Vandring gjennom året

Snøvandring, dyrespor og Herrene i skogen

@brittarnhild

Nå har det endelig blitt skikkelig vinter. Mitt ønske nå er at snøen holder seg, at den ikke smelter og blir til is og hålke med en gang. Det har forresten kommet såpass mye snø nå at om jeg skal fortsette med skogsturene mine bør jeg anskaffe meg truger.

Det så lenge ut til at jeg hadde skogen helt alene i dag. Noen svake spor på stien foran meg, men de var snødd nesten helt igjen. Jeg bakset meg fram og nøt den helt spesielle stillheten som masse nysnø gir.

Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg slett ikke var alene. Det var jo dyrespor både her og der.
Er dette sporene etter en elg mon tro?

Dette er i alle fall ganske sikkert rådyr.

Her er det tydelig å se at rådyrene har gravd i snøen for å finne mat. Det tar vel ikke lang tid før vi har dem rundt husene nå, når det blir vanskeligere å finne mat i skogen.

Vel hjemme igjen erd et tid for å varme opp en lussekatt og lage litt varm sjokolade.
Koser meg med dette mens jeg leser litt i Kerstin Ekmans Herrene i skogen. Et mesterverk av ei bok, som Ekman har brukt over 30 år på å skrive. En bok om skogens trær, dyr og planter, om skogens mørke hemmeligheter og lyse gleder. Ketsin Ekman har en helt unik innsikt i botanikk, litteratur og historie og alt dette gjør hun bruk av i dette enestående leseeventyret.

Jo mer jeg leser, jo mer får jeg lyst til å bli enda bedre kjent med "min egen skog", den som strekker seg fra huset vårt og langt, langt avgårde.

Adventstid er lesetid, eller Harry Potter både i Norge og i Syria

@brittarnhild

I går blogget jeg om Harry Potter og Trondheim og Aleppo i hovedbloggen min, Britt-Arnhild´s House in the Woods. I dag velger jeg å skrive om det samme her i Vandring gjennom året.

Adventstid er lesetid for meg. Jeg prøver å ha roligere dager enn ellers i året, og jeg velger å ofre litt sosiale medier-tid for heller å sette meg ned i ro og mak med ei bok. Jeg er sånn som gjerne leser flere bøker på en gang, og i adventstiden er gjerne "en av de flere" gamle klassikere, som jeg har lest både en og fem ganger før. Det være seg Charles Dickens aller Levi Henriksen, Sigrid Undset, Nardia, Tolkien, folkeeventyr og en hel masse andre. Og i år er altså tiden kommet til å lese på nytt Harry Potter. Denne helten, som overvinner ondskapen, denne gutten som jeg første gang ble kjent med i 1999 og som jeg har lest selv både på norsk og på engelsk, sett filmene og lest høyt for ungene. Jeg trodde jeg kjente Harry Potter ut og inn, men nå når jeg er i gang med første boka på nytt, ser jeg hvor mange detaljer jeg faktisk har glemt.

Da jeg kom hjem fra jobb i går hadde jeg litt tid før jeg trengte å begynne på middagen. Jeg tente et adventslys, laget meg en kopp te, og satte meg ned i godstolen. Lesetid :-) Etter ei stund tok jeg ei lita pause for å sjekke twitter-kontoen min, @ArnhildBritt. Nyheter, engelske hager, sjarmerende bilder fra YorkshireSheperdess (*AmandaOwen8).......og så kom det opp en dramatisk melding fra 7 år gamle Bana i Øst-Aleppo. Med hjelp fra mammaen sin, har hun twitter-kontoen @AlabedBana.

Det siste innlegget hennes viser et hus som er totalt ødelagt av bomber, fulgt av ordene - This is our house. My beloved dolls died in the bombing of our house. I am very sad but happy to be alive-Bana.  Noen timer før dette skrev hun: We have no home now. I got minor injury, I didn´t sleep since yesterday, I am hungry, I want to live, I don´t want to die. For et par dager siden skrev Bana at hennes beste venn var død i bombeangrepet.......

For fire dager siden, som du kan se på skjermbildet jeg tok av kontoen hennes, satt hun sammen med sine to yngre brødre og leste Harry Potter.

 

Jeg varm og trygg her hjemme i Norge, med adventslys tent, med julemusikk fra stereoanlegget. Bana på en sofa i Aleppo, bare dager før huset hennes ble totalbombet og bestevenninnen ble drept.

 

Hva skjer med verden?
Hva skjer med våre barn?

 

Så avsluttet jeg blogginnlegget med:
Thank you Bana and mother Fatemah for tweeting from the war. Thank you for letting us know, for not letting us forget. I am so sorry that too often we close our eyes, light our candles, listen to our music, eat our food.......and forget. Please forgive us. Please forgive me. Keep on reminding us.

 

And let us together fight the evil, just like Harry Potter did.