« June 2017 | Main | December 2017 »
@brittarnhild
En julekrybbesamler endel ofte opp med massevis, og da mener jeg virkelig massevis, små julekrybber. Og de små trenger slett ikke være de dårligste. Som dette skjønne lille hellige familie inne i et halvt valnøttskall.
Innkjøpt i Italia en gang for mange, menge år siden.
@brittarnhild
Made in Germany, står det under denne vakre, lille julekrybben. Den er laget av tre og malt i klare, glade farger. Veldig typisk tysk spør du meg. Og en krybbe å bli glad i.
Jeg kjøpte denne krybben i Gamla Stan i Stockholm i vår.
Når jeg sveiver det røde håndtaket forsiktig, spiller den Glade jul :-)
::::::::::::::::
Andre av mine oppdaterte blogger i dag:
Britt-Arnhild´s House in the Woods
@brittarnhild
Så vidt jeg husker er denne julekrybbe kjøpt på butikken ved Nidarosdomen. Men stort mer amerikansk kan det vel ikke bli. Jo forresten, vi har jo Disney :-)
::::::::::::::::::
Blogger jeg har oppdatert i dag:
Vandring mot Kristmesse - en helt ny adventsblogg
maskerade - strikkebloggen min hvor jeg nå hekler en julekrybbe
dagens lille grønne, med kalendertips for en toåring
Britt-Arnhild´s House in the Woods - hovedbloggen min
@brittarnhild
Endelig er det tid for å pakke den opp. Julekrybben laget av bivoks av en av de yngste munkene i San Miniato al Monte. San Miniato al Monte ligger i Firenze, oppe på høyden bak Piazzale Michelangelo, og regnes som en av de vakreste kirkene i hele Italia. Vakkert er det å komme inn i den også, særlig om du kommer når munkene synger tidebønn.
Jeg har besøkt kirken flere ganger, nå sist i april sammen med mannen min og våre venner Jane og Lanny fra California, som bor i Firenze deler av året. Jane og Lanny er svært godt kjent i Firenze, og det var de son insisterte på at vi ikke bare måtte besøke kirken, men også den tilhørende gavebutikken, eller apoteket som den kaltes. Her var det nemlig ikke så mye suvenirer som krydder, urter, såper, honning og diverse annet fra klosterhagen.
Jane kom i snakk med en av munkene som stod bak disken mens jeg vandret rundt, og med ett oppdaget julekrybbene. En sånn en måtte jeg ha!
Så viste det seg at det var nettopp munken Jane snakket med som hadde laget krybbene.
Både den jeg kjøpte, og alle de andre.
::::::::::::::::::
Blogger jeg har oppdatert i dag:
maskerade - med et nytt hekleprosjekt til jul
dagens lille grønne - med grønnkål i brøddeigen
Britt-Arnhild´s House in the Woods
@brittarnhild
Den aller tøffeste julekrybben min er en som jeg kjøpte i Portugal en sommer for noen år siden.
Det er nok flukten til Egypt som er i gang her. Josef var redd for at flukt med esel ville ta altfor lang tid, så da han kom over en vespa slo han til.
Maria er storfornøyd med den oransje fargen på vespaen, men er svært skeptisk til farten.
Jesusbarnet, ja, han jubler. Dette er gøy!
Jeg er redd for at denne "krybba" skal velte og bli skadet, så jeg har den stående inne i et lite minidrivhus.
Godt synlig på stua.
Blogger jeg har oppdatert i dag:
@brittarnhild
En ny liten julekrybbe ble innkjøpt i dag, av oliventre, kommet direkte fra Betlehem.
Lise Martinussen, prest i Strindheim menighet i Trondheim, har vært i Betlehem mange ganger, blant annet som Ledsager på Vestbredden for noen år siden, gjennom et spesielt Ledsagerprogram som drives av Kirkenes Verdensråd. I dag hadde Lise åpent hus hjemme hos seg, hvor hun solgte håndlagede produkter i tekstil og oliventre. Dette skrev hun på facebooksiden til arrangementet:
Jeg har fått tilsendt fine håndlagede produkter i oliventre og søm fra Abu Dis og Betlehem. Ta deg en tur innom meg. Jeg serverer kaffe og kringle og du kan kanskje finne små gaver til jul. Det ligger ved bilde og pris av noen av tinga.
Jeg har aldri vært verken i Israel eller i Palestina, men folket der, og situasjonen i Midt-Østen, berører sterkt.
Denne enkle lille julekrybbe vil helt sikkert få en spesiell plass i samlingen min.
:::::::::::::::::::::::.
Blogger jeg har oppdatert i dag:
Britt-Arnhild´s House in the Woods
@brittarnhild
Da eldstedatteren vår Ingrid var yngre, var hun en aktiv håndballspiller. Hvert år rett over nyttår deltok hun i en turnering i Østersund, og vi var ofte med som heiagjeng. Turneringen var gjerne rundt 13.dag jul, og er det noen som kan å feire slutten av jula og helligetrekongers-dag, , så er det svenskene. Det var en fryd å vandre rundt i Østersund og se på vindusdekorasjonene, og alle julelysene. Det var på en av disse turene jeg fant min svenske julekrybbe. Enkel, naivistisk, laget i tre.
Trondheim ligger bare en 2-3 timer med bil fra Østersund, og det å dra dit føles nesten ikke som å dra til utlandet. Eller kanskje er det nettopp det det gjør, på en god, vennskapelig måte.
Når man bor så nært grensen blir det gjerne å krysse den en gang eller to i løpet av året. Da kan man jo for eksempel dra på pilegrimsvandring.
Sverige er så mye. Det er Astrid Lindgren, det er Selma Lagerlöf, det er Gören Sonnevis dikt. Det er vår eldste sønn som har flyttet til Stockholm. Og så er det en del av pilegrimsleden inn mot Nidaros og Trondheim.
Min svenske julekrybbe gir masse gode minner.
Ikke minst fra en pilegrimsvandring med noen av Nidarosdiakonene.
::::::::::::::::::::::::::
Blogger jeg har oppdatert i dag:
Britt-Arnhild´s House in the Woods
@brittarnhild
En knapp time sør for Roma finner du den lille fjellandsbyen Sermoneta.
I en av de trange gatene i Sermoneta var det tidligere en bitteliten butikk som solgte håndlagete julekrybber. Butikkvinduet var fullt av alle de forskjellige figurene som hører med til en ekte italiensk julekrybbe. Hver gang vi kom til Sermoneta ble jeg stående utenfor vinduet og se. Hver gang var butikken stengt.
I ei sidegate rett nedenfor den lille julekrybbebutikken er det et lite museum med landskap og landsbyer og massevis av små figurer. Ikke julekrybbefigurer, men vanlige folk som gjør vanlige ting, fra den gamle italienske landsbygda. En eldre mann vokter museet, selger billetter, åpner den tunge døra, skrur på lysene. Han kan ingen engelske ord. Vi kan svært få italienske.
Så en dag kom jeg til Sermoneta sammen med Brit, som eier en leilighet i Terracina, ikke langt fra fjellandsbyen. Brit snakker italiensk, og med ett fikk jeg vite fra den gamle mannen at alle figurene og landskapene var laget av datteren hans. Julekrybbene i den lille butikken var også hennes, og hvis vi ville kunne han godt åpne butikken for oss.
Klart vi ville!
Jeg kjøpte Maria, Josef og lille baby Jesus, og sa til meg selv at jeg kan jo alltid komme tilbake og kjøpe flere figurer. Det har jo sin egen sjarm å samle :-)
Det har ikke blitt flere figurer. Neste gang jeg kom tilbake var butikken stengt og vi fikk vite an hun som hadde laget figurene hadde sluttet med det.
Men jeg har da heldigvis den hellige familie, og en masse bilder fra det lille museet.
::::::::::::::::::::::::::
Og en liten youtube-video har jeg også funnet.
::::::::::::::::::
Blogger jeg har oppdatert i dag:
dagens lille grønne
Britt-Arnhild´s House in the Woods
@brittarnhild
Året var 1998, det var høst og jeg var klar for min aller første reise utenfor Europa. Måler var Haiti og Den Dominikanske Republikk. Jeg reiste med Kirkens Nødhjelp og målet med reisen var å samle fortellinger til bruk i arbeidet med neste års fasteaksjon.
Bare få dager før vi reise hadde Haiti blitt truffet av en av de verste orkanene i manns minne (den gang).
Det ble to svært utfordrende uker.
Den første uka fikk jeg ikke sove. Inntrykkene var for sterke. Så fikk jeg mageproblemer, så den andre uka spiste jeg ikke. Noe som resulterte i at da jeg kom hjem og plutselig spiste tilnærmet normalt, fikk jeg betennelse i galleblæra og havnet på sykehus. Men det er en helt annen historie.
Innimellom disse prøvelsene hadde jeg et fantastisk opphold.Jeg møtte sterke, stolte mennesker. Mennesker som sloss for seg selv, sin familie og sitt land.
Jeg tok bilder.
Jeg samlet historier.
Vi gråt med folket over orkanens herjinger. Vi smilte med dem i felles glede over små ting.
Å se på papirbildene mine i dag, nesten 20 år seinere, bringer med seg en flodbølge av minner.
Det var på Haiti jeg startet å samle julekrybber. En av de jeg reiste sammen med kunne fortelle at kona hans samlet på julekrybber, og da jeg fant denne laget av en kokosnøtt og små malte leirfigurer, visste jeg med ett at det gjorde jeg også :-)
:::::::::::::::::::::
Andre blogger jeg har oppdatert i dag:
maskerade
Britt-Arnhild´s House in the Woods
@brittarnhild
Denne vakre julekrybben kjøpe jeg i Ethiopia for noen år siden. Det var en av de siste dagene av reisen, og selv om jeg hadde lett alle stedene vi hadde besøkt, hadde jeg så langt ikke sett en eneste julekrybbe. Vi var tilbake i Addis, og jeg kom på at jeg kunne spørre sjåføren vår om han visste hvor jeg kunne finne julekrybber, om det i det hele tatt fantes noen. Først skjønte han ikke helt hva det var jeg spurte etter, men da jeg prøvde å forklare - Mary, Joseph, baby Jesus, spredte det seg et bredt smil i ansiktet hans, han plukket opp telefonensin, ringte til en venn og ikke lenge etterpå var vi i en bitte liten butikk ikke langt fra hovedpostkontoret, hvor de solgte håndlagede varer.
Der fant jeg skatten min.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Here is a repost from BrittArnhild´s House in the Woods which explains why I was in Ethiopia:
(nå kunne jeg oversatt innlegget nedenfor, men jeg regner med at de fleste leserne her skjønner engelsk, så jeg lar det være i sin opprinnelige form)
I have not yet told you the reason why I am here in Ethiopia, have I? Short story: the diocese of Nidaros and the Western Synod of the Mekane Yesu church in Ethiopia have a friendship link. As part of this, we have just started a four year project where we will look at food security, both in Norway and in Eritrea. The name of this project is Give Us This Day Our Daily Bread.
We were supposed to be a group of 4-5 people travelling from Nidaros down here, but plans are sometimes hard to make, and in the end there were only two of us, pluss Hans Birger, or kez Hans as he is called down here. A Norwegian pastor, now senior, having spent half of his adult life in the area of the Western Synod.
We have a long list of things to do while we are here, one of them is to look at food traditions. And when you talk about Eritrea and food, except for coffee, injera is the first thing people will mention.
Injera is a kind of huge pancake, made of taf, water and yeast, or rather a kind of sour dough. As you know I have been to Eritrea twice and got used to injera there. I love it, though it tend to be hard on my delicate stomach.
Since we are here collecting food tales, we have been taken into kitchen, we have helped making the injeras, and we have of course eaten them, again and again.
One thing which has stuck me along our way is the darkness of the many kitchens we have visited. And not only the darkness, but also the heavy smoke where the girls and women have to spend long parts of their days.
I have asked about this several times, but there seem to be no answer to why. Though personal I wonder if the answer is that the kitchen huts are all built by men and men never spend long hours inside them, cooking.
I am reading a very interesting book these days; The Lure of the Honey Bird, The Story Tellers of Ethiopia, by Elisabeth Laird. I have written more about this book over in Books on the Menu. Today I discovered that Laird has seen the same as I have seen:
Abebe pushed me through the matting screen, behind which the girl had disappeared, to show me her cooking area. This was so surrounded by walls that not a chink of light could penetrate from the outside
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::.
We are in Addis Ababa now, and last night a Norwegian here took us to a restaurant we would not in a million years have found by ourselves. On the menu: injera of course.
And with the injera came traditional music and dances.
::::::::::::::::::::::::::::::
:::::::::::::::::::::::::::::.
Mine aktive blogger i dag:
Britt-Arnhild´s House in the Woods
Recent Comments