@brittarnhild
Hun satt ved et lite bord rett nedenfor Piazzale Michelangelo i Firenze. Franske Victoire med et smil som kunne smelte hva det måtte være, og et hår som flammer av ild. Foran henne på bordet lå en liten gylden oval ramme som hun holdt fast mellom venstre hånds tommel og pekefinger. I høyre hånd hold hun en liten pinsett som klep rundt en bitte bitte liten glassbit, og mens hun pratet med oss førte hun den lille glassbiten ned blant hundrevis av andre små biter. Dette gjentok seg, gang på gang. Noen av bitene nesten usynlige, andre fint mulig å se med det blotte øyet. Sammen var de i ferd med å la en fargerik blomstereng vokse fram inne i den gyldne rammen.
Det lå flere ferdige smykker på bordet, men jeg visste med en gang jeg så det at det var nettopp det Victoire jobbet med jeg ønsket meg. Det var noe med fargene. Med variasjonene. De vakre innslagene av ulike farger....... Victoria så opp på meg og må ha sett noe i øynene mine. Eller kanskje helt inn i sjelen min. Hun så at jeg så potensialet i det uferdige.
"I will sit here for at least one more hour." Victoire så smilende på meg. Ildtungene i håret hennes speilet seg i det myke oransje skjerfet mitt og fikk om mulig en enda varmere glød. "You can walk up to the church Basilica di San Miniato al Monte. May be the brothers will sing their famous gregorian prayers while you are there. And when you come, your necklace will be finished!"
Jeg har smykket rundt halsen nå. Victoire hadde sett hvordan jeg ville ha det, og lagt inn nye bittesmå glassbiter av oransje, rødt og blått. Til og med litt svart var det blitt plass til. Jeg kjenner at det er selve livet jeg bærer rundt halsen. Livet med alle sine nyanser av sorg, glede, gråt, latter, smil, aktivitet, stillhet, vekst.
Comments