Vandring gjennom året

Grytidlig morgen på fiskemarkedet

@brittarnhild

Jeg våknet litt før halv sju i dag, spratt opp og hoppet nesten i klærne. Bare minutter etterpå var jeg på vei ut av døra, ned de 51 trappetrinnene som fører opp til leiligheten min, og ut av døra. Nå var det nemlig tid for å oppfylle en gammel drøm.

 

Jeg var 14 år første gang jeg besøkte Venezia. På campingvognferie med mor og far og tre småbrødre. Neste gang jeg kom tilbake var i 2005, på sølvbryllupsreise. Terje og jeg bodde i en liten leilighet i Cannaregio, og det var i løpet av den uka at drømmen ble skapt. Jeg ønsket å besøke fiske- og grønnsaksmarkedet på Rialto tidlig om morgenen, når det åpnet, før alle turistene kom.

 

Jeg vandrer gjennom en våt, morgenstille by. Ingen turister annet enn et par stykker med tunge kofferter, antagelig på vei til et tidlig tog eller fly. Noen venetianere som hastey avgårde på vei til jobb. Og så jeg da, med paraply og kamera.

 

Opplevelse nok i seg selv dette. Den stille byen som er i ferd med å våkne. Men jeg skal videre. Over Rialtobroen, hvor alle de små butikkene er lukket og stengt, ned på andre siden, over den tomme plassen foran kirken, og så er jeg der endelig.

Akkurat i rett tid.

Båter kommer med kasser fulle av fisk og grønnsaker. Traller fylles opp, det er en god travelhet fylt av både sang og plystring.

Jeg prøver å gjøre meg så lite synlig som mulig der jeg går rundt og knipser bilder. Vil ikke forstyrre. Vil ikke være i veien. Men de som jobber her er vant med fotografer og enser meg ikke en gang. Ikke før jeg gjør tydelig tegng til at jeg handle, tørket sopp og soltørkede tomar til å ta med hjem til Norge. Da er kjøpmannen der med en gang.

 

Jeg vandrer rundt i over en time. Finner en liten åpen café hvor jeg setter meg ned med en cappucino og en cornetti. Det får være dagens frokost, så kan jeg heller ta en tidlig lunsj. Men jeg må opp å gå igjen. Her er det så mye å se, så mye å lukte, så mye å sanse.

De virker så stolte av yrket sitt de som jobber her. Frukt, fisk, skjell og reker blir lagt sirlig opp, ikke noe slurv her nei. Og hele tiden en eller flere som plystrer eller synger i bakgrunnen. Jeg knipser og knipser, finner til slutt at nå har jeg nok bilder, nå vil jeg legge vekk kameraet og bare se, bare oppleve.

Det nærmer seg slutten på min april i Italia. I morgen drar jeg ut til Murano for å bo der siste natta. Søndag vender jeg nesen hjemover. Forhåpentligvis nærmer snøværet i Norge seg slutten og jeg kan glede meg over vår blant vekster, fugler og ekorn i hagen.

Men helt slutt er det ikke enda. Nå skal jeg jobbe med studieprosjektet mitt noen timer, og så ut for å vandre i denne særegne byen som jeg har blitt så utrolig glad i. Regner er forresten over for denne gang, og nå skinner sola fra en skyfri himmel.

Helg i Stockholm, en liten omvei fra fastetidsbloggingen

@brittarnhild

Eldste sønnen vår, Torgeir, flyttet til Stockholm i januar, og vi fant ut at det var tid for et besøk. Så derfor er vi i Sveriges hovedstad denne helga, og jeg har tatt pause både fra fastetid og fastetidsblogging. Eller ikke helt pause forresten. Det er jo gul regnbueuke, og da jeg så disse vakre vårblomstene ute ved Djurgårdsbroen fant jeg ut at de passet perfekt inn.

Våren har forresten ikke kommet så veldig mye lenger her nede enn hjemme i Trondheim, men selv om det er ganske kaldt er vi heldige og har sol denne helga.

Jeg ønsker deg en god helg.

"Er det ingen vasken her?"

@brittarnhild

Vi har vært tur og vi har tatt ferge og vi har spist svele.
Det minner meg på en historie jeg skrev for mange år siden:

 

”Er det ingen vasken der” – eller jakten på svela (reisebrev)

Det var tid for den årlige sommerutflukten til Smøla. Vi stod opp i rett tid, spiste en enkel frokost ute på hytteterrassen men lot morgenkaffen vente. Den skulle inntas på ferga. Etter at Imarsundbrua har åpnet, er det bare en fergetur fra Aure til Smøla, men det holder akkurat det, til kaffe og svele.

Vi var tidlig ute, og kjørte om bord på ferga som en av de første bilene. Mens Terje låste bilen, klatret jeg besluttsomt trappene opp til salongen, fant kafeen og forsynte meg med to kopper kaffe og to sveler. Betalingen ble lagt i en liten kopp som stod på disken.

Jeg stusset litt over at det bare lå tre sveler på serveringsfatet, men vi skulle jo bare ha to, så det hadde i grunnen ikke så mye å si for oss. Jeg bar kaffebrettet bort til et vindusbord og vi satte oss ned for riktig å nye morgenkaffen og den fantastiske svela.

Det var blitt kø borte ved kafeen, og vi oppfattet en viss forvirring. Hvor var svelene? Fremst i køen stod en bestemor, en far og to barn. De hadde forsynt seg med den siste svela, og satte seg litt tvilende ned ved bordet ved siden av vårt.

Vi var allerede halvveis i våre sveler før jeg la merke til samtalen ved nabobordet. ”Bare ta svelen dere, jeg trenger ingenting” sa bestemor oppofrende. De tre andre kikket grådig ned på den enslige svela, den yngste, en liten gutt, nesten på gråten: ”Er det ingen vasken der?” utbrøt han. ”Vasken?”, far og storesøster kikket spørrende på hverandre. ”Vasken? Vil du vaske hendene?” ”Nei”, gutten gråt forsiktig nå, ”er det ingen vasken der?” Far og storesøster så nå hjelpeløst på hverandre. Hva i alle dager mente han? Gråten ble mer og mer høylydt og gikk etter hvert over i fortvilte hikst; ”vasket, vasken, vasken…..” ”Skal vi ta en tur på dekk og se om vi ser noen båter?” Storesøster forsøkte seg med en avledningsmanøver. ”Nei, vasken!” hylte gutten.

Storesøster hadde tydeligvis lang erfaring med lillebrors tankebaner, og plutselig skjønte hun. Hun løftet lillebror opp i fanget, holdt rundt ham og spurte forsiktig; ”Savner du en voksen i kafeen?” Gråten stilnet umiddelbart. ”Ja, en vasken som kan lage svele til meg!”

Jeg var i ferd med å putte min siste svelebit inn i munnen. Hadde jeg bare visst at det ikke var flere sveler igjen på hele ferga skulle jeg latt den lille gutten få min. Eller skulle jeg det? Hadde jeg klart å motstå fristelsen? Svela på fergene på Vestlandet er jo så utrolig godt – syndig godt rett og slett.

Sent på kvelden, da vi tok ferga hjem igjen, stod det flere fat fulle med sveler i kafeen. Men da var det ingen liten gutt å se, og vi var fortsatt mette etter saftige ferskfiskball på Veidholmen.

 

 

I dag var det masse sveler i cafeen. Og vi koste oss.

 

Babyluer til nyfødte i Nepal

@brittarnhild

I april 2013 tilbragte jeg et par uker i Nepal. Jeg reiset delvis sammen med ei gruppe misjonsrådgivere fra Den norske kirke og delvis på egen hånd. Hovedmålet mitt med turen var å besøke prosjekt som drives og/eller støttes av HimalPartner, en liten misjonsorganisasjon som jobber blant annet i Nepal. Før jeg reiste hadde mor og hennes venninne Kari strikket omlag 50 babyluer og en haug med babysokker som jeg hadde med og ga til nyfødtavdelingen på sykehuset i den lille fjellbyen Tansen. Stor stas :-)

Nå har mor og Kari strikket nye babyluer. Heldigvis skal ei gruppe nordmenn, med Bjørn Ødegaard i spissen til Nepal og til Tansen, i påska, og de tar med seg luene slik at nye nyfødte nepalesere kan nyte godt av varme fra norsk babyull.

Her er et blogginnlegg jeg skrev etter besøket mitt i 2013:

Slangesamling og en bærepose med babyluer

@brittarnhild

 

I Tansen, en liten fjellby vest i Nepal, finner du United Mission Hospital, at sykehus drevet av UMN, United Mission to Nepal, støttet av den lille, men svært viktige norske misjonsorganisasjonen HimalPartner.

Her på senvinteren leste jeg Mirjam Berghs bok om Ingeborg Skjervheim, jordmoren som kom til Tansen på 50-tallet og ble der i over 30 år. Boken gjorde et sterkt inntrykk, og jeg var ikke i tvil. Tansen SKULLE jeg besøke.

 

Jeg er i Nepal i 10 dager sammen med en gruppe fra SMM (Samarbeid for Menighet og Misjon, Kirkerådet). Vi er rundt og besøker untrolig mange spennende prosjekter, men da jeg fikk programmet viste det seg at Tansen ikke stod på programmet.
Dermed måtte jeg ta skjeen i egen hånd, for til Tansen skulle jeg.

Og så viste det seg at det slett ikke er vanskelig å reise på egen hånd i denne landet. Og for et par dager siden befant jeg meg på United Mission Hospital, og ble vist rundt av lege Gunnar Mollestad, som forøvrig hadde sin aller siste arbeidsdag i Nepal den dagen. Nå er han, sammen med kone og tre små barn, på vei tilbake til Norge etter et 4årig opphold.

 

En av de første tingene doktor Gunnar viste meg var slangesamlingen. Det finnes flere giftige slanger i Nepal, og når det kommer inn pasienter som er bitt av en slange er det vikitg å få identifisert hvilken slange det var som beit. Dette for å finne ut om det er nødvendig med motgift, samt hvilken motgift som eventuelt skal gis. Hvis det må gis motgift må pasienten betale dette selv, noe som koster rundt en månedslønn. Dessuten kan morgiften gi alvorlige bivirkninger, så det er viktig å ikke gi den unødig.

 

 

Mens vi gikk rundt på de ulike postene på sykehuset kom vi plutselig over et filmteam fra Global Health Media Project som filmet. At United Mission Hospital er valgt ut til å bli med i et av deres media prosjekt gir anerkjennelse.

Jeg måtte selvsagt fotografere at de filmet :-)

 

 

Høydepunktet på sykehusbesøket mitt var nok uten tvil overrekkelse av 50 babyluer samt en god del babysokker til fødeavdelingen. Det er sommer og varmt nå, men når vinteren kommer vil luene og sokkene gi viktig varme til små, nyfødte nepalesere.

 

Luene er i løpet av vinteren strikket av min mor og hennes vennninne Kari.

 

::::::::::::::::::::::::::

HimalPartner er en liten organisasjon som jobber i skjæringsfeltet misjon/diakoni.
Disse dagene i Nepal, men besøk hos noen av deres prosjekter har imponert meg. HimalPartner gjør en fantastisk innsats, som hver eneste dag forandrer liv.

Hvis du vil vite mer om HimalPartner, så finner du dem på hjemmesiden deres her, og på facebook her.

 

KOM, BLI MED PÅ LAGET,
BLI HIMALPARTNER DU OGSÅ! 

@brittarnhild

 

I Tansen, en liten fjellby vest i Nepal, finner du United Mission Hospital, at sykehus drevet av UMN, United Mission to Nepal, støttet av den lille, men svært viktige norske misjonsorganisasjonen HimalPartner.

Her på senvinteren leste jeg Mirjam Berghs bok om Ingeborg Skjervheim, jordmoren som kom til Tansen på 50-tallet og ble der i over 30 år. Boken gjorde et sterkt inntrykk, og jeg var ikke i tvil. Tansen SKULLE jeg besøke.

 

Jeg er i Nepal i 10 dager sammen med en gruppe fra SMM (Samarbeid for Menighet og Misjon, Kirkerådet). Vi er rundt og besøker untrolig mange spennende prosjekter, men da jeg fikk programmet viste det seg at Tansen ikke stod på programmet.
Dermed måtte jeg ta skjeen i egen hånd, for til Tansen skulle jeg.

Og så viste det seg at det slett ikke er vanskelig å reise på egen hånd i denne landet. Og for et par dager siden befant jeg meg på United Mission Hospital, og ble vist rundt av lege Gunnar Mollestad, som forøvrig hadde sin aller siste arbeidsdag i Nepal den dagen. Nå er han, sammen med kone og tre små barn, på vei tilbake til Norge etter et 4årig opphold.

 

En av de første tingene doktor Gunnar viste meg var slangesamlingen. Det finnes flere giftige slanger i Nepal, og når det kommer inn pasienter som er bitt av en slange er det vikitg å få identifisert hvilken slange det var som beit. Dette for å finne ut om det er nødvendig med motgift, samt hvilken motgift som eventuelt skal gis. Hvis det må gis motgift må pasienten betale dette selv, noe som koster rundt en månedslønn. Dessuten kan morgiften gi alvorlige bivirkninger, så det er viktig å ikke gi den unødig.

 

 

Mens vi gikk rundt på de ulike postene på sykehuset kom vi plutselig over et filmteam fra Global Health Media Project som filmet. At United Mission Hospital er valgt ut til å bli med i et av deres media prosjekt gir anerkjennelse.

Jeg måtte selvsagt fotografere at de filmet :-)

 

 

Høydepunktet på sykehusbesøket mitt var nok uten tvil overrekkelse av 50 babyluer samt en god del babysokker til fødeavdelingen. Det er sommer og varmt nå, men når vinteren kommer vil luene og sokkene gi viktig varme til små, nyfødte nepalesere.

 

Luene er i løpet av vinteren strikket av min mor og hennes vennninne Kari.

 

::::::::::::::::::::::::::

HimalPartner er en liten organisasjon som jobber i skjæringsfeltet misjon/diakoni.
Disse dagene i Nepal, men besøk hos noen av deres prosjekter har imponert meg. HimalPartner gjør en fantastisk innsats, som hver eneste dag forandrer liv.

Hvis du vil vite mer om HimalPartner, så finner du dem på hjemmesiden deres her, og på facebook her.

 

KOM, BLI MED PÅ LAGET,
BLI HIMALPARTNER DU OGSÅ! 

Dagny Juel og Henning Sommerro og Tbilisi og litt til

@brittarnhild

Det var mens jeg forberedte meg til høstens reise til Georgia at jeg kom over Kristin Vallas bok om Dagny Juel; Skuddene i Tbilisi, i fotsporene til bohemen Dagny Juel. En svært interessant bok om en kvinne jeg aldri hadde hørt om før. Dagny Juel, legedatteren fra Kongsvinger som ble bohem i Berlin, i vennekretsen til blant andre Edvard Munch, August Strindberg og Sigbjørn Obstfelder. Hun giftet seg med den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski og fikk to barn med han i et ekteskap som muligens var lykkelig innimellom, men også hadde alle andre mulige følelser i seg. Historien om Dagny Juel er altfor lang til å fortelles her, hvis du er interessert kan du google henne, eller gjøre som jeg, kjøpe boken til Kristin Valla. Men avslutningen på det korte livet hennes må nevnes, ja det er på mange måter den som er grunnen til at jeg nå skriver et blogginnlegg om henne. Hun ble nemlig skutt i Tbilisi i 1901 da hun var bare 33 år gammel, av en polsk beundrer.

Vi var i Georgia og Tbilisi sammen med en gruppe, og dagene var lagt opp med fullt, svært interessant program. Jeg prøvde å spørre guiden vår Ia Gebrandze, en ung georgisk kvinne som var både sjarmerende og dyktig, med et hav av kunnskap om landet sitt, om hun visste hvor i Tbilisi jeg kunne finne plaketten som var satt opp på huset der Dagny Juel ble drept. Ia kjente såvidt historien både om Dagny Juel og om Knut Hamsun som besøkte byen omtrent på samme tiden (boken han skrev fra reisen sin får bli et annet innlegg, en annen gang), men hun visste dessverre ikke hvor det var, og vi hadde for liten tid til å sjekke dette på egen hånd.

Så var jeg ut og kjørte bil forleden dag, og lyttet som vanlig på NRK klassisk.......og oppdaget at det ikke er bare Kristin Valla og jeg som er/har vært opptatt av Dagny Juel. Henning Sommerro, Trondheimskomponisten (vel egentlig er han vel fra Surnadal, men har bor i Trondheim) som jeg har veldig sansen for, har faktisk skrevet en helt ny norsk fiolinkonsert, Borders, nettopp om Dagny Juels liv. I Midt i musikken blir han intervjuet om dette, og vi får høre musikken.
Hør bare her.

Jeg har googlet litt mens jeg har skrevet dette innlegget, og da kom jeg over Odd Karsten Kroghs blogg, som han skriver for Cappelen Damm. 10.april 2013 la han ut innlegget: På reise i Georgia. Døden i Tiflis.
Så absolutt lesverdig.

 :::::::::::::::::

Bildene jeg bruker i dag er relieffer jeg fant på en vegg, ikke i Tbilisi men en annen by i Georgia.

 

Enda en fiskelandsby, enda en sjømatlunsj

@brittarnhild

Tenerife er ei lita øy midt ute i havet vest for Afrika et sted. Fiske er en viktig næring, og alle restauranter med respekt for seg selv har fersk fisk og sjømat på menyen. Ofte er det en kjøledisk i rommet med dagens fangst, så blir du med kelneren bort til disken og peker på akkurat den fisken, de blekksprutene, rekene, hummeren eller hva det nå er du vil ha. Valget ditt blir båret ut på kjøkkenet, og snart hører du at det freser i stekepanna. Som tilbehør er det gjerne kanariske poteter. Ganske små poteter kokt i sjøvann med skallet på, rett før de er ferdigkokt blir de tatt opp av vannet og lagt i ei stekepanne. Der blir skallet ganske fargeløst og grått, og sånn serveres de. En delikatesse spør du meg.

Vi har besøkt fiskelandsby etter fiskelandsby. Sett på fiskerne i arbeid, brukt god tid på å velge dagens restaurant, og kost oss med det ene sjømatmåltidet etter det andre til en pris vi bare kan drømme om i Norge.

Så har vi vandret videre rundt i landsbyen etter lunsj. Mette og gode, og klare for mye eventyr.

Mye her er annerledes enn i Norge. Vi har noen flere goder og lever muligens litt bedre, i alle fall på noen områder. Men du verden så mye vi har mistet på veien. Vi møtte to engelske turister et sted på Vestlandet i fjor sommer. Mor og datter som var på Norgesferie og hadde gledet seg til å oppleve det eksotiske, det lokale. De hadde leid ei hytte på et lite sted helt nede ved Sognefjorden, og gledet seg til å vandre ned til sentrum på dagene og kjøpe fisk direkte fra de lokale fiskerne. Stor var skuffelsen da de kom dit første dagen og ikke fant en eneste fisker, den eneste båten de så var bilfergen som gikk over fjorden, og den eneste fisken de klarte å oppdrive fant de i frysedisken på den lokale matvarebutikken. Ikke en eneste fiskerestaurant klarte de å finne heller, bare en italiensk Ristorante Napoli hvor de kunne kjøpe pizza.

Heldigvis er stoltheten over det lokale på vei tilbake, også i Norge.
Uka vår på Tenerife nærmer seg slutte for denne gang. Det skal bli godt å komme hjem til hverdagen, og jeg lover at jeg skal gjøre mitt for å ta vare på det norske, samtidig som jeg skal beholde nysgjerrigheten for det som er annerledes.

 

 

Pilegrimsvandring

@brittarnhild

Vi oppdaget det helt tilfeldig, for mange år siden. En rad med hvite kors opp langs fjellsiden ovenfor landsbyen Santiago del Teide. Og øverst oppe et lite kapell. En pilegrimsvandring rett og slett. Ikke så rart kanskje, husker jeg at jeg tenkte første gangen vi var der. Landsbyen har jo navnet Santiago, eller St. Jacob som vi ville sagt på norsk. Pilegrimenes skytshelgen.

Så oppdaget vi etter hvert, etter masse leting på internett, at vandringen slett ikke hadde med St. Jacob å gjøre, men med jomfruen i Lourdes, den franske byen hvor 14 år gamle Bernadette i 1858 så en kvinne som ble tolket å være den hellige Maria. Informasjonsskiltet på bildet over har kommet opp etter at vi gikk vandringen i januar i fjor.

Underveis er det en fantastisk utsikt, både ned til landsbyen Santiago del Teide, og opp til selve fjellet, Teide, Spanias høyeste fjell som rager 5718 moh.

Da vi var på vei oppover kom det tåke sigende og la seg over nabofjellene i nord. Vi kjenner jo ikke naturen her nede godt nok, så jeg ga Terje k,lar beskjed om at "dersom det kommer en eneste tåkedott bort til dette fjellet, er det på tide å snu og gå ned igjen."

Heldigvis slapp vi det.

 

 

Ikke helt slutt på jula enda

@brittarnhild

Tidligere når vi har vært her nede på Tenerife, har vi vært her rundt epiphany, helligetrekongersdagen. Da har det vært opptog og stor stas kvelden før, på helligetrekongersaften, og så har kommunearbeiderne hatt det travelt neste dag med å ta ned all julebelysningen i bygatene.

Det er sikkert sånn fortsatt, selv om vi i år kom nedover for seint til å oppleve det.
Men det som forbauser meg, er hvor mye som fortsatt er igjen av julepynt over alt.

Julekrybber, juletrær, nisser som klatrer opp langs husveggene, gatebelysning som ønsker deg felices fiestas når du kjører inn i landsbyer.

Julestjerner er det over alt, men det er kanskje ikke så rart, for de vokser jo vilt og er store som busker.

Noe av det aller morsomste, og rareste for oss som er vant med furu og gran som juletrær, er nok de store, eksotiske trærne rundt om i landsbyene som er pyntet med digre pakker :-)

Barbeint

@brittarnhild

Truger er byttet ut med.......bare føtter.

Tenk, enda tidlig i januar, og jeg går barbeint på ei strand. Fra den ene enden til den andre, og så tilbake igjen.

Stoppet underveis og pratet med 7 år gamle Konstantin fra St. Petersburg som drev og bygde sandslott. Dvs, det var pappaen jeg pratet med, for Konstantin hadde ikke begynt å lære engelsk på skolen enda.

 

Ei uke i solen

@brittarnhild

Det har rett og slett blitt en tradisjon dette. Tidlig i januar setter vi oss på flyet og flyr sørover, til sol og varme.

Planen er å "Vandre gjennom året" også disse dagene, men jeg får se hva det blir tid og internettdekning til.