@brittarnhild
Det er 9. desember, det er 2. søndag i advent og kalendervott nummer 9 er på plass i adventskransen.
Og så har jeg vært ute med hellkigfrans-frø. Vet du ikke hva det er, sier du? I dagens adventsvlogg leser jeg fortellingen om bestefar, Lars Erik og helligfrans-frøene, så du kan jo lytte på den :-)
@brittarnhild
Så er lillejulaften her, og jeg kjenner at litt av den barnlige fryden fra da jeg var lite jente, er i ferd med å fylle meg. Utrolig nok våknet vi til snø her i dag tidlig. Jeg sier utrolig nok, for det har vært så grått og mørkt i det siste, og senest for et par dager siden var det ingen ting i værmeldingene som tydet på at det skulle bli en hvit jul. Men nå ligger snøen i trærne, og under lyset fra gatelyktene er det lett å følge de store snøfnuggene som faller ned. I´m dreaming of a white Christmas.
Den barnlige fryden gjør at jeg tar fram nok en fortelling fra de 24 adventsfortellingene. I dag er det Lisa som skal ut og hogge juletre sammen med oldefar.
Lisa har gledet seg i flere dager, endelig skal hun og oldefar ut og hogge juletre. Og i dag skal lillesøster Sanna få være med for aller første gang. Da oldemor og oldefar bygde huset sitt for mange, mange år siden, plantet de en rekke med grantrær ut mot veien og siden har de kunnet hogge sitt eget juletre hvert år. Nå har trærne blitt ganske store, altfor store til å ha inne i stua, men oldefar vet råd, det gjør han alltid. Han hogger av den nederste delen av treet og lar oldemor få noen av greinene til kransene hun lager til jul, og så bruker de toppen til juletre.
Det er så fint ute i dag. Det har så vidt begynt å mørkne, men det gjør ingenting, for Sanna og Lisa har vært ute i hagen mange ganger allerede for å velge ut det fineste treet, og de vet akkurat hvilket ett de vil ha. Og mørket gjør at stjernene kommer frem. Der oppe ser Lisa Betlehemsstjernen. Hun vet at det egentlig ikke er en stjerne men en planet som lyser så fint, men husker ikke helt hvilken. Er det Jupiter, mon tro? Tenk at vismennene fulgte denne stjernen for over 2000 år siden for å finne en konge, og så fant de til slutt en liten guttebaby i en stall utenfor Betlehem.
Inne i stua har oldemor satt opp den gamle julekrybba si. Jesusbarnet har hun gjemt langt nede i syskrinet sitt, og de hellige tre konger, som vismennene også kalles, er på vandring gjennom stua. Det vil enda gå et par uker før de når fram til krybben. Det sitrer i Lise av fryd når hun tenker på alt det fine som ligger foran dem i jula.
Skikken med juletrær har vi fått fra Tyskland. Til Norge kom den på 188-tallet en gang, men det var først for rundt 100 år siden at det begynte å bli vanlig med juletrær i hjemmene. Til å begynne med var mange skeptiske til juletrærne. Hva i all verden skulle de være godt for, tenk å dra et levende tre inn i stua. Alt dette fjaset kom bare til å ta oppmerksomheten bort fra hvorfor vi feirer jul mente mange. Men skikken har tydeligvis kommet for å bli. Det er ikke mange hjem i dag som ikke har et juletre i en eller annen form, og treet tar da slett ikke oppmerksomheten bort fra Jesus. Tenk bare på den aller mest kjente sangen om juletreet; Du grønne glitrende tre, god dag. Bare prøv og syng den, så hører du hva den sier om stjerna i toppen av treet.
@brittarnhild
Jeg var en tur innom Finn Schjøll i Storgata i Oslo i går. Det bugnet av juleblomster, og jeg fant ut at jeg slett ikke kunne dra tilbake til Trondheim uten å ha med meg et eller annet på flyet. Dermed fikk jeg to utfordringer - det kunne ikke være større enn at det gikk greit som håndbaggasje på flyet, og det måtte være noe som mine allergiske bihuler tåler.
Valget ble i grunne ganske enkelt. Det måtte bli en helleborus. En vakker helleborus, eller julerose, som kan stå inne i jula, og som til våren kan plantes ut i hagen.
De 24 små adventsfortellingene har selvsagt en juleblomstfortelling. Den handler om Ida og Anna som planter svibelløker, og kommer alerede 2.desember i boka.
Hyasinter
Vinteren er snart på det mørkeste, men vi kan allikevel la det spire og gro innendørs. Ida og Anna har vært på butikken og kjøpt svibelløker. I kjelleren hjemme hos Ida har faren hennes et rom som han kaller ”gartneriet”. Der har han sekker med jord, tomme blomsterpotter i alle størrelser, og i en skuff er det massevis av frøposer. Jon, som faren til Ida heter, elsker å kalle seg for hobbygartner. Tidlig på våren er han i full gang i gartneriet sitt, og så fort snøen har smeltet og det blir varmt nok i været, flytter han blomsterpottene sine ut i hagen. Noen ganger får Ida og Anna lov til å hjelpe til med å sortere frøposene. Anna elsker å la de små frøene gli mellom fingrene. Gartneriet er kaldt og stille nå på vinteren, men i dag har Jon lovet å hjelpe jentene med å plante svibelløkene, eller hyasintløker, som det også heter. Selv vil han plante tulipanløker, og overraske moren til Ida med røde tulipaner til jul.
Hjemme hos Anna har de verken hage eller noe de kaller gartneri. Moren til Anna pleier å si at hun ikke har grønne fingre. Da Anna var liten lurte hun følt på hva grønne fingre var, men nå vet hun at det å ha grønne fingre betyr å være flink med blomster. Anna er veldig glad i alt som spirer og gror, og vil gjerne bli gartner når hun blir stor.
Mens de fyller krukkene med jord prater de om advent. Jon er prest og har så vidt begynt å tenke på hva han skal snakke om på skolegudstjenesten før jul. Han vil gjerne ha noen gode råd av jentene.
”Vet dere forresten at advent betyr komme eller adkomst?”. Jon tar fram en ny plastpotte og fyller den med jord. ”Da jeg var liten var jeg helt sikker på at advent betydde å vente, fordi jeg hele tiden gikk og ventet på julaften. Vi venter jo på han som skal komme, nemlig det lille barnet som ble født i en stall for lenge, lenge siden.”
”Jeg synes i alle fall at vi skal synge Et barn er født i Betlehem på skolegudstjenesten” sier Anna. ”Det er den fineste julesangen jeg vet.”
@brittarnhild
13.desember er Luciadagen, en dag som kanskje først og fremst blir feiret i barnehager og skoler her i Norge. Lucia er en italiensk helgen som ikke minst er viktig for italienske barn, så da jeg jobbet med de 24 små adventsfortellingene mine, som skulle bli en bok men som ikke ble det da, men som i steden ble en adventskalender på nett, og som jeg fortsatt tenker skal bli en bok en gang........tok jeg kontakt med Paolo og Guiglia og datteren deres Natalie i Bologna, og spurte om ikke de kunne fortelle litt om Lucia-tradisjoner. Og det kunne de :-)
I Bologna bor 11 år gamle Natalie. Hvert år på Santa Lucia-dagen bruker hun å besøke julemarkedet i byen sammen med mamma Guiglia og pappa Paolo. Da kjøper de julegaver, o Natalie får en ny liten figur til julekrybben sin. Når de kommer hjem om kvelden er det tid for å sette fram julekrybben. Natalie begynner å få en flott samling med figurer nå, noen av dem er helt fra mammas barndom, ja noen har til og med vært mormors. Mamma er så flink til å fortelle fra da hun var liten, og Natalie elsker å høre på.
Nå forteller mamma at 13.desember var en viktig dag da hun var liten. Ja, hun gledet seg mer til den dagen enn til selveste julaften. Kvelden før satte de fram ei skål med mandariner på kjøkkenbordet, sammen med en liten tallerken med julekaker og et glass melk. Denne maten skulle Santa Lucia ha når hun kom på besøk i løpet av natten. Når Guiglia og søsknene hennes våknet neste morgen, hadde Lucia spist opp all maten, og som takk hadde hun lagt igjen små gaver til barna.
Pappa Paolos gamle tante er på besøk hos Natalie denne kvelden. Hun smiler når hun hører Guiglia fortelle, g minnes sin egen barndom. ”Kom hit Natalie og sett deg hos meg” sier tante, ”så skal jeg fortelle deg fra den gang jeg var lita, for nesten 80 år siden. Natalie forsyner seg med at par ekstra julekaker og kryper opp i sofaen ved siden av tante Anna. Anna forteller at på Luciakvelden måtte hun knele foran et bilde av jomfru Maria som hang over sengen til moren og farne hennes. Hvis hun så var flink pike og ba til jomfru Maria, ville hun kanskje få en overraskelse. Men det var viktig at hun hele tiden så jomfru Maria dypt inn i øynene når hun ba, hun måtte ikke snu seg. Anna gjorde som hun fikk beskjed om, og jammen kom det mandariner og valnøtter ramlende ned i senga. Anna ble helt målløs. Først flere år seinere skjønte hun at det var foreldrene som stod bak henne og kastet godsakene opp i senga. Tante Anna rister på hodet og ler: ”Tenk at jeg var så barnslig og dum at jeg trodde mandarinene og valnøttene kom fra jomfru Maria. Å nei, Natalie, du er nok mye smartere enn hva jeg var, og ville gjennomskuet dette med en gang.” Natalie er ganske enig med tante, men hun synes det er en fin tradisjon, og vil gjerne be til jomfru Maria hun også før hun legger seg.
Sammen med de små adventsfortellingene har jeg lagt inn litt faktastoff, og siden boka er tenkt for barn, og gjerne for hele familien, har jeg nok gjort fortellingene ganske snille. Hør bare her:
Legenden forteller at Lucia hadde svært rike foreldre. Faren døde da Lucia var liten, så hun vokste opp sammen med moren sin. Allerede da hun var ganske ung bestemte Lucia seg for at hun aldri ville gifte seg, og at hun ville gi det hun eide til de fattige. Men dette holdt Lucia hemmelig, også for moren sin, så da Lucia begynte å nærme seg det som ble regnet for gifteferdig alder, ville moren gifte henne bort til en rik, ung mann. Lucia ba til Gud om at hun måtte slippe å gifte seg.
En dag ble moren til Lucia svært syk, og Lucia tok henne med på en pilegrimsreise til graven til en helgen for å be om at hun måtte bli frisk. De nådde gravstedet, Lucia ba innstendig og plutselig syntes hun at hun hørte et svar fra en helgen: ”Din mor er blitt frisk. Men hvorfor ber du til meg? Det er din tro Lucia som har gjort henne frisk!”
Som takk for dette mirakelet slapp Lucia å gifte seg. Men den rike unge mannen ble rasende. Han anga henne til keiseren, og Lucia ble pint og plaget. Som i så mange legender om helgener ble det gjort mange forsøk på å drepe Lucia før de endelig lyktes. Lucia er en viktig helgen i Italia, ikke minst for barna.
I den katolske kirke er det vanlig å be til helgenene, slik vi ber til Jesus. Her er en bønn som en liten gutt ba til Santa Lucia for bestemoren sin, som holdt på å bli blind:
Santa Lucia, du som er over oss,
sammen med jomfru Maria og Jesus.
Jeg ber en bønn for bestemor,
at hun må få beholde synet sitt.
Jeg gir mitt hjerte til deg Santa Lucia.
Jeg bakte lussekatter i går kveld. Vi har ingen unger i huset lenger som på Luciamorgenen servere lussekatter og varm sjokolade, kledd i hvitt med lys i håret, syngene Svart senker natten seg. Men til helga får vi besøk av lille Leander 1 år, så da blir det nok en ekstra Luciafeiring tenker jeg :-)
@brittarnhild
Desember er adventskalendertid. Det finnes et utall varianter, fra de helt enkle til de svært avanserte. En jeg har hatt i mange år er å ta opp fra julepyntskapet i kjelleren en snøglobe fra samlingen min hver dag fra 1. til 24. desember. I dag fant jeg fram den niende, som fikk plass på et hjørnebord i stua sammen med de åtte jeg hadde fra før.
Kjenner du forresten historien til adventskalenderen? Her kommer den.......vel, i temmelig fri gjendikting da, sånn som du finner den i boka mi med de 24 små fortellingene.
Det er så lenge å vente.
”Mamma” ropte Gerhard fra sengen sin, ”det er så lenge å vente til jul. Jeg gleder meg sånn at jeg får ikke sove.” Mamma var opptatt med å bake inne på det store, varme kjøkkenet, og lukten av nystekte, søte julekaker krøp gjennom den åpne døren og inn på soverommet til Gerhard. Gerhards mor smilte for seg selv, tørket hendene rene for mel på det rutete bakeforkleet sitt og gikk inn til Gerhard.
”Du vet det Gerhard at den som venter på noe godt aldri venter forgjeves.”
”Jada, mamma” sukket Gerhard, ”men det er så utrolig lenge å vente til julaften.”
Mamma husket godt da hun selv var jente og ventet på jula. Det var som om hver dag sneglet seg av sted. Kanskje kunne hun hjelpe Gerhard med å få tiden til å gå?
”Gerhard” sa hun, ”når du våkner i morgen starter adventstiden. Da er det 24 dager igjen til jul. Se, her har du et kritt.” Mamma rotet i den store forklelommen sin og fant et lite kritt. ”Nå kan du tegne 24 streker på veggen over senga di, og hver morgen når du våkner kan du viske ut ett av strekene. Når alle er visket ut, er jula her.”
Gerhard tok ivrig imot krittet og tegnet 24 tykke streker.
”Og hvis du er flink til å legge deg til å sove nå” fortsatte mamma, ”så skal du få hjelpe meg med å bake kakemenn i morgen.
”Å ja, kakemenn” Gerhard strålte. ”Det er de beste julekakene jeg vet. Og så kan vi pynte dem med å dyppe dem i sjokolade, og noen kan vi male på med konditorfarge!”
Mamma satte seg ned på sengekanten til Gerhard mens Gerhard ba kveldsbønnen sin. ”kjære Gud. Takk for at det snart er jul og takk for alt det gode som jeg får å spise da. Takk for mamma og pappa og bestemor og bestefar og bestekameraten min Georg. Hjelp meg å være tålmodig.”
Da mamma kom tilbake til kjøkkenet fant hun fram et stort brett. Med krittet som Gerhard nettopp hadde brukt, tegnet hun opp 24 ruter på brettet, og hver av rutene la hun en pepperkake. Når Gerhard våknet i morgen tidlig ville hun gi ham brettet og si at han kunne spise en kake hver dag fram til jul. Kanskje ville det hjelpe til med å la tiden gå litt fortere.
Da Gerhard ble voksen startet han sitt eget boktrykkeri. Han husket godt den lange adventstiden fra sine guttedager, og bestemte seg for å trykke en adventskalender slik at flere barn fikk hjelp til å la tiden gå litt fortere i advent. Den første adventskalenderen ble trykket i Tyskland for litt over 100 år siden, i 1908. Den bestod av fargerike bilder som kunne limes på en papp-plate.
@brittarnhild
I dag er det merkedag for St. Nikolaus. Han som etter hvert har blitt til den amerikanskinspirerte julenissen, eller Santa Claus. Da jeg jobbet med de 24 adventsfortellingene mine, tok jeg kontakt med Lucas Hartong i Nederland for å høre hvordan de feirer Sinterklaas hjemme hos han. Datteren hans Jennifer, som da var 11 år gammel, kunne fortelle:
Sinterklaas er egentlig 6. desember, men vi feirer alltid kvelden før. Lenge før denne dagen begynner vi å lete etter presanger til hverandre. Alt er veldig hemmelig. Jeg gleder meg til å se hva de andre har kjøpt eller laget til meg, men minst like morsomt er det å finne gaver til mamma og pappa og til broren min. Når vi har gavene klare så skriver vi små dikt som hører sammen med hver enkelt gave, og så pakker vi gavene inn i vakkert papir. Diktet festes utenpå pakken, og så er det viktig å huske å skrive navn på hvem som skal få de forskjellige gavene.
Broren min og jeg putter alle gavene våre oppi en stor, brun tøysekk. Det er denne sekken Sinterklaas har med seg når han kommer. Jeg tror mamma og pappa putter gaver i sekken de også, men jeg har aldri funnet ut hvordan de gjør det.
Om kvelden den 5. desember får vi lov til å være lenge oppe. Vi spiser middag klokken seks, og etterpå er det bare å vente på Sinterklaas og vennen hans som heter Zwarte Piet. Sinterklaas rir alltid den vakre, hvite hesten sin, og han har på seg en vid, rød kappe og en rød hatt. Det må være ganske vanskelig å ri rundt på hustakene i disse klærne. Zwarte Piet er hjelperen til Sinterklaas, og det er alltid han som kaster godteri ned gjennom pipene. Huset vårt har ikke skorstein, men det kommer alltid godteri likevel. Jeg lurer på hvordan de klarer det! Mens vi spiser middag synes broren min og jeg stadig at vi hører hovslag på taket, og vi løper opp på loftet for å sjekke. Men nei.......
Og så plutselig hører en av oss lyder igjen, og vi finner sekken med gaver. Broren min hjelper meg å dra sekken ned trappene, og så begynner festen. Vi synger julesanger og leser gavediktene høyt for hverandre, og vi åpner gavene og spiser godteri. Det er alltid massevis av godteri og altfor kort kveld, selv om vi får være veldig lenge oppe. Når jeg endelig sovner, drømmer jeg om gavene jeg har fått, og om Zinterklaas og Zwarte Piet som må finne veien tilbake til stallen i mørke.
Jennifer og broren hennes satte ikke ut tresko slik at Sinterklass kunne legge gavene i dem. Det er ofte det vanlige, og der for er bildene i dag fra Treskofabrikken på Eik i Rogaland.
@brittarnhild
På med støvler og regnjakke, fram med den lille hagesaksa. Ute i hagen står det et kirsebærtre og nå er jeg på vei ut dit for å klippe av noen små greiner, eller kvister er det vel rett å si. Det er nemlig Barbromesse i dag og kvistene jeg tar inn i varmen og lyset vil forhåpentligvis blomstre til jul.
”Barbro, kan du gå ut i hagen og klippe av en grein av kirsebærtreet?” Mamma holdt akkurat på i vaske kjøkkenvinduene. Hun løftet opp en blå glassvase som hun hadde arvet av Barbros oldemor. ”Her er en vase til kvisten. Tror du ikke det blir fint med rosa kirsebærblomster mot det vakre blå glasset?”
Barbro så på mamma. En kvist fra kirsebærtreet nå på vinteren. Med kirsebærblomster? Nå var jo hagen full av snø, og ingen av trærne hadde blader, og slettes ikke blomster. Nei, nå hadde julereingjøringa reint gått mamma på hjernen.
”Jeg er snart ferdig med å vaske vinduene” fortsatte mamma. ”Når du kommer inn fra hagen kan vi lage oss hver vår kopp med kakao, så skal jeg fortelle deg historien om den hellige Barbara, hun som du har fått navnet ditt etter.”
Barbara var ei ung jente som levde ca 300 år etter at Jesus ble født. Det var ikke lett å si at man trodde at Jesus var Guds Sønn på den tiden, og da faren til Barbara fikk vite at hun var blitt en kristen, ble han så sint at han til slutt tok livet av henne. Da hun døde falt noen dråper av blodet hennes på et kirsebærtre, og bloddråpene ble straks gjort om til kirsebærblomster.
Historien ovenfor er starten på historien for 4.desember i mine 24 adventsfortellinger. Så sier jeg etter hvert litt om martyrer, og hvordan de feirer 4.desember i Tyskland med å ta inn en kvist fra et frukttre, gjerne et kirsebærtre.
Jeg har prøvd det selv mange ganger, men har aldri fått blomster på kvisten min. Men nå har jeg funnet et tips på ei side om tyske tradisjoner:
The early days of December are good for bringing in flowering branches for forcing to bloom. Apple, chestnut, cherry, lilac and jasmine branches are well suited for that. If outdoor temperatures have been around 32 to 40 F for six weeks, most buds are ready for forcing. Cut stems on a mild non-freezing day (well, jeg har et problem her) Look for branches with swollen buds (enda et problem.......). Mash the ends and put the branches in a bathtub in a cool, not icy, water for several hours.Leave branches for a few days in a cool place. As soon as the buds appear to swell, bring them into a warm room, but not too close to the source of the heath. Spray from time to time with lukewarm water, and when the bloom buds appear, place them on a window sill, for they need a lot of light and cool air, so that the bloom will stay fresh longer. Change water every two days.
Dessuten har jeg innstalert vekstlys over kjøkkenbordet for å kunne dyrke friske urter og salater gjennom hele vinteren. Kanskje hjelper det blomstringen om kvistene får stå under lyset.
:::::::::::::::::::::::::::::::::
Du kan lese mer om Barbromesse og mange andre merkedager på denne spennende siden på facebook: Primstav.
:::::::::::::::::::
Den katolske kirke fjernet St. Barbara som helgen i 1989 da det egentlig ikke finnes bevis for at hun har levd.......
@brittarnhild
I Hamburg bodde det en gang en prest som her Johann Hinrich Wichern (1808 - 1881). Det var et år at vinteren kom svært tidlig til Hamburg. Først snødde det tett i mange dager, og så kom det en sprengkulde som trengte inn i hver en krok av husene i byen. En søndag i slutten av november skulle fader Johann som vanlig bnesøke barnehjemmet i menigheten sin. Den gamle presten visste at dagene til barna på barnehjemmet var lange og strevsomme, og ekstra ille var det nå i denne kulda. Fader Johann hadde gått i flere dager og spekulsert på hva han kunne gjøre for å muntre opp barna, og endelig fikk han en ide. Av kvister flettet han en stor krans. Han regnet ut at det var 28 dager igjen til jul, 4 søndager og 24 hverdager. I kransen festet han 28 lys, 4 hvite for søndagene og 24 røde for hverdagene. Hver dag fram til jul besøkte fader Johann barnehjemmet. Hver dag tente de et nytt lys, og presten fortalte barna om lyset som skulle komme til verden, ei natt i Betlehem, for lenge, lenge siden.
::::::::::::::::::::::::
Som du kanskje har skjønt er dette en av fortellingene i adventsboka jeg har skrevet.
Ha en fin adventssøndag.
@brittarnhild
I morgen er det første søndag i advent, og dermed er det tid for å begynne å tenke på juleposten. Å skrive julebrev og julekort er noe jeg gleder meg til hvert år. Noen år har jeg laget et sånn felles brev med bilder som vi kopierer og sender rundt til familie, venner og kjente, men selv om sånne brev er koselige å få, har jeg i grunnen gått mer og mer bort fra akkurat den tradisjonen. I steden velger jeg meg ut noen som får et langt. håndskrevet brev, og så blir det julekort eller en internett-hilsen til resten. I jula har jeg ei gammel kurv stående på bordet med mormor Olga´s gamle julekort. Det står kun gledelig jul og godt nytt år, eller noe liknende på kortene, men det er like koselig hvert år å se på de ulike kortene, og dessuten se på de ulike adressene - mange av mottakerne kjente jeg godt, noen har jeg kun hørt om, andre igjen er helt ukjente for meg.
Her oppe i loftsstua mi har jeg dessuten en stor boks fylt med ubrukte julekort. De fleste av dem fant vi da vi tømte huset etter svigermor og svigerfar. Det er helt sikkert nok juekort der til mitt forbruk resten av livet, men samtidg kan jeg liksom ikke slutte å kjøpe vakre julekort heller, så etter som årene går minsker det i grunnen ikke så veldig i den boksen. I dag er det tid for å ta fram både den og en annen boks jeg har som er full av brevpapir. Så skal jeg etter hvert sette meg ned og skrive årets første julebrev. Tradisjonen tro går det til India og min kjære "mamma India" som jeg har der nede.
:::::::::::::::::::::::::::::
Jeg skrev om julepost også i de små barnefortellingene jeg skrev en gang, for mange år siden. Her kommer den:
Julekort
Elisabeth var i slalåmbakken bak huset der hun bodde. det hadde snødd i flere dager nå, og endelig var det kommet nok snø til at hun kunne få prøvd slalåmskiene for første gang denne vinteren. Hun kjente at slalåmskoene fra i fjor var blitt ganske trange, hun måtte huske å skrive nye slalåmsko på ønskelista når hun kom inn.
Bakken var ikke en ordentlig slalåmbakke egentlig, men Elisabeth syntes den var lang og bratt nok. Hun hadde vært med pappa og storebror Magnus til alpinsenteret flere ganger, men der var det alltid så mye folk og alt gikk så fort. Det var godt å kunne øve seg i denne bakken litt først.
Plutselig bråbremset hun. Det lå noe borte ved einerbusken der, noe rødt som så vidt stakk opp av snøen. Hva kunne det være? Elisabeth fikk snudd skiene og staket seg bortover. Slalåmski var virkelig ikke helt lett å manøvrere.
Joda, det var noe rødt som stakk opp. Men her hadde det da ikke vært andre folk på lenge, så hva i all verden kunne det være? Elisabeth grov ivrig i snøen. En rød ballong! Det var festet en liten plastpose til ballongen og inne i den så hun et papir. Elisabeth drog av seg slalåmhanskene og åpnet plastposen med kalde, ivrige hender. ”Dear friend” stod det på papiret. ”If you find this ballon and letter, please write and tell me. I am Martin. I am 11 years old and I live in England.” Det var skrevet en adresse der også, og det var bilde av en gutt som stod med en ballong i hånden.
Mennesker har sendt brev til hverandre i flere tusen år. En av historiens mest kjente brevskriver var Paulus. Etter at han ble kjent med Jesus brukte han resten av livet sitt på å reise rundt og fortelle om Jesus. Og etter hvert skrev han brev til menighetene som dannet seg. Brevlitteraturen i Bibelen er på mange måter noe av den beste brevlitteraturen som finnes. Hva med å bruke adventstiden til å lese den om igjen.
Vet du forresten at det aller første julekortet ble laget i England i 1843. A Merry Christmas and A Happy New Year stod det på kortet. Det tok nesten 50 år før tradisjonen med å sende julekort kom hit til Norge, altså noen år før 1900, så vi kan jo virkelig si at det er god, gammel tradisjon her også da.
@brittarnhild
For noen år siden skrev jeg 25 små fortellinger som ble brukt som en adventsblogg på nett av Trosopplæringen i Den norske kirke. Håpet mitt var at fortellingene skulle trykkes i en liten adventsbok for barn, men det forlaget jeg sendte manuset til falt dessverre ikke for den ideen. Fortellingene ligger der fortsatt, og en dag kommer jeg til å trykke dem for egen regning. Enn så lenge kan jeg jo dele noen av dem her, og siden det nå er viktig å mate småfuglene, starter jeg med historien om hellige Frans-frøene.
Hellige Frans-frø
”Hellige Frans frø?” Lars Erik kikket enda en gang på handlelista som bestefar hadde skrevet. ”Hva i all verden mente han med det da?” Bestefar hadde falt stygt på isen og satt hjemme med foten i gips, og Lars Erik hadde lovet å komme innom etter skolen for å gå i butikken for han. Han angret nå på at han hadde sagt ja da bestefar ringte i går kveld. De hadde akkurat fått ny ballbinge på skolen, og de andre guttene løp over dit så fort det ringte etter siste time. De hadde spurt om Lars Erik ville være med, og han hadde vært fristet til å late som om han hadde glemt hele løftet sitt, men så kom han på at bestefar satt alene uten å komme seg ut av huset.
Hvis han løp fort kunne han kanskje likevel rekke å være med på fotballspillingen. Han stormet inn til bestefar og fikk med seg handleliste og penger. Bestefar hadde prøvd å rope noe til han da han løp ut igjen, men Lars Erik hadde det altfor travelt. Og nå stod han her og ante ikke hva hellige Frans frø betydde. Det var sikkert det bestefar hadde villet forklare da han ropte etter Lars Erik.
Han fylte handlekurven med brød, melk, en boks leverpostei, en agurk, fiskekaker, mens tankene hans vandret. ”Hva kunne bestefar ha ment?”
Ja, ja, nå måtte hen vel gå til butikken enda en gang, og dermed ble det i alle fall ikke noe fotballspilling i dag. Han visste at 7.klassingene hadde planlagt å spille fotball i ettermiddag, og de ville nok ikke slippe til 5.klassingene sammen med seg.
Bestefar skrudde av radioen da Lars Erik kom tilbake med varene. Lars Erik satte melka og fiskekakene i kjøleskapet, fylte to glass med saft og satte seg ned sammen med bestefar, nå ville han ha en forklaring.
Bestefar smilte. ”Hadde du hatt litt bedre tid i sted skulle jeg forklart deg hva hellige Frans frø er, men du løp så fort og hørte ikke når jeg ropte etter deg.
Bestefar kunne fortelle at det var bestemor som hadde funnet på navnet hellige Frans frø. Det var rett og slett solsikkefrø som fuglene skulle få. Utenfor vinduet sitt hadde han et fuglebrett, og når han nå satt her hele dagen med foten i gips, var det så koselig å se på fuglene som besøkte fuglebrettet. Bestemor brukte å kalle småfuglene for Hellige Frans fugler, oppkalt etter Frans av Assisi som var så glad i fugler og dyr.
Lars Erik kikket ut. Ja, det var livlig på fuglebrettet. Gråspurv visste han hva var, og kjøttmeis også, og bestefar kunne fortelle at de to fuglene som satt nede på bakken og spiste av frøene som lå der, var dompaper, og der, sammen med kjøttmeisene var det en liten blåmeis, og se, der var det jammen en svartmeis også.
Recent Comments