Vandring gjennom året

.......at noko vidunderlig skal skje

@brittarnhild

En helt vanlig dag, i et helt vanlig liv.
En helt vanlig dag som stritter imot å bare forsvinne i mengden.
Et helt vanlig liv som vil noe mer, som venter på at det vidunderlige skal skje.

Er det sju milliarder av oss nå? Eller har vi rukket å bli åtte.
En av sju, eller åtte milliarder. Det er  jeg det. Lille, store meg. Usynlig. Kjemper febrilsk for å bli sett. For å bli synlig i denne ufattelige mengden.

at noko vidunderlig skal skje

 

Og så er med ett det vidunderlige der.
Har vært der hele tiden.
Kalles livet.

Og i dette livet er jeg fullt synlig.
Med hele meg. 

 

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge -

 

Verdens trekkfugldag

@brittarnhild

Vet du at 10.mai er Verdens trekkfugldag?
Vel, jeg visste det ikke før jeg så et innlegg på facebook om det, lagt inn av Norsk ornitologisk forening.

Jeg markere dagen med å skrive litt om fuglekassa i hagen vår, og en vakker liten herremann som kom dit på visning i dag tidlig:

 

Vi har ei sånn fuglekasse med kamera, så vi kan sitte inne og følge med på TV-skjermen hva som skjer inne i kassa. Her i mars var det et blåmeispar som hadde det travelt. De fløy ut og inn, og i bunnen av kassa ble det etter hvert et teppe av gress og mose. Vi drog eter hvert til Italia, mannen min kom hjem ei uke før meg, og skrudde på TV-skjermen. Var det kommet unger mon tro?

Du kan tro han ble overrasket da han fant kassa tom. Helt tom! Ikke bare tom for fugler, men allt gresset og all mosen var fjernet. Det var rett og slett bare ei tom kasse der.

Vi aner ikke hva grunnen kan være.
Så drog vi på hytta i helga, og da vi kom hjem oppdagen vi at spikeren kassen var festet med hadde løsnet, og kassen hadde delvis falt med. Du verden så godt at det ikke var egg i den da! Hadde fuglene merket at den ikke var godt festet mon tro?

Terje var rask til å komme seg opp i treet og fikk festet fuglekassa bedre.

Og i dag tidlig kom det jammen en svart-hvit fluesnapper han og inspiserte kassa. Hunnen var der ikke, jeg har hørt at hannene vender tidligere tilbake fra varmere strøk sånn at hunnene kan komme til "ferdige hus" :-) OM akkurat det siste er helt sant vet jeg ikke, men jeg krysser i alle fall fingre og tær for at vi får leieboere som etablerer seg, legger egg og klekker ut unger.

Her fikk jeg tatt et bilde av TV-skjermen mens fuglen var der inne.

Min siste gudstjeneste med biskopen

@brittarnhild

Jeg jobber som rådgiver ved Nidaros bispedømmekontor. I dag har jeg hatt ansvar for en fagdag for diakonene og diakoniarbeiderne i bispedømmet.

Vi startet med en hverdagsmesse i Nidarosdomen, i Johanneskapellet.

Biskop Tor har vært med oss hele dagen. Han går av med pensjon om en måned, så i dag var siste dagen jeg fikk være med os feire messe sammen med han.

 

En merkedag på mange måter.
Fin og vemodig.

 

Lagre

8.mai, frigjøringsdagen.

@brittarnhild

8.mai 1945. Frigjøringsdagen. Det må ha vært litt av en dag!
I 1945 var det enda 13 år til jeg skulle bli født, så jeg har naturlig nok ingen minner fra dagen. Men jeg har jo hørt folk som levde da fortelle om hvordan vi opplevde dagen. Moren min for eksempel, som var på skolen da nyheten kom og fikk høre det av lærerinnen sin som var en nazisympatisør.

Jeg gikk en tur i byen etter jobb i dag. Så på flaggene og kjente på gleden og takknemligheten over å bo i et fredlig land. Og så tenkte jeg på alle historiene som finnes fra 8.mai 1945.

 

Hvordan er det med deg? Levde du da? Hva husker du fra dagen? Og dagene etterpå?

 

 

Lagre

Lagre

Tid for å høste av markens grøde

@brittarnhild

Neida, du trenger slett ikke vente til høsten med å høste av markens grøde. Allerede nå, tidlig i mai, er det massevis du kan plukke inn og bruke i matlaging. Vi har nok glemt mye av kunnskapen om det naturen har å tilby oss i dagens Norge. Jeg har lært mye av italienske venner, men også av norske. Det er jo tross alt her i Norge jeg bor, det er i naturen her jeg ferdes, og det er her jeg kan plukke masse, masse sunne vitaminer og mineraler.

Ramsløken for eksempel. Naturens ville hvitløk? Kjenner du til den? Det vokser massevis av den på et "hemmelig" sted ikke langt fra hytta vår. For noen år siden var jeg heldig og ble innviet i ramsløkens hemmelighet av ei venninne som bor der ute, og siden den gang har det vært fast tradisjon å plukke ramsløk om våren.

Jeg bruker de friske bladene, men først og fremst lager jeg pesto - ramsløkblader og olivenolje, noen ganger også pinjekjerner. Alt blandes i en stavmikser. Haes i små glass og puttes i fryseren. Så har vi fantastisk grønn vårsmak gjennom hele vinteren.

I dag hadde vi ramsløkspaghetti til middag. Spaghetti med stekt paprika og squash and fersk pesto.
Enkelt. Og nydelig.

 

Fra Blåklokkeveien

@brittarnhild

Et nytt innlegg fra bloggen Blåklokkeveien. Denne gang fra 7.juni 2013:

 

Styrken i en drøm

@brittarnhild

Jeg drømmer om et hus å restaurere. Nei, ikke bare et hus. En hel gård. Med våningshus og låve, stabbur, og mastu, en gammel eplehage, staudebed, steinbed og en krydderhage. Tårnseilere som bygger rede mellom taksteinene, ei eng med sankthansblomst,  hundekjeks og smørblomst.

Med en tryllestav kunne jeg gå rundt å fjerne tiår etter tiår med gammelt rot som hadde samlet seg opp, med bind for nesen skulle jeg båret ut 50 år gammelt høy fra låven. Med pågangsmot og godt humør ville flere hundre år gammelt slipt glass forsiktig bli tatt ut fra gammelt kitt, fjernet og satt på plass igjen. Med kjærlighet ville det gamle pæretreet bli beskåret og når høsten kom ville jeg sitte på kjellerlemmen og knaske saftige pærer.

Underveis og etterhvert ville jeg fylle gården med stillhet, med samtale, med venner, med ord,  med mat og god vin. Tårer ville gi væte til urtene, latter næring til akeleier og peoner.

 For mange år siden arvet Arne Børresen og kona Ingebjørg en gammel slektsgår ikke langt fra Mjøsa. Ved hardt arbeid gjennom mange år har de skapt et sted, et rom som de har åpnet for andre. Nettopp et sted jeg drømmer om, hvor veggene samler på livsfortellinger og sol og regn innrammer møter mellom mennesker mens lukten av nybakt kringle siver ut fra kjøkkenet i våningshuset og pizza etter pizza bakes i den store bakerovnen i størhuset.

Jeg har nettopp vært på Alset, gården til Arne og Ingebjørg, og har kommet hjem med en drøm om å skape et sted som dette. Et sted til ettertanke og refleksjon, et sted for hvile og påfyll. Et sted for kreativitet og skaperglede.

Jeg leser boka Stillhetes rom hvor forfatteren Arvid Møller samtaler med Arne J. Børresen, og lar Kjetil Bergmanns bilder fylle netthinna.

Jeg har ingen gammel familiegård, og kommer heller aldri til å arve en. Og det er igrunnen like greit. Vel, for å være helt ærlig....det er i grunnen helt flott. Jeg ville uansett aldri hatt det pågangsmøtet og den energien som trengs for en slik totalrenovering.

Men jeg har noe.
Noe som er minst like verdifullt som Alset.

Jeg har meg selv. Mitt liv. Min kreativitet.
Jeg har den veien Gud har lagt ferdig for meg.

Drømmen kan ingen ta fra meg, ei heller det at jeg lever midt i drømmen. I det som kalles livet. Midt i dette forunderlige livet bretter jeg opp ermene, jeg folder hendene,

OG JEG LEVER!

 

Lagre

@brittarnhild

Jeg drømmer om et hus å restaurere. Nei, ikke bare et hus. En hel gård. Med våningshus og låve, stabbur, og mastu, en gammel eplehage, staudebed, steinbed og en krydderhage. Tårnseilere som bygger rede mellom taksteinene, ei eng med sankthansblomst,  hundekjeks og smørblomst.

Med en tryllestav kunne jeg gå rundt å fjerne tiår etter tiår med gammelt rot som hadde samlet seg opp, med bind for nesen skulle jeg båret ut 50 år gammelt høy fra låven. Med pågangsmot og godt humør ville flere hundre år gammelt slipt glass forsiktig bli tatt ut fra gammelt kitt, fjernet og satt på plass igjen. Med kjærlighet ville det gamle pæretreet bli beskåret og når høsten kom ville jeg sitte på kjellerlemmen og knaske saftige pærer.

Underveis og etterhvert ville jeg fylle gården med stillhet, med samtale, med venner, med ord,  med mat og god vin. Tårer ville gi væte til urtene, latter næring til akeleier og peoner.

 For mange år siden arvet Arne Børresen og kona Ingebjørg en gammel slektsgår ikke langt fra Mjøsa. Ved hardt arbeid gjennom mange år har de skapt et sted, et rom som de har åpnet for andre. Nettopp et sted jeg drømmer om, hvor veggene samler på livsfortellinger og sol og regn innrammer møter mellom mennesker mens lukten av nybakt kringle siver ut fra kjøkkenet i våningshuset og pizza etter pizza bakes i den store bakerovnen i størhuset.

Jeg har nettopp vært på Alset, gården til Arne og Ingebjørg, og har kommet hjem med en drøm om å skape et sted som dette. Et sted til ettertanke og refleksjon, et sted for hvile og påfyll. Et sted for kreativitet og skaperglede.

Jeg leser boka Stillhetes rom hvor forfatteren Arvid Møller samtaler med Arne J. Børresen, og lar Kjetil Bergmanns bilder fylle netthinna.

Jeg har ingen gammel familiegård, og kommer heller aldri til å arve en. Og det er igrunnen like greit. Vel, for å være helt ærlig....det er i grunnen helt flott. Jeg ville uansett aldri hatt det pågangsmøtet og den energien som trengs for en slik totalrenovering.

Men jeg har noe.
Noe som er minst like verdifullt som Alset.

Jeg har meg selv. Mitt liv. Min kreativitet.
Jeg har den veien Gud har lagt ferdig for meg.

Drømmen kan ingen ta fra meg, ei heller det at jeg lever midt i drømmen. I det som kalles livet. Midt i dette forunderlige livet bretter jeg opp ermene, jeg folder hendene,

OG JEG LEVER!

Så ble det endelig hyttehelg

@brittarnhild

Jeg kjenner at jeg har fått et helt spesielt forhold til denne Vandring gjennom året-bloggen min. Jeg har mange blogger, det er ikke det, men det er liksom noe spesielt med denne hvor jeg prøver å følge både årstider og kirkeår og det som skjer her og nå.

Har ikke helt funnet ut hvor vandringen går videre, men mens jeg tenker kan jeg jo dele noen bilder med dere fra hytte hagen.

Vi er endelig tilbake på hytta. Har ikke vært her siden i februar, og jeg var ganske spent på hvordan det så ut i hagen. Heldigvis ser det ut til at den har klart seg bra, så i dag har jeg jobbet hart med å fjerne gamle furukvister som har gitt ly for plantene gjennom vinteren, og jeg har luket og gjødslet.

Tungt for ryggen, men du verden så godt når det er gjort.

 

Lagre

Å jeg strever så med mine små du.......

@brittarnhild

Fru Solsikke Frø-Nøtt 1.mai 2016:

 

Å, den Kongle altså

@fru_frø-nøtt

Å, jeg strever så med mine små du.......
I går var det Muskat som drog ut på egen hånd, på taket av boden der vi bor, for å finne mat. I dag var det Kongle sin tur. Hun forsvant mens jeg og de andre ungene lå og hvilte litt etter frokost, og da jeg våknet kunne jeg ikke finne henne noe sted. Kan tro jeg ble redd. Jeg listet meg ut og håpet at de andre ungene ikke skulle våkne, men uansett hvor mye jeg lette var hun umulig å finne. Til slutt var jeg sikker på at en måke hadde tatt henne, det er nemlig mange måker i lufta rundt oss nå.

Så fant jeg henne til slutt. Hun hadde helt på egen hånd funnet veien til den murte hagen og området der matmor mater fuglene. Der prøvde hun ivrig å få tak i nøtter.Jeg måtte le da jeg så hvordan hun strevde og strevde, men klarte det ikke. Prøvde å være streng i stemmen da jeg snakket til henne, for hun hadde slett ikke fått lov til å dra så langt avgårde på egen hånd, men jeg vet ikke om jeg klarte det helt, og jeg ble jo ganske stold også da. For ei modig, eventyrlysten jente :-)

Ja, jeg er stolt av henne, og vet at de andre ungene mine snart følger etter henne. 

Men det er altså ikke så lett å være ekornmamma heller da. Jeg er jo bekymret for ungene mine. Redd for at en stor fugl, en katt eller en rev skal ta dem, redd for at de skal falle ned og slå seg. Men de må jo bare få prøve seg, det er jo sånn de lærer. Matmor har fortalt meg et menneskebarn nesten ikke får lov til å klatre i trær lenger for de voksne er så redde for at de skal falle ned å slå seg. Hvordan skal de lære å leve da?

@fru_frø-nøtt

Å, jeg strever så med mine små du.......
I går var det Muskat som drog ut på egen hånd, på taket av boden der vi bor, for å finne mat. I dag var det Kongle sin tur. Hun forsvant mens jeg og de andre ungene lå og hvilte litt etter frokost, og da jeg våknet kunne jeg ikke finne henne noe sted. Kan tro jeg ble redd. Jeg listet meg ut og håpet at de andre ungene ikke skulle våkne, men uansett hvor mye jeg lette var hun umulig å finne. Til slutt var jeg sikker på at en måke hadde tatt henne, det er nemlig mange måker i lufta rundt oss nå.

Så fant jeg henne til slutt. Hun hadde helt på egen hånd funnet veien til den murte hagen og området der matmor mater fuglene. Der prøvde hun ivrig å få tak i nøtter.Jeg måtte le da jeg så hvordan hun strevde og strevde, men klarte det ikke. Prøvde å være streng i stemmen da jeg snakket til henne, for hun hadde slett ikke fått lov til å dra så langt avgårde på egen hånd, men jeg vet ikke om jeg klarte det helt, og jeg ble jo ganske stold også da. For ei modig, eventyrlysten jente :-)

Ja, jeg er stolt av henne, og vet at de andre ungene mine snart følger etter henne. 

Men det er altså ikke så lett å være ekornmamma heller da. Jeg er jo bekymret for ungene mine. Redd for at en stor fugl, en katt eller en rev skal ta dem, redd for at de skal falle ned og slå seg. Men de må jo bare få prøve seg, det er jo sånn de lærer. Matmor har fortalt meg et menneskebarn nesten ikke får lov til å klatre i trær lenger for de voksne er så redde for at de skal falle ned å slå seg. Hvordan skal de lære å leve da?

Litt mer om ekornfamilien

@brittarnhild

Da jeg startet ekornbloggen lot jeg ekornmamma være den som førte ordet. Fru Solsikke Frø, gift med herr Cashew Nøtt, derav navnet Familien Frø-Nøtt som også ble navnet på bloggen. Her er et innlegg fra 30.april 2016:

 

Ekornbabyene mine får pupp i starten, men så begynner de å finne mat selv

@fru_frø-nøtt

Akkurat som menneskebabyer så får ekornbabyene melk fra puppen til mamma. Siden ekorn føder mange unger har vi flere enn to pupper sånn som matmor har. Jeg klarer å gi alle fem ungene mine mat på en gang. Men det er ganske slitsomt altså og jeg trenger å spise masse mat selv denne perioden. Ganske trøtt blir jeg også, så da legger jeg meg og sover litt sammen med ungene mine.

Så tar det heldigvis ikke så lang tid før ungene er klare til å spise mer enn bare melk fra puppene mine. Og de er mye flinkere en menneskebabyer kan du tro. Da trenger ikke jeg gjøre noen ting. De kommer seg ut av reiret og finner mat på egen hånd.

Muskat er nok den som er mest glupsk av ungene mine. Han våkner  mange ganger i løpet av natta og vil ha mere mat. Det blir jeg så kjempetrøtt av, så i dag tidlig tok jeg han med ut på taket av huset vårt og viste han hvordan han kan finne mat der. Det likte han kjempegodt.

 

@fru_frø-nøtt

Akkurat som menneskebabyer så får ekornbabyene melk fra puppen til mamma. Siden ekorn føder mange unger har vi flere enn to pupper sånn som matmor har. Jeg klarer å gi alle fem ungene mine mat på en gang. Men det er ganske slitsomt altså og jeg trenger å spise masse mat selv denne perioden. Ganske trøtt blir jeg også, så da legger jeg meg og sover litt sammen med ungene mine.

Så tar det heldigvis ikke så lang tid før ungene er klare til å spise mer enn bare melk fra puppene mine. Og de er mye flinkere en menneskebabyer kan du tro. Da trenger ikke jeg gjøre noen ting. De kommer seg ut av reiret og finner mat på egen hånd.

Muskat er nok den som er mest glupsk av ungene mine. Han våkner  mange ganger i løpet av natta og vil ha mere mat. Det blir jeg så kjempetrøtt av, så i dag tidlig tok jeg han med ut på taket av huset vårt og viste han hvordan han kan finne mat der. Det likte han kjempegodt.

 

Familien Frø-Nøtt

@brittarnhild

I fjor på denne tida hadde vi nyfødte ekornunger i hagen, og det hadde vi året før også. Det var så gøy, så etter å ha tatt massevis av bilder fant jeg ut at jeg ville lage en egen ekronblogg. Og så er tanken (og drømmen) at det en gang kan bli en bok om ekornfamilien til barnebarnet vårt. Det er ekorn i hagen vår nå også, som det er hver dag året rundt, men i år har vi enda ikke sett noen tegn til at det er unger på gang.

Jeg har funnet ut at jeg vil dele noen av ekornblogginnleggene her på Vandring gjennom året, og starter med denne:

 

Jeg holdt på hemmeligheten lenge, men nå har matmor oppdaget at ungene mine er født

@fru_frø-nøtt

Jeg klarte å holde på hemmeligheten lenge, ja, i flere dager. Men da matmor var ute på sin daglige vandring i hagen i morges oppdaget hun det - ungene mine er født. Og på vei ut av redet. Jeg fikk litt hjertebank først da jeg oppdaget at hun hadde sett oss, men så husket jeg at matmor er jo snill. Hun gir oss mat og vil oss slett ikke noe ondt.

Hassel og Kongle ble så nysgjerrige da de hørte matmor i hagen. De løp bort langs mønet under taksteinene på boden i hagen og tittet ut, og det var nok da matmor så dem.

Og her er Pea og Muskat.
Er de ikke søte forresten :-)

Kan tro matmor tok mange bilder av ungene mine. En million minst. Jeg vet ikke akkurat hvor mye en million er, men jeg er helt sikker på at det var så mange hun tok.

 

@fru_frø-nøtt

Jeg klarte å holde på hemmeligheten lenge, ja, i flere dager. Men da matmor var ute på sin daglige vandring i hagen i morges oppdaget hun det - ungene mine er født. Og på vei ut av redet. Jeg fikk litt hjertebank først da jeg oppdaget at hun hadde sett oss, men så husket jeg at matmor er jo snill. Hun gir oss mat og vil oss slett ikke noe ondt.

Hassel og Kongle ble så nysgjerrige da de hørte matmor i hagen. De løp bort langs mønet under taksteinene på boden i hagen og tittet ut, og det var nok da matmor så dem.

Og her er Pea og Muskat.
Er de ikke søte forresten :-)

Kan tro matmor tok mange bilder av ungene mine. En million minst. Jeg vet ikke akkurat hvor mye en million er, men jeg er helt sikker på at det var så mange hun tok.