Soloppgang over Himalaya IV

Soloppgang over Himalaya, del IV

@brittarnhild

Møte med Mirjam i Pokhara

Det var ikke tid til å være i Tansen lenger. Jeg måtte videre, nærmere og nærmere de magiske Himalayafjellene, og neste morgen ble jeg plukket opp utenfor hotellet etter frokost av en sjåfør som Gunnar hadde bestilt for meg. En gammel, militærgrønn jeep, med lang, svart girstang, som vi ristet oss opp og fram i. Bilen hadde et par gamle vindusviskere, men da noen ganske kraftige regnskyll kastet seg over oss, var det akkurat som om sjåføren hadde som motto – vindusviskere er for pyser. Duggen som samlet seg på innsiden av vinduet ble jevnt og trutt tørket vekk med en gammel fille.

Jeg var godt forberedt på en lang biltur, med vannflaske, fotoapparat og dagbok i fanget. Prøvde meg på litt dagbokskriving i form av notater – biltur Pokhara, inntrykk, en bonde pløyer et jorde med  hjelp av to bøfler, kona går bak, kraftig regnskyll, geiter har lagt seg til i veien, tre unge jenter i veikanten, to av dem kjemmer det lange, glatte håret til den ene.

Det stresser meg litt med det kraftige regnet og vindusviskerne som ikke blir brukt. ”Rain. Problem?” spør jeg forsiktig. Jeg vet at sjåføren bare kan noen få engelske ord. ”No, no, problem, no, no, no!” kommer det kontante svaret. Så har jeg heldigvis ikke høydeskrekk og er heller ikke redd for å kjøre bil, så bilturen gikk fint den, gjennom et fantastisk landskap. Og regnet ga seg etter hvert.

I Pokhara blir jeg tatt imot av Mirjam Bergh. Jeg hadde telefonnummeret hennes, og da vi nærmet oss byen fikk jeg sjåføren til å ringe henne. Mirjam snakker nepali, så dermed kunne hun forklare sjåføren veien til kontoret sitt hvor hun ventet meg. Jeg ble kjørt rett til kontoret, i andre etasje i en villa i utkanten av byen, hvor sjelesorgsenteret Bethesda holder til. Der satte vi oss ute på verandaen for å prate, men først ble jeg, på ekte diakonalt vis, servert en kopp te og en porsjon varme nudler. Jeg hadde omtrent ikke spist hele dagen, med en mage som var i ulage etter måltidene i Tansen dagen før, så det smakte himmelsk. 

Mirjam har lang erfaring i Nepal etter flere opphold der. Tidlig kjente hun på kallet til å jobbe med sjelesorg blant nepalesere, men hun visste at det ikke nyttet å forhaste seg, tiden måtte modnes. Arbeidet skulle ikke komme på grunnlag av noe bare hun så, det måtte være et ønske og et uttalt behov behov hos folket selv.

I september 2009 var tiden endelig moden, ”ja, det var vel nærmest overmoden” smiler Mirjam, der hun sitter på verandaen og forteller ivrig. Dermed ble Bethesda en realitet.

Ved arbeidsdagens slutt blir jeg med Mirjam hjem til huset hun leier sammen med Prathiba Manaen, ei ung nepalesisk jente som jobber som frivillig i Bethesda. Prathiba er forfatter, har gitt ut ei bok som handler om jenter og unge kvinners kår i Nepal, og er i full gang med bok nummer to.

Vi spiser middag sammen, ris og en sursøt kjøttrett levert av en kinarestaurant i nærheten. ”Now you see how two single, working women live” smiler Prathiba. De har hushjelp som tar seg av det meste av det praktiske i huset, selv har de mer enn nok å gjøre knyttet til arbeidet i Bethesda, dessuten trenger Prathiba tid til å skrive, Mirjam trenger tid til å holde kontakten med venner og forbedere hjemme i Norge og Sveriga. Begge er glade i å lese, og i trappa finner jeg en stabel med bøker som straks fanger min interesse, og jeg lager meg ei lita amazonønskeliste i dagboka mi.

Neste morgen blir jeg vekket av Mirjam litt før halv seks. Hun har vært oppe en god stund allerede, og nå kan hun gledesstrålende fortelle at det er klarvær ute, og sola, som ikke treffer dalen og byen på ei god stund enda, er i ferd med å stå opp og lyser snart på de høyeste fjelltoppene.

Himalaya! Min første mulighet til å se Himalaya! Jeg spretter opp av senga, får på meg litt klær, slenger kamerabagen over skulderen og løper opp trappene til taket der Mirjam venter. ”Vi har enda et lite tak høyere oppe” sier hun, ”se den vindeltrappa der. Når du kommer helt opp dit har du førsteklasses utsikt både til Annapurna og til det fjellet som kalles Fiskehalefjellet og som er hellig for hinduene.”

Jeg er ikke sen om å klatre opp vindeltrappa. På toppen blir jeg stående bom stille. Klarer knapt å løfte kameraet ut av bagen. Foran meg reiser fjellkjeden seg. Fortsatt et godt stykke unna. Men enorm og majestetisk. Det er enda en liten antydning til natt i lufta, og det ser ut som om fjelltoppene brenner. Bare to uker tidligere hadde jeg vært på Island og skrevet i bloggen min om alle de ulike fargene i snøen på vei ned fra Egilstadir til Seydisfjordur. Brennende oransje snø er likevel noe helt nytt, og jeg er fullstendig bergtatt.

  

Den neste halve timen kommer jeg til å huske lenge. Sola fikk etter hvert mer og mer tak, og den oransje snøen gikk over i et utall nyanser av blått. Jeg vekslet mellom å se på skapelsesmorgenen som utspant seg foran meg gjennom kameralinsa og det blotte øyet. Jeg måtte få med meg alt. Jeg måtte oppleve det her og nå. Og jeg måtte forevige det.

Da jeg kom opp på taket hadde jeg registrert at det stod en gammel hvit campingstol av plast der oppe. Bergtatt som jeg var, fikk jeg likevel behov for å sette meg ned. Jeg rygget bakover mot dit jeg visste stolen stod, redd for å miste et eneste sekund av dramaet foran meg, og dumpet ned i stolen. Splasj!!!! Stolen var full av vann fra regnskyllet dagen før. Jeg spratt opp igjen, gjennomvåt, men hadde knapt tid til å registre det. Tørre klær og varm rumpe måtte vente.

Etter en halv time hadde dagslyset vunnet. Sola kom opp bak en åskam og snøbrannen sluknet. Nå var snøen snø igjen, sånn som jeg er vant til fra vinterlandet Norge. Fortsatt var fjellkjeden mektig, fortsatt kanskje det mektigste jeg noen gang har opplevd, men dramaet hadde utspilt seg for denne gang. Minnekortet på kameraet, som jeg hadde tømt kvelden før, inneholdt nå flere hundre bilder, hjertet var i ferd med å vende tilbake til sin normale rytme, og jeg kjente hvor kald jeg var. Særlig i rumpa! Ærbødig klatret jeg ned alle trappene, fikk av meg de våre klærne,tok en varm dusj og kunne etter hvert sette meg ved frokostbordet sammen med Mirjam.

  

:::::::::::::::::::: 

 

::::::::::::::::::::::::::::

her er linken til bloggingen min fra Nepal

 

::::::::::::::::

Litteratur:

Bergh, Mirjam: Ingeborg Skjervheim, Mor til tusen.

Bergh, Mirjam – Hilsen fra Bethesda, Fellesbrev som sendes ut på epost

Bibelen

Britt-Arnhild´s House in the Woods: www.brittarnhildshousinthewoods.typepad.com, søk opp kategorien Nepal, eller Himalaya and Beyond

David-Neel, Alexandra: My Journey to Lhasa

HimalPartner www.himalpartner.no

:::::::::::::::::::::::::::

Info om hvordan du kan gi til Himalpartner (kopiert fra hjemmesiden deres www.himalpartner.no

En gave til HimalPartner gir mennesker i Himalaya fremtid og håp.

Bankkonto 3000 15 47107  –  Vipps: HIMALPARTNER (eller 15521)

SMS; HIMAL100 til 2160 (kr. 100) eller HIMAL150 til 2160 (kr. 150)

Givertelefon: 822 04 181 (kr. 200)

@brittarnhild

Møte med Mirjam i Pokhara

Det var ikke tid til å være i Tansen lenger. Jeg måtte videre, nærmere og nærmere de magiske Himalayafjellene, og neste morgen ble jeg plukket opp utenfor hotellet etter frokost av en sjåfør som Gunnar hadde bestilt for meg. En gammel, militærgrønn jeep, med lang, svart girstang, som vi ristet oss opp og fram i. Bilen hadde et par gamle vindusviskere, men da noen ganske kraftige regnskyll kastet seg over oss, var det akkurat som om sjåføren hadde som motto – vindusviskere er for pyser. Duggen som samlet seg på innsiden av vinduet ble jevnt og trutt tørket vekk med en gammel fille.

Jeg var godt forberedt på en lang biltur, med vannflaske, fotoapparat og dagbok i fanget. Prøvde meg på litt dagbokskriving i form av notater – biltur Pokhara, inntrykk, en bonde pløyer et jorde med  hjelp av to bøfler, kona går bak, kraftig regnskyll, geiter har lagt seg til i veien, tre unge jenter i veikanten, to av dem kjemmer det lange, glatte håret til den ene.

Det stresser meg litt med det kraftige regnet og vindusviskerne som ikke blir brukt. ”Rain. Problem?” spør jeg forsiktig. Jeg vet at sjåføren bare kan noen få engelske ord. ”No, no, problem, no, no, no!” kommer det kontante svaret. Så har jeg heldigvis ikke høydeskrekk og er heller ikke redd for å kjøre bil, så bilturen gikk fint den, gjennom et fantastisk landskap. Og regnet ga seg etter hvert.

I Pokhara blir jeg tatt imot av Mirjam Bergh. Jeg hadde telefonnummeret hennes, og da vi nærmet oss byen fikk jeg sjåføren til å ringe henne. Mirjam snakker nepali, så dermed kunne hun forklare sjåføren veien til kontoret sitt hvor hun ventet meg. Jeg ble kjørt rett til kontoret, i andre etasje i en villa i utkanten av byen, hvor sjelesorgsenteret Bethesda holder til. Der satte vi oss ute på verandaen for å prate, men først ble jeg, på ekte diakonalt vis, servert en kopp te og en porsjon varme nudler. Jeg hadde omtrent ikke spist hele dagen, med en mage som var i ulage etter måltidene i Tansen dagen før, så det smakte himmelsk. 

Mirjam har lang erfaring i Nepal etter flere opphold der. Tidlig kjente hun på kallet til å jobbe med sjelesorg blant nepalesere, men hun visste at det ikke nyttet å forhaste seg, tiden måtte modnes. Arbeidet skulle ikke komme på grunnlag av noe bare hun så, det måtte være et ønske og et uttalt behov behov hos folket selv.

I september 2009 var tiden endelig moden, ”ja, det var vel nærmest overmoden” smiler Mirjam, der hun sitter på verandaen og forteller ivrig. Dermed ble Bethesda en realitet.

Ved arbeidsdagens slutt blir jeg med Mirjam hjem til huset hun leier sammen med Prathiba Manaen, ei ung nepalesisk jente som jobber som frivillig i Bethesda. Prathiba er forfatter, har gitt ut ei bok som handler om jenter og unge kvinners kår i Nepal, og er i full gang med bok nummer to.

Vi spiser middag sammen, ris og en sursøt kjøttrett levert av en kinarestaurant i nærheten. ”Now you see how two single, working women live” smiler Prathiba. De har hushjelp som tar seg av det meste av det praktiske i huset, selv har de mer enn nok å gjøre knyttet til arbeidet i Bethesda, dessuten trenger Prathiba tid til å skrive, Mirjam trenger tid til å holde kontakten med venner og forbedere hjemme i Norge og Sveriga. Begge er glade i å lese, og i trappa finner jeg en stabel med bøker som straks fanger min interesse, og jeg lager meg ei lita amazonønskeliste i dagboka mi.

Neste morgen blir jeg vekket av Mirjam litt før halv seks. Hun har vært oppe en god stund allerede, og nå kan hun gledesstrålende fortelle at det er klarvær ute, og sola, som ikke treffer dalen og byen på ei god stund enda, er i ferd med å stå opp og lyser snart på de høyeste fjelltoppene.

Himalaya! Min første mulighet til å se Himalaya! Jeg spretter opp av senga, får på meg litt klær, slenger kamerabagen over skulderen og løper opp trappene til taket der Mirjam venter. ”Vi har enda et lite tak høyere oppe” sier hun, ”se den vindeltrappa der. Når du kommer helt opp dit har du førsteklasses utsikt både til Annapurna og til det fjellet som kalles Fiskehalefjellet og som er hellig for hinduene.”

Jeg er ikke sen om å klatre opp vindeltrappa. På toppen blir jeg stående bom stille. Klarer knapt å løfte kameraet ut av bagen. Foran meg reiser fjellkjeden seg. Fortsatt et godt stykke unna. Men enorm og majestetisk. Det er enda en liten antydning til natt i lufta, og det ser ut som om fjelltoppene brenner. Bare to uker tidligere hadde jeg vært på Island og skrevet i bloggen min om alle de ulike fargene i snøen på vei ned fra Egilstadir til Seydisfjordur. Brennende oransje snø er likevel noe helt nytt, og jeg er fullstendig bergtatt.

  

Den neste halve timen kommer jeg til å huske lenge. Sola fikk etter hvert mer og mer tak, og den oransje snøen gikk over i et utall nyanser av blått. Jeg vekslet mellom å se på skapelsesmorgenen som utspant seg foran meg gjennom kameralinsa og det blotte øyet. Jeg måtte få med meg alt. Jeg måtte oppleve det her og nå. Og jeg måtte forevige det.

Da jeg kom opp på taket hadde jeg registrert at det stod en gammel hvit campingstol av plast der oppe. Bergtatt som jeg var, fikk jeg likevel behov for å sette meg ned. Jeg rygget bakover mot dit jeg visste stolen stod, redd for å miste et eneste sekund av dramaet foran meg, og dumpet ned i stolen. Splasj!!!! Stolen var full av vann fra regnskyllet dagen før. Jeg spratt opp igjen, gjennomvåt, men hadde knapt tid til å registre det. Tørre klær og varm rumpe måtte vente.

Etter en halv time hadde dagslyset vunnet. Sola kom opp bak en åskam og snøbrannen sluknet. Nå var snøen snø igjen, sånn som jeg er vant til fra vinterlandet Norge. Fortsatt var fjellkjeden mektig, fortsatt kanskje det mektigste jeg noen gang har opplevd, men dramaet hadde utspilt seg for denne gang. Minnekortet på kameraet, som jeg hadde tømt kvelden før, inneholdt nå flere hundre bilder, hjertet var i ferd med å vende tilbake til sin normale rytme, og jeg kjente hvor kald jeg var. Særlig i rumpa! Ærbødig klatret jeg ned alle trappene, fikk av meg de våre klærne,tok en varm dusj og kunne etter hvert sette meg ved frokostbordet sammen med Mirjam.

  

:::::::::::::::::::: 

 

::::::::::::::::::::::::::::

her er linken til bloggingen min fra Nepal

 

::::::::::::::::

Litteratur:

Bergh, Mirjam: Ingeborg Skjervheim, Mor til tusen.

Bergh, Mirjam – Hilsen fra Bethesda, Fellesbrev som sendes ut på epost

Bibelen

Britt-Arnhild´s House in the Woods: www.brittarnhildshousinthewoods.typepad.com, søk opp kategorien Nepal, eller Himalaya and Beyond

David-Neel, Alexandra: My Journey to Lhasa

HimalPartner www.himalpartner.no

:::::::::::::::::::::::::::

Info om hvordan du kan gi til Himalpartner (kopiert fra hjemmesiden deres www.himalpartner.no

En gave til HimalPartner gir mennesker i Himalaya fremtid og håp.

Bankkonto 3000 15 47107  –  Vipps: HIMALPARTNER (eller 15521)

SMS; HIMAL100 til 2160 (kr. 100) eller HIMAL150 til 2160 (kr. 150)

Givertelefon: 822 04 181 (kr. 200)