag. Jeg stod ved gate A 20 og ventet på SAS-flyet som endelig skulle ta meg hjem til Trondheim. Litt forsinket, fikk vi beskjed om på skjermen. Skulderveska mi var tung, og jeg kikket meg rundt etter en sitteplass, men det var helt tydelig ingen å oppdrive. I steden så jeg en ung kvinne komme mot der jeg stod, trillende på en rullestol. I stolen satt det en eldre mann. Jeg la merke til han, fordi han satt så stram og stilig i mørk dress med et fargerikt lommetørkle stikkende opp av brystlomma og med en skinnende stokk som han holdt et godt tak i med begge hender. Men enda mer fordi han virket så levende. Med en helt spesiell utstråling. Den unge kvinnen satte fra seg stolen rett ved der jeg stod, og jeg kunne ikke unngå å høre hva hun sa: "Nå forlater jeg deg her, men du må bare ringe meg hvis det blir noen problemer med billetten. Du skal ikke med det første flyet nå, det går til Trondheim. Men det neste som går fra denne gaten går til Stavanger, og det skal du være med på. Ha det godt kjære bestefar, og takk for nå"
Den unge kvinnen gikk etter å ha gitt mannen en god klem, og jeg stod der og ventet videre. Etter ei stund kikket jeg opp på skjermen over gaten, og oppdaget informasjon om at det neste flyet hadde skiftet gate. Jeg måtte se en gang til, det var jo flyet den gamle mannen skulle reise med, og han satt der vendt bort fra skjermen og visste ingen ting. Jeg fant ut at det eneste jeg kunne gjøre var å gå bort til han, og joda, det stemte, jeg fikk boardingkortet hans som viste nummeret på flyet, og det skulle altså slett ikke gå fra gate A20, men fra A6. Her måtte det handling til. Jeg fikk kontakt med den avinor-ansatte bak skranken, og hun skjønte heldigvis problemet. Og mens jeg pratet med den eldre mannen, ordnet hun med hjelp.
Pratet ja. Mannen kunne fortelle meg at han kadde vært i begravelse i Oslo, og nå skulle han tilbake til Stavanger. "Ja, eg bu i Stavanger. Eg e øve 90 år, men eg e vande me å reisa. Eg he reist verden rundt mange gonger, og møye i Østen. Eg he vore misjonær der." Da ble jeg interessert må vite, og lærte etter hvert at mannen var misjonslege Olav Bjørgaas som hadde jobbet i 30 år på Taiwan, hvor han blant annet utryddet spedalskhet. "De e skreve ei bok om meg. Hadde eg hatt boka her skulle du fått ho, men eg he ikkje ein gong någen av bøkene igjen heima."
Pluteslig var det bare fint at flyet mitt var forsinket, for da fikk vi pratet lengere. Da jeg til slutt måtte boarde flyet sa Olav: "De va Guds vilje at du sko vere her i dag. Takk ska du ha, eg he møtt ein engel."
Det var forresten ikke bare Olav som møtte en engel på Gardermoen i ettermiddag. Det gjorde jammen jeg også. I form av en gammel mann i rullestol med øyne som strålte som stjerner.
Recent Comments