Vandring gjennom året

Velkommen til grønn uke

@britarnhild

Velkommen til grønn uke i fastetidsregnbuekalenderen. Det er ganske mye snø i hagen vår enda, og ikke mye som har begynt å vokse, men våren er jo så absolutt på vei likevel, så derfor fikk jeg lyst til å starte grønn uke med legenden om da Gud gjorde neslen til brennesle.

 

 

Legenden om da Gud gjorde neslen til brennesle

Den lille neslen hadde sovet vintersøvnen sin, godt og lenge. Nå var den ivrig etter å se lyset og dagen igjen. Vårjorda var hard og frossen, men den presset de små spirene sine opp og ut. Se der, der så den lyset, der hørte den svarttrostens vakre vårsang. Men……. ikke før hadde bladene dens startet å vokse så var kvinnen der og nappet dem. Neslen strakte fram nye blader, men kvinnen var der igjen. Dette gjentok deg, flere ganger, flere dager. Neslen ble sintere og sintere, den kjente at hele den brant og den klagde sin nød til Vårherre.

«Kjære Vårherre, hør her, jeg lengter sånn etter å vokse opp mot lyset, mot himmelen. Vokse meg stor og sterk. Kjenne vinden leke i bladene mine, dekke den varme vårjorda med et grønt teppe. Men så fort jeg strekker ut et av bladene mine er kvinnen der og napper dem. Hør her Vårherre, kan ikke du sende kvinnen til andre grønne vekster, til gresset, til løvetannen, til tulipanen, til snøklokkene, til rabarbrabladene……..»v Neslen var så sint at den nesten snublet i ordene. «Hvorfor Vårherre er det bare mine blader kvinnen plukker? Jeg får lyst til å stikke henne, brenne henne, slik at hun holder seg borte. Jeg vil vokse i fred, jeg vil vokse meg stor og sterk!»

Vårherre så ned på den sinte neslen og smilte. «Kjære nesle. Kvinnen vet at bladene dine er fulle av næring, og etter en lang vinter trenger hun, mannen og barna denne næringen minst like mye som du trenger å vokse mot lyset. Du har mye å lære, og årene vil være din læremester. Jeg vil oppfylle ditt ønske. Jeg vil gjøre bladene dine brennende, men jeg vil samtidig gjøre dem enda mer næringsrike, ja, nettopp brannen i dem vil lindre smerten i leddene til kvinnen. Heretter skal ditt navn være brennesle. Som straff for din egoisme skal du hates av mange, elskes av noen få. Bladene dine skal fortsatt plukkes av de som ser skjønnheten i dem, men de fleste vil se ned på deg, tråkke på deg, rive deg opp med rot og kaste deg på komposthaugen.

 

:::::::::::::::::::::::::::

I 2007 gav jeg ut boken "40 dager - fra karneval til oppstandelse" via IKO-forlaget(den er nå utsolgt) I løpet av fastetiden blogger jeg fra boka, fortellinger fra da jeg jobbet med den, og om hvordan jeg, og andre, bruker materialet. Dessuten kommer jeg hver dag til å utfordre meg og deg til å gi en gave til Kirkens Nødhjelp og/eller andre
#godhetstyrannifastetiden

:::::::::::::::::::::::::::

Diverse info til hvordan du kan gi til Kirkens Nødhjelp og til Himalpartner:

Giverinfo:

Send en SMS med kodeord GAVE til 2426. Da gir du 200 kroner til Kirkens Nødhjelps arbeid.Gi et valgfritt beløp med VIPPS eller MOBILEPAYtil 2426.

Du kan også gi på gavekonto 1594 22 87248

Du kan lese mer om fasteaksjonen her:
www.fasteaksjonen.no

Info om hvordan du kan gi til Himalpartner (kopiert fra hjemmesiden deres www.himalpartner.no

En gave til HimalPartner gir mennesker i Himalaya fremtid og håp.

Bankkonto 3000 15 47107  –  Vipps: HIMALPARTNER (eller 15521)

SMS; HIMAL100 til 2160 (kr. 100) eller HIMAL150 til 2160 (kr. 150)

Givertelefon: 822 04 181 (kr. 200)

Legenden om da Gud ga snøen farge

@brittarnhild

Orker dere en ny legende sånn rett etter den forrige? Jeg er på Gardermoen på kurs tre dager denne uka. Vi kursdeltagere er utfordret til å stille med et kulturelt innslag som start på dagen. Det satt langt inne å få noen til å gjøre noe i dag tidlig, til slutt spratt en av deltagerne opp og deklamerte regla "Hvem banker sa Per Anker" :-)

I morgen har jeg tenkt å "sprette opp" og dele med de andre legenden jeg har skrevet om da Gud ga snøen farge. Nå er det jo sånn med legender at de vandrer og finnes etter hvert i mange varianter. Den jeg delte med dere i går, om gulspurven, er helt min egen, mens denne har du kanskje hørt før? Hørt eller ikke hørt, her er den i alle fall med MINE ord:

Da Gud gav snøen farge.

Det var en frisk, strålende morgen, en dag da verden ennå var ny og uerfaren. Gud vandret rundt i sitt skaperverk, med malerskrinet sitt, og lommene fulle av pensler i alle lengder og tykkelser. Malerskrinet inneholdt hele regnbuen, Gud åpnet det, tok fram sin palett og en pensel og startet arbeidet. Han nynnet mens penslene danset, malte ivrig, beundret det han skapte, klødde seg litt på haken, blandet noen farger, malte videre. En hvit markjordbærblomst, en gul marikåpe, en skinnende oransje mandarin, masse røde tomater. Et lite fjellvann ble blått, det skulle jo speile himmelen. Fargene gjorde Gud mer frimodig, han våget seg ut på havet; blått, turkis, akvamarin, indigo, sølvgrått. Fiskene fikk også farge, og sjøstjernene, rekene, den digre hvalen, blekksprutene. Gud moret seg ekstra med blekksprutene, og med ett var det ganske lite blått igjen i malerskrinet. Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne.

Det ble en lang, travel dag for Gud. Utpå ettermiddagen hadde dyrene fått farge, en grå elefant, en stripete sebra, fugler i alle fargekombinasjoner, sommerfuglene fikk de vakreste mønstre, blomstene, fruktene, trærne sloss nesten om å vise seg fram – en rød kamelia, lilla auberginer, han kjente en helt spesiell glede over grønnfargen han blandet til oliventrebladene.

Malerskrinet var nesten tomt nå. Men enda var det litt igjen og en solsikkeåker fikk farge, en dompap kunne ikke holde tilbake forfengeligheten og ba om å få pyntet opp brystet sitt med litt rødt. Da kunne ikke hanen være dårligere. Han kom rett og slett og dyppet kammen sin i restene av rødfargen.

Så var skrinet tomt, bortsett fra en bitteliten dråpe blått. Og godt var det, den lille dråpen altså. Gud hadde jo nesten glemt forglemmegeien. Med skapende fingrer, med kjærlighet, fant Gud fram sin aller minste pensel, dyppet den i den blå dråpen og malte dagens siste strøk.

Gud så seg rundt, og han så at alt var godt. Solen gikk ned, det ble natt og verden sov.

I løpet av natta ble det kaldt, og det begynte å snø. Svarttrosten var den første som våknet. Med sin karakteristiske sang satte han i gang med sin frydefulle oppgave, å vekke verden. Men hva var nå dette? Verden føltes så kald og rar, han frøs. Fylt av undring, skjelvende av frost, fløy den bort din hvor Gud lå og sov: ”Tutui, tutui, du må våkne Gud, jeg kan ikke kjenne igjen verden.”

Gud åpnet øynene sakte. Han hadde hatt så vakker en drøm. To vesener, de kalte seg Adam og Eva, mann og kvinne, hadde kommet vandrende ut i hans nyskapte fargerike. Rett ut av regnbuen kom de, kvinnen hadde fremdeles vanndråper i håret. Mannen plukket en bukett løvetann til kvinnen, sammen bandt de en krans av blomstene, og akkurat da mannen skulle til å sette kransen på kvinnens hode, ble han vekket av svarttrosten. Gud så seg rundt. Skjønte ikke først hvorfor verden var blitt så annerledes enn i går. Men så, selvfølgelig; ”Snø” utbrøt han, ”det har snødd i løpet av natta, og jeg har glemt å gi snøen farge. Nå kan ingen se den.” Han tok opp malerskrinet, men han hadde gjort en grundig jobb dagen før. Hvert eneste lille pigment var oppbrukt.

”Vel” sa Gud til seg selv, ”jeg må da kunne finne noen som kan avgi litt av fargen sin.” Gud tok en stor slurk blått vann før han la ut på sin vandring, med det mål for øyet å finne farge til snøen.

Det viste seg å bli en vanskelig oppgave. Det var slett ingen som hadde farge å avgi. ”Dersom du tar gulfargen min” sa vepsen, ”hvordan kan jeg da få fortalt verden hvor farlig jeg er?” Doggpilen hadde slett ikke tid til å svare der den bøyde seg dypere og dypere ned mot vannet for å speile den nye fargen sin. Blåklokkene viftet i vinden og Gud hadde ikke hjerte til å spørre dem, de var så vakre å se på.

Gud gikk fra blomst til blomst, fra tre til tre, fra isbjørn, til nesehorn, til maursluker, til flaggermus. Ingen hadde farge å avgi til snøen.

Hele dagen gikk, det ble kveld og Gud satte seg sliten ned på en gammel trerot. Hvordan skulle han nå få gitt snøen farge? Da hørte han en svak, svak bjelleklang: ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Gud så seg rundt, og nede ved føttene sine, han hadde nesten trampet på dem, så han noen små, hvite blomster titte opp av bakken. ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Snøklokkene ringte ivrig med bjellene sine. Et bredt smil brøt fram over Guds ansikt. Forsiktig bøyde han seg ned, men uendelig varsomhet tok han litt hvitfarge fra snøklokkene som spilte så vakkert. I kjærlighet løftet han hånden og gav snøen farge.

 

Legenden om da gulspurven lærte å telle til sju

@brittarnhild

Jeg koser meg med å skrive små legender knyttet til Skaperen og alt Han har skapt. Som denne lille legenden om da gulspurven lærte å telle til sju. Det er jo liksom ingen vits i at legendene bare ligger skjult på Mac´en min, så innimellom kommer jeg til å dele noen av dem med dere:

Legenden om da gulspurven lærte å telle til sju.

Da Gud begynte å bli lei av at alle kom til ham med sine klager, bestemte han seg for å ta seg en tur rundt på jorden for å se med sine egen øyne om det virkelig stod så dårlig til med det han hadde skapt.

Han vandret rundt i lenge og lengere enn langt. Til bygd og by, ned i daler, opp på fjell. Østenfor sol og vestenfor måne.

Altfor mye snø sa rådyret, jeg må ned til bygda for å finne noe å spise.
Ingen fugler som bygger rede mellom grenene mine, sa grantreet
Ingen mygg som danser på vannflata, sa fisken, vi finner ikke mat
Ingen meitemark som gjør jorda porøs sa bonden, kornet vil ikke gro
Ikke noe regn som veter jorden og gir røttene våre å drikke, sa solbærbuskene
Ingen sol som gir meg farge, sa jordbæret
Ingen varme, sa kvinnen, leddene mine verker i det kalde, våte været

Samme hvilken vei Gud gikk, samme hvem han spurte, overalt lød klageropene.

Gud ble mer og mer sliten, sola forsvant bak skyen, det begynte å mørkne og det ble kaldt, han var sulten og tørst men kunne ikke finne hverken mat eller drikke. Tilslutt kom han til en stein hvor han kunne hvile rygg og nakke, og han satte seg ned i håp om å få sove. «Kanskje kan jeg drømme som Jakob» sa Gud til seg selv, «kanskje kan jeg i drømmen få vandre opp himmelstigen og slippe vekk fra all jordens klage»
Men Gud fikk ikke sove. Noen kvitret så lystelig……..tui,tui,tui,tui,tui,tui, tui, tui, tui. Lød det, tui,tui,tui,rui,tui,. Gud ble irritert, han ville sove. Han ville drømme om noe vakkert, om glede og skjønnhet. Men fuglen fortsatte, tui, tui, tui, tui, tui, tui, tui, tui, tui

Gud satte seg opp. På en grein rett over han satt en liten gulspurv. «Hvorfor synger du så lystelig?» spurte Gud. «Alle andre på jorden ser bare dens feil og mangler. Hvilken grunn har du til å synge?»
«Skulle ikke jeg synge?» svarte gulspurven, «tui, tui, tui, tui, tui……. Her er jo så mye glede. Solen varmer meg om dagen, månen lyser for meg om natten, kona mi ligger på sju små egg som snart skal bli verdens vakreste gulspurvunger, morgenduggen gir meg drikke, insekter og meitemark gir mat nok til både meg og hun som ligger på eggene, vinden svaler…………… skulle ikke jeg synge? Hva annet kan jeg gjøre når hjertet mitt er så fylt av glede og takknemlighet at det nesten sprenger brystet mitt. Skylle ikke jeg synge? Tui, tui, tui, tui, tui»

Gud satte seg opp. Med ett så han lyset, med ett så han skjønnheten. Med ett så han at det han hadde skapt var godt.

«Kjære lille gulspurv Du har åpnet øynene mine. Måtte sangen din bli til velsignelse for hele verden. Sju ganger sju velsignelser. Nei sytti ganger sju!»

Gulspurven kjente en varme bre seg i den lille kroppen sin. Den flakset med vingene og fløy til værs: «Tui, tui, tui, rtui, tui, tui, tuuuuuuuuu. Tui, tui, tui, tui, tui, tui, tuuuuuuuuuu. En, to, tre, fire, fem, seks, sjuuuuuuuuuu»

 

Mandelblomstdalen og kjærligheten

@brittarnhild

 

Oppe i fjellene, ikke langt fra landsbyen Santiago de Teide, ligger en dal full av mandeltrær. I januar, når vi er her, er de full av mandelblomster, og jeg kan ikke se meg mett på dem.

Det fortelles at det en gang bodde en bonde her oppe som forelsket seg i en lys, blåøyd nordisk jente. De giftet seg, men jenta kunne ikke bli helt lykkelig, hun savnet snøen og vinteren.

Bonden lå våken natt etter natt. Hvordan kunne han gjøre sitt livs kjærlighet lykkelig?

Så med ett visste han råd. Han plantet hele dalen sin full med mandeltrær. De blomstret, og da blomstene falt var det som om det snødde i dalen. Jenta lo og løp rundt blant kronbladene.......

.......og siden levde de lykkelig, alle sine livs dager.