@brittarnhild
Det er mange år siden jeg så denne kirken før første gang, Santa Maria dei Miracoli. Mirakelkirken. Den har sin egen helt spesielle historie, mend et er ikke den jeg har tenkt å fortelle nå, den får vente til en annen gang.
Jeg er tilbake i Venezia etter to uker i Toscana, først ei uke oppe i fjellene, på Santa Maria, så ei uke i Firenze. Nå har jeg ei uke igjen av studiepermisjonen min, og den uka skal jeg være her i Venezia. Gjennom kjente har jeg leid en liten leilighet som ligger rett ved Chiesa Miracoli, og når jeg nå sitter her første kvelden, med åpent vindu og hører en og annen båt kjører forbi på kanalen rett utenfor, kommer jeg på første gang jeg så denne kirken. Jeg var her under karnevalet sammen med venninne Dagmar fra Østerrike i forbindelse med at jeg jobbet med boka "40 dager - fra karneval til oppstandelse", det må ha vært i 2006. Dagmar og jeg var ute og gikk hver for oss, jeg kom tilfeldigvis forbi denne vakre kirken, satte meg ned på en café, tok fram dagboken, så litt på de andre gjestene på caféen og begynte å skrive.......
Historien har forandret seg en god del siden den aller første, forsiktige starten, men det tok ikke lang tid etter at jeg startet skrivingen før Anna Blåkokke var født. Dere har alt "hørt" to Anna Blåklokke-historier her i bloggen. Fordi jeg nå plutselig, helt tilfeldig (eller kanskje slett ikke tilfeldig???) skal dere nå få litt fra de aller første sidene:
Regnbuen
Anna sitter på morens fang. Hun vil så gjerne fortelle moren om regnbuen som buer seg over båthuset der ute. Fargene som leker sisten og vil være med ut og dra garn, oransje som strekker seg mot vintersola for å si god natt, brun som lengter etter vinteren og den lange, lange søvnen, blått som stuper kråke bortover bølgene. Hun leter etter ordene, hun er ikke gamle jenta og famler etter å forstå hva fargene vil si henne. Kanskje er dette tanker som har kommet senere, hver gang sol og regn har møttes i en fargesprakende bue. Men allerede den gang, på mammas fang, hører hun fargenes fortellinger og hun ønsker å dele dem, må dele dem. Bare når hun gir dem ord blir fargene klare, glansfulle, regnbuen blir tydeligere og forsvinner ikke så fort hun lukker øynene noen sekunder. Anna myser, våger ikke lukke øynene helt; «Gult mamma, hører du den gule musikken. Den piper. Blå musikk er mye finere, den gjør meg glad, på en sånn trist måte». Jenta åpnet øynene, og regnbuen er der fremdeles. Enda tydeligere nå.
«Du har så mange rare tanker Anna». Mamma dytter Anna ned fra fanget men lar henne sitte i vevstolen ved siden av seg. Bare hun ikke forstyrrer armen som slår skyttelen. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Det er filleryene hun jobber med nå i formiddag, og da er hun umulig å snakke med. Filleryene er grå og stygge synes Anna. Den gamle røde genseren som var blitt for liten og som hun hadde hjulpet moren med å klippe opp i lange, tynne remser og nøstet opp til store, eggeformede nøster. Den glade, dansende rødfargen som Anna hadde vært så glad i, så stolt over. Nå forsvinner den innimellom slitet, bekymringene, hverdagene som moren vever inn i filleryene. Anna sitter musestille. Hun kjenner at skulderen til mamma er stram, skyttelen slår hardt, fort. Filleryen vokser, og når Anna titter godt etter kan hun så vidt se at det er ganske mange forskjellige farger. Ikke bare den røde genseren, der er mammas gamle forkle også, det med de store, flotte appelsinene, og en av onkel Gunnars gamle rutete arbeidsskjorter. Der er kjøkkenduken til gamle moster Ane, hun som Anna har arvet navnet sitt av, og der er en strålende fiolett som Anna aldri har sett før.
Annas øyne følger skyttelen, og prøver å trekke fram regnbuen fra det triste og grå. Hun vil så gjerne fortelle mamma at regnbuen finnes her også, i filleryen, i slitet, i de taktfaste skyttelslagene. Men hun er redd for at mamma blir sint om hun forstyrrer mere.
Sakte glir Annas øyenlokk igjen. I drømmen er alle triste gråfarger borte. Hun er ute på en blomstereng. Blåklokkene strekkes seg ivrige mot henne, går slett ikke istykker om hun uforvarende kommer til å trampe på en, der hun ivrig løper etter en skinnende gul sommerfugl. Anna merker ikke at moren sukker tungt. Stryker håret vekk fra pannen, løfter Anne varsomt opp fra vevstolen og bærer henne over til skuvsenga som står i hjørnet borte ved den gamle ovnen. Hun legger et teppe over Anna, og varsomt, uendelig varsomt, bøyer hun seg over den lille jenta og plasserer et forsiktig kyss på pannen hennes. I Annas drøm har den sitrongule sommerfuglen akkurat unnsluppet de lubne små hendene hennes og stryker forbi nesen og pannen på vei opp mot den blå, blå himmelen.
Da hun våkner er veven stille. Anna kjenner redselen krype opp fra tærne. Har moren vært nødt til å dra ut uten henne igjen? Men så hører hun stemmer inne fra stuen. Dempede stemmer. Hun kan ikke skjelne ordene som blir sagt, men hun vet det likevel. Onkel Gunnar er kommet!
Onkel Gunnar er morens eldre bror, som reiste fra øya før Anna ble født. Onkel Gunnar reiser verden rundt og kan være borte i måneder av gangen, men hver gang han kommer hjem har han med seg den store verden tilbake hit. Anna elsker onkel Gunnar og får aldri nok av historiene hans. Av fargene hans. Av musikken hans.
Onkel Gunnar er alle fargene Anna vet om, og enda mange fler som hun enda ikke kjenner. Søvnen er som blåst av henne. Hun spretter opp av sengen og løper inn i stuen. Snubler i dørkarmen, og faller rett i de store trygge armene til onkelen. Redselen har ikke helt klart å slippe taket, og hun hikster inn mot skjegget hans. «Jeg våknet og fant ikke mamma. Jeg var så sikker på at hun hadde gått ut og jeg ble så redd så redd, men så hørte jeg stemmer og visste at du var kommet. Nå er jeg ikke redd lenger. Nå er jo du her». Gunnar kikker spørrende bort på søsteren sin før han klemmer Anna hardt og lenge. «Ja kjære blåklokken min. Nå er jeg her. Og det er da ingenting å være redd for. Nå har mamma lovet å koke kaffe til meg. Hvis du er snill jente og klør meg godt i skjegget så kanskje du kan få dyppe en sukkerbit opp i kaffekoppen min.»
Anna smiler, gnir kinnet sitt mot onkelens røde skjegg og ler når det kiler henne.
Moren sier ingenting, men Anna kan se at kinnene har fått en varm, god rødfarge. Hun er nok også glad for at onkel Gunnar har kommet. Anna ser det på måten hun beveger seg på. Skrittene er ikke så slepende, skuldrene ikke så stramme. Mamma har fått et snev av farge, hun er ikke bare grå lenger.
Onkel Gunnar er musiker. Anna vet ikke helt hva det betyr, men hun elsker å høre på musikken onkelen finner i fiolinen sin. Det var tonene fra onkel Gunnars fiolin som først gav Anna fargene. Det var sommer og det hadde regnet hele dagen. Anna var syk og lå i skuvsenga inne i vevstua. Onkel Gunnar hadde vært ute på sjøen og dratt opp garn. Det var god fangst. Han nynnet da han kom hjem, og etter maten hadde han tatt fram fiolinen. Samtidig som han fant de første tonene brøt sola fram og fra der Anna lå kunne hun se ut på den vakreste regnbue. Fra da av var musikk og farger uløselig knyttet sammen for henne.
Anna gleder seg til å høre onkelen spille. Men hun vet at det ikke nytter å mase. Fiolinen blir tatt fram når det er tid for å ta den fram. Verken før eller senere. Hvis hun maser vet hun at onkelen blir stram i ansiktet, og moren får et tydelig gråskjær over seg.
Comments