@brittarnhild

Jeg samler på vårtegn, og noterer den gjerne ned i en liten bok jeg har. Som at jeg så vipa for første gang i år på jordene på toppen av Okstadbakkene her for at par dager siden. Første gang jeg hører gjøken, den forste hvitveisen. Når grågåstrekket kommer. Alltid gøy å følge med på om det er forandringer fra år til år. Noen ganger skjer samme hendelse på akkurat samme dag, andre ganger kan variasjonen vært på flere uker.

Så langt har jeg ikke notert noe om sommerfugler, tror jeg. Men i dag var det en vakker liten admiral som fløy rundt i primulabedet i hagen. Varmt og godt for den i sola, men det spørs om den overlever natta som kommer.

::::::::::::::::::
Den prektigkledde sommerfugl
Den prektigkledde sommerfugl
er fløyet fra Guds hånd.
Han ga den gyldne ringer
og røde purpurbånd.
Han lærte den å flyve høyt,
høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster,
men ei dens dun og fjær.
Og alle verdens mennesker
og alle kongens bud
ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene Gud.
(Henrik Wergeland)
Jeg sitter med ei hundre år gammel bok i fanget, ”The Butterflies of the British Isles”, innbundet i blått med gullbokstaver. På tittelbladet er det klistret inn et gammelt Ex Libris merke med Dame Allan’s Boys’ School Library, presented by – og så med sirlig håndskrift: D. Young (1950 – 1955). Bak i boka er det en liten lomme og i den ligger fortsatt lånekortet hvor et dusin gutter har skrevet inn navnet sitt samt datoene for utlån og innlevering.
Jeg kjøpte boka på et antikvariat i Alnwick i Nord-England for noen år siden, men skjønte nok ikke før jeg kom hjem hvilken skatt jag hadde funnet. Nå tar jeg fram den lille blå boka stadig vekk, og fryder meg over illustrasjoner av hundrevis av sommerfugler, men aller mest over teksten. Hør bare:
”Few things add more enjoyment to a country ramble than a knowledge of the many and varied forms belonging to the animal and vegetable kingdoms that present themselves to the notice of the observing wayfarer……”
Så fortsetter forfatteren med å si litt om blomstene, som vi alle har så lett for å beundre, før han går over til selve temaet for boka, sommerfuglene, the butterflies. Sommerfugler høres forresten veldig mye mer sjarmerende ut enn det engelske butterflies, smørfluer…… ikke sant? Men tilbake til den blå skatten min:
”It is the story of these aerial flowers that we wish to tell, and hope that in the telling we may win from the reader a loving interest in some of the most attractively interesting of Nature’s children.”
Henrik Wergelands kjente sang om sommerfuglen er en lovprisning til en av de aller minste i Guds skaperverk, samtidig kan jeg ikke synge den uten å tenke at den også er en lovprisning til mennesket. Vi kan være fanget i puppestadiet, i mørke og tranghet, eller i den varme, behagelige nærsyntheten. Så møter Gud oss, puppen brister og vi folder oss ut, ofte gjennom smerte, til en vakker, fargerik sommerfugl. Vi flyr ut i verden fra Guds hånd og vet at vi alltid kan vende tilbake til denne kjærlige skaperhånden.
Jeg klarer ikke å synge sommerfuglsangen uten å tenke på kvinnen ved brønnen. Slik jeg ser henne for meg, kommer hun til brønnen innhyllet i det trange puppesjalet sitt, hun liker i grunnen ikke fargen, det klør noe så inn i hampen, og det er altfor varmt. Det eneste gode er at det gir henne ly for sand og støv, ly for noe av sladderen, tiskingen og hviskingen. Ved brønnen sitter Jesus, og han ber henne om vann. Kvinnen tror ikke sine egne ører; ”hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” Hun nøler, vil løpe sin vei men puppesjalet hindrer henne, samtidig som hun innerst inne aner at denne mannen kan hjelpe henne å bli kvitt puppen, løsne det som tynger. ”Herre gi meg dette vannet……..Herre, fri meg, hjelp vingene mine til å folde seg ut.” For en befrielse. Kvinnen tok imot hjelpen hun ble tilbudt, hun drakk av det levende vannet, de tørre, innhyllede vingene hennes fikk luft og liv, de foldet seg ut og hun fløy, fløy fra Guds hånd, ut i verden. Først nølende, etter hvert jublende, kunne hun synge; Se her er jeg, her er Guds vakre skaperverk!”
Da kom en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: ”La meg få drikke.” Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: ”Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” For jødene omgås ikke samaritanerne. Jesus svarte: ”Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.” ”Herre” sa kvinnen, ”du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jacob? Han gav oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og budskapen drakk av den.” Jesus svarte: ”Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.” Kvinnen sier til ham: ”Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente vann.”
Da sa Jesus til henne: ”Gå og hent mannen din, og kom så hit.” ”Jeg har ingen mann,” svarte kvinnen. ”Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,” sa Jesus, ”for du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.” ”Herre, jeg ser at du er en profet,” sa kvinnen……………. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: ”Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?”
Johannes 4, 7-19 + 28-29
Lagre
Lagre
Recent Comments