Vandring gjennom året

Så var det disse tiggerne da

@brittarnhild

 

 

Ja da, de finnes her i Italia også. Sitter langsmed husveggene eller går rundt med lua i hånda og tigger. Like vanskelig å forholde seg til dem her som hjemme i Norge. Nå har jeg jo dessuten levd tett innpå Frans en hel måned. Frans som ga bort alt han hadde til de fattige, til tiggerene, og som opprettet en munkeorden som ikke skulle eie noen ting. Jeg har ikke så mye kontanter på meg. Bruker kredittkort så ofte det er mulig mens jeg er her i Italia. Hjemme og for den del. Men jeg har en liten pung liggende nederst i veska, sånn for sikkerhets skyld.

Frans følger meg, og det å gå forbi gir meg dårlig samvittighet. Gjør det vanskelig å møte blikket til tiggeren. Ser heller ned. Eller en annen vei. Det er jo Jesus du møter, kverner det i hodet mitt. Det har jeg lest om flere ganger i løpet av studieoppholdet. En ganske vanlig tanke i pilegrimslitteraturen.

Lurer litt på om jeg skal veksle noen av sedlene mine til mynter, for så å dele ut en mynt eller to til hver tigger jeg møter.

Det blir med tanken. "De trenger slett ikke tigge" sier Mauro, min italienske venn. "Den italienske staten sørger for at alle som ønsker det får spise seg mett!"

 

Jeg vil så gjerne tro på Mauro, og skyver unna den dårlige samvittigheten. Prøver å møte blikket til et par av tiggerne. Smiler forsiktig.

Så kommer jeg med ett til en butikk som virker annerledes enn alle de tusenvis av turistbutikkene her i Venezia som selger glass fra Murano(dyrt) eller akkurat de samme glassfigurene laget i Kina (billig). Gondoler og fargerike hus i vinduet her også, men ikke laget av glass. Jeg går inn og kommer i prat med den unge jenta som jobber i butikken. Jo da, dette er annerledes. Varene her er laget på Madagaskar av rekved og gamle blikkbokser. Mange av de som produserer varene er arbeidsløse kvinner, eller personer som sliter med mental helse.

 

Sedlene som kunne vært vekslet til mynter blir nå brukt til å kjøpe et hus, og en gondol. Litt av Venezia laget på Madagaskar. De skal få plass i julekrybbelandsbyen min, og kanskje plass et sted i huset resten av året også. Jeg har "hjulpet noen der de er" og kjenner at det er ganske meningsfullt.......selv om det ikke løser noen tiggerproblematikk.

Så er det slutt på studiepermisjonen min

@brittarnhild

Snart er det slutt på siste dagen min i Italia for denne gang. Jeg er ferdig med en tre ukers studiepermisjon, jeg har hatt noen fridager innimellom, og i dag, lørdag, har jeg hatt helt fri fra alt som heter studier.

Jeg er tilbake der jeg startet. På Murano, den lille øya i lagunen, ikke langt fra Venezia, som er kjent for sine glassblåsere. Det er så vakkert her ute. Skulle jeg n oen gang kjøpt leilighet eller hus i Italia, måtte det bli her. Nå har vi ingen planer om å kjøpe noe i Italia da. Det holder helt fint å leie noe, eller bo på hotell, når vi er her.

Jeg har gått rundt på øya i flere timer i dag. Med kamera. Det er så mye vakkert jeg vil feste på film. Men jeg må passe meg sånn at ikke kameraet kommert i veien for opplevelsene. Det er jo i nuet at dagen er best, ikke nødvendigvis når den blir gjennopplevd i etterkant.

Så er jeg litt i tenke boksen når det gjelder denne bloggen, Vandring gjennom året. Da jeg startet den var det særlig advent og fastetiden jeg hadde i tankene. Nå har jeg jo blogget meg gjennom begge to, og leter litt etter veien videre. Kanskje blir det mest om hage og vår når jeg kommer hjem. Fugleliv og ekornunger og drivhus og alt som spirer og gror.

 

Skulle gjerne hørt fra dere som leser bloggen hva dere liker å lese. Er det et poeng å fortsette? Og hva vil dere i så fall at jeg skal skrive om?

 

Kommenter gjerne her, eller på facebook, eller send meg en epost poå brittarnhild@gmail.com, eller sms på 92239478

 

 

Grytidlig morgen på fiskemarkedet

@brittarnhild

Jeg våknet litt før halv sju i dag, spratt opp og hoppet nesten i klærne. Bare minutter etterpå var jeg på vei ut av døra, ned de 51 trappetrinnene som fører opp til leiligheten min, og ut av døra. Nå var det nemlig tid for å oppfylle en gammel drøm.

 

Jeg var 14 år første gang jeg besøkte Venezia. På campingvognferie med mor og far og tre småbrødre. Neste gang jeg kom tilbake var i 2005, på sølvbryllupsreise. Terje og jeg bodde i en liten leilighet i Cannaregio, og det var i løpet av den uka at drømmen ble skapt. Jeg ønsket å besøke fiske- og grønnsaksmarkedet på Rialto tidlig om morgenen, når det åpnet, før alle turistene kom.

 

Jeg vandrer gjennom en våt, morgenstille by. Ingen turister annet enn et par stykker med tunge kofferter, antagelig på vei til et tidlig tog eller fly. Noen venetianere som hastey avgårde på vei til jobb. Og så jeg da, med paraply og kamera.

 

Opplevelse nok i seg selv dette. Den stille byen som er i ferd med å våkne. Men jeg skal videre. Over Rialtobroen, hvor alle de små butikkene er lukket og stengt, ned på andre siden, over den tomme plassen foran kirken, og så er jeg der endelig.

Akkurat i rett tid.

Båter kommer med kasser fulle av fisk og grønnsaker. Traller fylles opp, det er en god travelhet fylt av både sang og plystring.

Jeg prøver å gjøre meg så lite synlig som mulig der jeg går rundt og knipser bilder. Vil ikke forstyrre. Vil ikke være i veien. Men de som jobber her er vant med fotografer og enser meg ikke en gang. Ikke før jeg gjør tydelig tegng til at jeg handle, tørket sopp og soltørkede tomar til å ta med hjem til Norge. Da er kjøpmannen der med en gang.

 

Jeg vandrer rundt i over en time. Finner en liten åpen café hvor jeg setter meg ned med en cappucino og en cornetti. Det får være dagens frokost, så kan jeg heller ta en tidlig lunsj. Men jeg må opp å gå igjen. Her er det så mye å se, så mye å lukte, så mye å sanse.

De virker så stolte av yrket sitt de som jobber her. Frukt, fisk, skjell og reker blir lagt sirlig opp, ikke noe slurv her nei. Og hele tiden en eller flere som plystrer eller synger i bakgrunnen. Jeg knipser og knipser, finner til slutt at nå har jeg nok bilder, nå vil jeg legge vekk kameraet og bare se, bare oppleve.

Det nærmer seg slutten på min april i Italia. I morgen drar jeg ut til Murano for å bo der siste natta. Søndag vender jeg nesen hjemover. Forhåpentligvis nærmer snøværet i Norge seg slutten og jeg kan glede meg over vår blant vekster, fugler og ekorn i hagen.

Men helt slutt er det ikke enda. Nå skal jeg jobbe med studieprosjektet mitt noen timer, og så ut for å vandre i denne særegne byen som jeg har blitt så utrolig glad i. Regner er forresten over for denne gang, og nå skinner sola fra en skyfri himmel.

Duften av millioner av støvbærere

@brittarnhild

Det er umulig å klare å skrive et helt nytt innlegg hver eneste dag, så da må jeg noen ganger ty til noe jeg har skrevet før. Som dette jeg skrev da vi var et par uker i Georgia i høst:

 

Gudsnærvær i millioner av støvbærere

@brittarnhild

"Det er en anemone" sa botanikeren, "det ser du på den tette raden av støvbærere inne i blomsten." Da så jeg det jeg også, selvsagt var det en anemone, i slekt med både blåveis og hvitveis, eller kvidevise som de sier nede på Moi hvor Terje har dialekten sin fra. Det er søndag morgen og vi har akkurat deltatt i deler av en georgisk ortodoks messe inne i den gamle The Church of the Archangels i Gremi, langt øst i Georgia. Vakker firstemt sang, først mannsstemmer, så kvinner, røkelse, presten som monotont, lenge og vel messer seg gjennom gudstjenesten, kvinner med tildekket hode, menn, noen går ut for å trøste et gråtende barn, en pur ung kvinne, nesten bare ei jente, tegner seg med det hellige korset. Jeg har dekket hodet med sjalet jeg hadde med, rundt midjen har jeg knyttet et svart tøystykket som lå ved inngangen til kirken, slik at det blir et skjørt. Jeg lukker øynene og lytter. Kjenner at Gud er tilstede her, midt i det som er så annerledes enn slik jeg vanligvis feirer messe.

Utenfor kirken er det trangt. Men jeg får likevel med en gang øye på de vakre, hvite blomstene. Anemoner. Navnet er like nydelig som blomsten. Jeg bøyer meg ned for å lukte, for å se på alle de millioner av støvbærere, og når jeg ser at noen av blomstene er i ferd med å frø seg, plukker jeg med meg noen. Kanskje kan jeg ta med meg noe av skjønnheten, noe av gudsnærværet hjem. Til min egen hage, Til min egen hverdag.

Da får jeg øye på en ny blomst, en ny skjønnhet. Botanikeren har gått nå, sammen med de andre i gruppa. Jeg må skynde meg, vi har fått streng beskjed om å holde oss samlet slik at ingen kommer vekk fra de andre, eller enda verre, "stjeler" av de andres tid ved ikke å følge avtalene. Men jeg rekker å plukke frø av denne planten også. Snart har jeg venstre hånden full. Med den høyre leter jeg nede i veska mi, der vet jeg nemlig at jeg har en liten konvolutt hvor jeg kan legge frøene, men det er så vanskelig å finne den med bare ei hånd. Jeg fomler og et par frø faller ut av den venstre neven. Da kjenner jeg med et at en hånd forsiktig berører armen min. Jeg ser opp og møter blikket til den eldre mannen som selger kors, ikoner og små souvenirer inne i den lille butikken ved siden av kirken. Det er smil i øynene hans. Han slipper taket i meg og vinker meg inn i butikken. Der finner han fram en liten pose, tar venstre hånden min og fører den bort til posen, og jeg slipper frøene ned i den. Vi veksler ingen ord, vi har ikke noe felles språk til det. Men vi har likevel delt noe sammen. Et verdifullt øyeblikk.

Jeg smiler et takk, og løper etter de andre. Nå er det tid for å lære mer om hvordan de lager den tradisjonelle georgiske vinen. Den som helles i store leirkar, såkalte kvevri, som graves ned i bakken.

Men det er en annen historie.

 

Og kirken og gudsnærværet og anemonene og støvbærerne og hånda på skulderen.......ble min andakt den søndagen.

@brittarnhild

"Det er en anemone" sa botanikeren, "det ser du på den tette raden av støvbærere inne i blomsten." Da så jeg det jeg også, selvsagt var det en anemone, i slekt med både blåveis og hvitveis, eller kvidevise som de sier nede på Moi hvor Terje har dialekten sin fra. Det er søndag morgen og vi har akkurat deltatt i deler av en georgisk ortodoks messe inne i den gamle The Church of the Archangels i Gremi, langt øst i Georgia. Vakker firstemt sang, først mannsstemmer, så kvinner, røkelse, presten som monotont, lenge og vel messer seg gjennom gudstjenesten, kvinner med tildekket hode, menn, noen går ut for å trøste et gråtende barn, en pur ung kvinne, nesten bare ei jente, tegner seg med det hellige korset. Jeg har dekket hodet med sjalet jeg hadde med, rundt midjen har jeg knyttet et svart tøystykket som lå ved inngangen til kirken, slik at det blir et skjørt. Jeg lukker øynene og lytter. Kjenner at Gud er tilstede her, midt i det som er så annerledes enn slik jeg vanligvis feirer messe.

Utenfor kirken er det trangt. Men jeg får likevel med en gang øye på de vakre, hvite blomstene. Anemoner. Navnet er like nydelig som blomsten. Jeg bøyer meg ned for å lukte, for å se på alle de millioner av støvbærere, og når jeg ser at noen av blomstene er i ferd med å frø seg, plukker jeg med meg noen. Kanskje kan jeg ta med meg noe av skjønnheten, noe av gudsnærværet hjem. Til min egen hage, Til min egen hverdag.

Da får jeg øye på en ny blomst, en ny skjønnhet. Botanikeren har gått nå, sammen med de andre i gruppa. Jeg må skynde meg, vi har fått streng beskjed om å holde oss samlet slik at ingen kommer vekk fra de andre, eller enda verre, "stjeler" av de andres tid ved ikke å følge avtalene. Men jeg rekker å plukke frø av denne planten også. Snart har jeg venstre hånden full. Med den høyre leter jeg nede i veska mi, der vet jeg nemlig at jeg har en liten konvolutt hvor jeg kan legge frøene, men det er så vanskelig å finne den med bare ei hånd. Jeg fomler og et par frø faller ut av den venstre neven. Da kjenner jeg med et at en hånd forsiktig berører armen min. Jeg ser opp og møter blikket til den eldre mannen som selger kors, ikoner og små souvenirer inne i den lille butikken ved siden av kirken. Det er smil i øynene hans. Han slipper taket i meg og vinker meg inn i butikken. Der finner han fram en liten pose, tar venstre hånden min og fører den bort til posen, og jeg slipper frøene ned i den. Vi veksler ingen ord, vi har ikke noe felles språk til det. Men vi har likevel delt noe sammen. Et verdifullt øyeblikk.

Jeg smiler et takk, og løper etter de andre. Nå er det tid for å lære mer om hvordan de lager den tradisjonelle georgiske vinen. Den som helles i store leirkar, såkalte kvevri, som graves ned i bakken.

Men det er en annen historie.

 

Og kirken og gudsnærværet og anemonene og støvbærerne og hånda på skulderen.......ble min andakt den søndagen.

Mosaico millefiori

@brittarnhild

Hun satt ved et lite bord rett nedenfor Piazzale Michelangelo i Firenze. Franske Victoire med et smil som kunne smelte hva det måtte være, og et hår som flammer av ild. Foran henne på bordet lå en liten gylden oval ramme som hun holdt fast mellom venstre hånds tommel og pekefinger. I høyre hånd hold hun en liten pinsett som klep rundt en bitte bitte liten glassbit, og mens hun pratet med oss førte hun den lille glassbiten ned blant hundrevis av andre små biter. Dette gjentok seg, gang på gang. Noen av bitene nesten usynlige, andre fint mulig å se med det blotte øyet. Sammen var de i ferd med å la en fargerik blomstereng vokse fram inne i den gyldne rammen.

Det lå flere ferdige smykker på bordet, men jeg visste med en gang jeg så det at det var nettopp det Victoire jobbet med jeg ønsket meg. Det var noe med fargene. Med variasjonene. De vakre innslagene av ulike farger....... Victoria så opp på meg og må ha sett noe i øynene mine. Eller kanskje helt inn i sjelen min.  Hun så at jeg så potensialet i det uferdige.

"I will sit here for at least one more hour." Victoire så smilende på meg. Ildtungene i håret hennes speilet seg i det myke oransje skjerfet mitt og fikk om mulig en enda varmere glød. "You can walk up to the church Basilica di San Miniato al Monte. May be the brothers will sing their famous gregorian prayers while you are there. And when you come, your necklace will be finished!"

 

Jeg har smykket rundt halsen nå. Victoire hadde sett hvordan jeg ville ha det, og lagt inn nye  bittesmå glassbiter av oransje, rødt og blått. Til og med litt svart var det blitt plass til. Jeg kjenner at det er selve livet jeg bærer rundt halsen. Livet med alle sine nyanser av sorg, glede, gråt, latter, smil, aktivitet, stillhet, vekst.

Markusmesse

@brittarnhild

Jeg vandrer rundt i Venezia og oppdager at veldig mange av de jeg møter bærer på en rose. Jeg er invitert på lunsj til venner ute på Murano, glassblåserøya, og går innom en blomsterbutikk på veien ut dit. Jeg vil kjøpe med blomster til vertskapet. Blomsterbutikken er full av langstilkede røde roser, men jeg velger en orkidé og får den fint pakket inn i cellofan. Når jeg ankommer mine venner er det bara Barbara og jentene Linda og Irene som er hjemme, men Barbara forteller at Mauro, som har vært noen timer på jobb fra morgenen av, er på vei hjem nå.

En stund senere kommer han, og har med seg to vakre, langstilkede røde roser. En til meg og en til Barbara.

Imens har Barbara funnet fram en liten A5 ringperm hun har arvet etter sin far. Den er full av dikt faren hennes har skrevet, og også noen dikt og fortellinger skrevet av andre. Blant annet "La Leggenda Del Bo´colo", rosenknoppens dag. Jeg har ikke helt klart å finne ut hva dette egentlig handler om, og Barbara er ikke stødig nok i engelsk til å forklare meg hva det betyr, mend et har tydeligvis noe med Markusdagen å gjøre. Evangelisten Markus er helgen for Venezia, og siden det er Markusdagen i dag er det fridag og helligdag.

Mauro forteller at han har sendt jeg en forklaring om rosene på appen "whatsapp":

In the second half of the 9th century (864-881) Orso I Partecipaxio was Doge of Venice. His daughter Maria loved a handsome, young and courageous man but of humble family, and for this her father did not approve. The young man decided to go to battle against the Turks in order to redeem himself of his humble origins. STories about the courage and the heroic deeds of the youngs man came from everywhere. Unfortunately, after a battle in the wars against the moors in Spain, he was mortally wounded and fell into a rosebud that turned red with his blood. Before his death however, he found the stregth to grasp a rosebud from the bush and call a comrade in arms making him promise to deliver it to his beloved  Maria in a sign of love and fidelity, that not even death can break. The messenger,  faithful to the promise, came to Venice the day before SAt. Mark´s Day and delivered the bud to the noblewomanas an extreme message of young love. The next morning Maria Partecipaziowas found dead with the red rose bud resting on her chest. Since then, Venetian men give their loved one this flower as a sign of love.

 

Rosen står på bordet foran meg i leigheten min nå, Jeg fant ingen blomstervase her, men hadde heldigvis en vannflaske jeg kunne bruke.

 

.......as a sign of love.

Tusen takk Mauro!

 

 

 

Lagre

Morgenstemning fra caféen hvor jeg drikker morgenkaffen min

@brittarnhild

Jeg har en egen dagboksblogg hvor jeg skriver litt mer personlig om livet, og for øyeblikket om oppholdet i Italia. Fikk lyst til å dele dagens innlegg som jeg skrev mens jeg satt og drakk dagens cappuccino:

 

Og dermed er en ny dag i gang

@brittarnhild

Dagboksskriblerier fra cafeen der jeg inntok morgenkaffen i dag:

Overskyet, og både yr og facebook melder at det kan komme regn. Dermed en perfekt dag for studier. Jeg er godt i gang, jobber med Jesusbønnen og Birgittabønnen i dag, men enhver student fortjener en kaffepause, så nå sitter jeg på "stamcafeen" min på Campo Santa Maria Nuove, rett ved Miracolikirken, med en cappuccino. Det er mandag og mye færre turister enn hva det var i går. I stedet er det dagliglivet som går sin gang. En kvinne står her på campoen rett ved her jeg sitter, og fyller opp cafeens blomsterpotter med hawaiiroser. Hun har tatt to av de runde bordene i cafeen og lagt voksduk og aviser over. Så flyttes hawaiirosene en etter en fra det svarte brettet de står i over til de avlange, grønne blomsterkassene som skal stå i svarte stativ rundt cafeens uteområde.

 En annen kvinne er i ferd med å åpne den lille antikvitetsbutikken rett ved siden av cafeen. En renholdsarbeider kommer forbi med kjerra si og henter søppel. En eldre mann med pepitarutet ullcaps sitter ved bordet ved siden av mitt med kaffe, cornetto og dagens avis. Lenger borte på campoen har butikken som selger kort, bøker og gamle plakater og bilder fra Venezia åpnet. På bordet borte ved broen sitter et middelaldrende par med hver sin kaffe. Han har tatt opp en guidebok på et språk jeg ikke kjenner og leser høyt for henne om La Serrenissima, Venezia. Et ungt par sitter på bordet ved siden dem av og røyker hver sin el-sigarett.

En gruppe franske turister kommer i full fart, stopper, får høre litt om kirka av guiden med sin sammenslåtte, løftede paraply, tar massevis av bilder og haster videre.

En eldre mann kommer ut fra cafeen med en vannkanne som han gir blomsterdamen. Hun vanner hawaiirosene. En gondol glir sakte forbi, så enda en og enda en. Gondolierene som holder til her på plasssen har ikke kommet enda, gondolene deres vugger sakte i da små bølgene på kanalen. Blomsterdamen løfter de grønne krukkene opp i de svarte stativene. Det middelaldrende paret er ferdig med kaffen og haster videre i sin jakt på å oppleve mest mulig av Venezia. Et par turister stopper opp ved broen og tar bilder av kirka og gondolene. Flere båter glir forbi, og nå kommer den første av campoens egne gondolierer. Syngende løsner han båten sin og gjør seg klar til å ta imot de første kundene.

Kaffekoppen min er tom og en ny dag i Venezia er i gang.

::::::::::::::::::

Om du er interessert finner du dagboken her:
Britt-Arnhilds dagboksblader

 

@brittarnhild

Dagboksskriblerier fra cafeen der jeg inntok morgenkaffen i dag:

Overskyet, og både yr og facebook melder at det kan komme regn. Dermed en perfekt dag for studier. Jeg er godt i gang, jobber med Jesusbønnen og Birgittabønnen i dag, men enhver student fortjener en kaffepause, så nå sitter jeg på "stamcafeen" min på Campo Santa Maria Nuove, rett ved Miracolikirken, med en cappuccino. Det er mandag og mye færre turister enn hva det var i går. I stedet er det dagliglivet som går sin gang. En kvinne står her på campoen rett ved her jeg sitter, og fyller opp cafeens blomsterpotter med hawaiiroser. Hun har tatt to av de runde bordene i cafeen og lagt voksduk og aviser over. Så flyttes hawaiirosene en etter en fra det svarte brettet de står i over til de avlange, grønne blomsterkassene som skal stå i svarte stativ rundt cafeens uteområde.

 En annen kvinne er i ferd med å åpne den lille antikvitetsbutikken rett ved siden av cafeen. En renholdsarbeider kommer forbi med kjerra si og henter søppel. En eldre mann med pepitarutet ullcaps sitter ved bordet ved siden av mitt med kaffe, cornetto og dagens avis. Lenger borte på campoen har butikken som selger kort, bøker og gamle plakater og bilder fra Venezia åpnet. På bordet borte ved broen sitter et middelaldrende par med hver sin kaffe. Han har tatt opp en guidebok på et språk jeg ikke kjenner og leser høyt for henne om La Serrenissima, Venezia. Et ungt par sitter på bordet ved siden dem av og røyker hver sin el-sigarett.

En gruppe franske turister kommer i full fart, stopper, får høre litt om kirka av guiden med sin sammenslåtte, løftede paraply, tar massevis av bilder og haster videre.

En eldre mann kommer ut fra cafeen med en vannkanne som han gir blomsterdamen. Hun vanner hawaiirosene. En gondol glir sakte forbi, så enda en og enda en. Gondolierene som holder til her på plasssen har ikke kommet enda, gondolene deres vugger sakte i da små bølgene på kanalen. Blomsterdamen løfter de grønne krukkene opp i de svarte stativene. Det middelaldrende paret er ferdig med kaffen og haster videre i sin jakt på å oppleve mest mulig av Venezia. Et par turister stopper opp ved broen og tar bilder av kirka og gondolene. Flere båter glir forbi, og nå kommer den første av campoens egne gondolierer. Syngende løsner han båten sin og gjør seg klar til å ta imot de første kundene.

Kaffekoppen min er tom og en ny dag i Venezia er i gang.

::::::::::::::::::

Om du er interessert finner du dagboken her:
Britt-Arnhilds dagboksblader

 

Møtte Frans og Klara i kirken i dag tidlig

@brittarnhild

 

Denne siste uka av studiepermisjonen bor jeg rett ved siden av Chiesa Santa Maria dei Miracoli i Venezia. Det er søndag, og da jeg så kirkedøren stå åpen da jeg gikk forbi på vei ut for å spise frokost i dag tidlig, gikk jeg inn. Fant ikke noen informasjon om når det er messe i kirken, så jeg satte meg ned en stund for meg selv.

Møtte både Frans og Klara der inne, Frans av Assisi/San Fransesco og Santa Chiara, hans ungdomsvenninne fra Assisis som sluttet seg til Frans og hans venner og grunnla en egen orden for kvinner.

Især Frans, men også Klara, fulgte oss tett den uka vi hadde retreat på Santa Maria, så det å treffe begge to igjen i dag ga meg en helt spesiell glede. Nå vet jeg at de er her, rett rundt hjørnet, og jeg er helt sikker på at de støtter studieprosjektet mitt :-)

 

Miracolikirken i Venezia. Der starten på en historie ble født

@brittarnhild

Det er mange år siden jeg så denne kirken før første gang, Santa Maria dei Miracoli. Mirakelkirken. Den har sin egen helt spesielle historie, mend et er ikke den jeg har tenkt å fortelle nå, den får vente til en annen gang.

Jeg er tilbake i Venezia etter to uker i Toscana, først ei uke oppe i fjellene, på Santa Maria, så ei uke i Firenze. Nå har jeg ei uke igjen av studiepermisjonen min, og den uka skal jeg være her i Venezia. Gjennom kjente har jeg leid en liten leilighet som ligger rett ved Chiesa Miracoli, og når jeg nå sitter her første kvelden, med åpent vindu og hører en og annen båt kjører forbi på kanalen rett utenfor, kommer jeg på første gang jeg så denne kirken. Jeg var her under karnevalet sammen med venninne Dagmar fra Østerrike i forbindelse med at jeg jobbet med boka "40 dager - fra karneval til oppstandelse", det må ha vært i 2006. Dagmar og jeg var ute og gikk hver for oss, jeg kom tilfeldigvis forbi denne vakre kirken, satte meg ned på en café, tok fram dagboken, så litt på de andre gjestene på caféen og begynte å skrive.......

Historien har forandret seg en god del siden den aller første, forsiktige starten, men det tok ikke lang tid etter at jeg startet skrivingen før Anna Blåkokke var født. Dere har alt "hørt" to Anna Blåklokke-historier her i bloggen. Fordi jeg nå plutselig, helt tilfeldig (eller kanskje slett ikke tilfeldig???) skal dere nå få litt fra de aller første sidene:

 

 

Regnbuen

Anna sitter på morens fang. Hun vil så gjerne fortelle moren om regnbuen som buer seg over båthuset der ute. Fargene som leker sisten og vil være med ut og dra garn, oransje som strekker seg mot vintersola for å si god natt, brun som lengter etter vinteren og den lange, lange søvnen, blått som stuper kråke bortover bølgene. Hun leter etter ordene, hun er ikke gamle jenta og famler etter å forstå hva fargene vil si henne. Kanskje er dette tanker som har kommet senere, hver gang sol og regn har møttes i en fargesprakende bue. Men allerede den gang, på mammas fang, hører hun fargenes fortellinger og hun ønsker å dele dem, må dele dem. Bare når hun gir dem ord blir fargene klare, glansfulle, regnbuen blir tydeligere og forsvinner ikke så fort hun lukker øynene noen sekunder. Anna myser, våger ikke lukke øynene helt; «Gult mamma, hører du den gule musikken. Den piper. Blå musikk er mye finere, den gjør meg glad, på en sånn trist måte». Jenta åpnet øynene, og regnbuen er der fremdeles. Enda tydeligere nå.

«Du har så mange rare tanker Anna». Mamma dytter Anna ned fra fanget men lar henne sitte i vevstolen ved siden av seg. Bare hun ikke forstyrrer armen som slår skyttelen. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Det er filleryene hun jobber med nå i formiddag, og da er hun umulig å snakke med. Filleryene er grå og stygge synes Anna. Den gamle røde genseren som var blitt for liten og som hun hadde hjulpet moren med å klippe opp i lange, tynne remser og nøstet opp til store, eggeformede nøster. Den glade, dansende rødfargen som Anna hadde vært så glad i, så stolt over. Nå forsvinner den innimellom slitet, bekymringene, hverdagene som moren vever inn i filleryene. Anna sitter musestille. Hun kjenner at skulderen til mamma er stram, skyttelen slår hardt, fort. Filleryen vokser, og når Anna titter godt etter kan hun så vidt se at det er ganske mange forskjellige farger. Ikke bare den røde genseren, der er mammas gamle forkle også, det med de store, flotte appelsinene, og en av onkel Gunnars gamle rutete arbeidsskjorter. Der er kjøkkenduken til gamle moster Ane, hun som Anna har arvet navnet sitt av, og der er en strålende fiolett som Anna aldri har sett før.

Annas øyne følger skyttelen, og prøver å trekke fram regnbuen fra det triste og grå. Hun vil så gjerne fortelle mamma at regnbuen finnes her også, i filleryen, i slitet, i de taktfaste skyttelslagene. Men hun er redd for at mamma blir sint om hun forstyrrer mere.

Sakte glir Annas øyenlokk igjen. I drømmen er alle triste gråfarger borte. Hun er ute på en blomstereng. Blåklokkene strekkes seg ivrige mot henne, går slett ikke istykker om hun uforvarende kommer til å trampe på en, der hun ivrig løper etter en skinnende gul sommerfugl. Anna merker ikke at moren sukker tungt. Stryker håret vekk fra pannen, løfter Anne varsomt opp fra vevstolen og bærer henne over til skuvsenga som står i hjørnet borte ved den gamle ovnen. Hun legger et teppe over Anna, og varsomt, uendelig varsomt, bøyer hun seg over den lille jenta og plasserer et forsiktig kyss på pannen hennes. I Annas drøm har den sitrongule sommerfuglen akkurat unnsluppet de lubne små hendene hennes og stryker forbi nesen og pannen på vei opp mot den blå, blå himmelen.

Da hun våkner er veven stille. Anna kjenner redselen krype opp fra tærne. Har moren vært nødt til å dra ut uten henne igjen? Men så hører hun stemmer inne fra stuen. Dempede stemmer. Hun kan ikke skjelne ordene som blir sagt, men hun vet det likevel. Onkel Gunnar er kommet!

Onkel Gunnar er morens eldre bror, som reiste fra øya før Anna ble født. Onkel Gunnar reiser verden rundt og kan være borte i måneder av gangen, men hver gang han kommer hjem har han med seg den store verden tilbake hit. Anna elsker onkel Gunnar og får aldri nok av historiene hans. Av fargene hans. Av musikken hans.

Onkel Gunnar er alle fargene Anna vet om, og enda mange fler som hun enda ikke kjenner. Søvnen er som blåst av henne. Hun spretter opp av sengen og løper inn i stuen. Snubler i dørkarmen, og faller rett i de store trygge armene til onkelen. Redselen har ikke helt klart å slippe taket, og hun hikster inn mot skjegget hans. «Jeg våknet og fant ikke mamma. Jeg var så sikker på at hun hadde gått ut og jeg ble så redd så redd, men så hørte jeg stemmer og visste at du var kommet. Nå er jeg ikke redd lenger. Nå er jo du her». Gunnar kikker spørrende bort på søsteren sin før han klemmer Anna hardt og lenge. «Ja kjære blåklokken min. Nå er jeg her. Og det er da ingenting å være redd for. Nå har mamma lovet å koke kaffe til meg. Hvis du er snill jente og klør meg godt i skjegget så kanskje du kan få dyppe en sukkerbit opp i kaffekoppen min.»

Anna smiler, gnir kinnet sitt mot onkelens røde skjegg og ler når det kiler henne.

Moren sier ingenting, men Anna kan se at kinnene har fått en varm, god rødfarge. Hun er nok også glad for at onkel Gunnar har kommet. Anna ser det på måten hun beveger seg på. Skrittene er ikke så slepende, skuldrene ikke så stramme. Mamma har fått et snev av farge, hun er ikke bare grå lenger.

Onkel Gunnar er musiker. Anna vet ikke helt hva det betyr, men hun elsker å høre på musikken onkelen finner i fiolinen sin. Det var tonene fra onkel Gunnars fiolin som først gav Anna fargene. Det var sommer og det hadde regnet hele dagen. Anna var syk og lå i skuvsenga inne i vevstua. Onkel Gunnar hadde vært ute på sjøen og dratt opp garn. Det var god fangst. Han nynnet da han kom hjem, og etter maten hadde han tatt fram fiolinen. Samtidig som han fant de første tonene brøt sola fram og fra der Anna lå kunne hun se ut på den vakreste regnbue. Fra da av var musikk og farger uløselig knyttet sammen for henne.

Anna gleder seg til å høre onkelen spille. Men hun vet at det ikke nytter å mase. Fiolinen blir tatt fram når det er tid for å ta den fram. Verken før eller senere. Hvis hun maser vet hun at onkelen blir stram i ansiktet, og moren får et tydelig gråskjær over seg.

Lagre

Lagre

Kaffepause

@brittarnhild

Å kjenne lukten av nykokt kaffe.
A holde rundt en varm kaffekopp.
Snuse inn varme og godlukt.

Å sette seg ned, midt i roen, eller midt i travelheten.
Alene.
To sammen.

La ord og tanker flyte. 

 

Da er det godt å være menneske.