@brittarnhild
Det er mange farger i boka om Anna Blåklokke, og mest av alt blått. Jeg har tidligere delt med dere "Hemmeligstedet" hvor Anna har lært at en trenger urin for å få fram blåfarge og i all hemmelighet tisser hun på hvirveisene for å se om de blir blå. I starten på kapittelet "Den hvite duken" er det også blått som dominerer:
Den hvite duken
I flere dager har moren og Anna vært opptatt med å farge garn. De har vært på apoteket inne i byen og kjøpt noe som heter alun. Mamma forteller at de må koke garnet sammen med alun for at fargene skal sette seg fast i garnet, og fargene blir forskjellige avhengig både av hvor mye alun de bruker, men også hvilke planter de putter opp i gryta, og hvor mye av hver plante.
Plantefargingsdagene er festdager synes Anna. I en stor gryte ute på tunet har moren kokt garnet hun har spunnet i løpet av vinteren. Full av undring følger Anna forvandlingen. Grått garn blir til et utall nyanser av blått, lilla, fiolett, gult, oransje, rødt. Mens garnet koker forteller mamma om de ulike fargene, og hvilke planter som gir hvilke farger. Hun har en egen bok hvor hun har skrevet om hvordan de ulike fargene blir til. I den boka er det også noen ark med hull, og i hullene er det knyttet fast små tråder av garn i alle mulige farger.
Garntrådene stritter i alle retninger. Anne prøver å rette dem ut og kjenner at det kiler i fingrene. Hun lukker øynene og prøver å kjenne om de ulike fargetrådene kjennes forskjellig. Å ja, den brune er mye stivere enn de andre, den røde er varmere, den gule stikker henne i pekefingeren, og dette må da være blått, tenk at en ulltråd kan føles så varm og god. Lenge etter at mamma har lagt vekk boken kan Anna kjenne de små garntrådene mellom fingrene sine.
Blåfargene er de aller vakreste, og mamma har fortalt at blått er en vanskelig farge å få til. Mamma var en gang i sin ungdom på besøk en hel sommer til en kjent veverske som bor lenger sør i landet. Ikke på en øy, men nesten helt ute i storhavet likevel, i et landskap så flatt som en pannekake. Helt annerledes en hvordan det er på øya her. Det var denne damen som hadde lært mamma at den aller beste blåfargen blir til når man tisser på den. Potteblått kaller mamma den vakreste blåfargen.
”Du mamma,” sier Anna, ”kan blomster også bli blå når man tisser på dem”. Mamma ser forbauset på Anna, og rister så leende på hodet. ”Nei Anna-min, det kan jeg aldri tenke meg. Men jeg har jo ikke prøvd, så egentlig vet jeg vel ikke”. Anna biter seg i leppen. Skal hun fortelle mamma at hun i hele vår har tisset på hvitveisene inne i skogen, og at hun er helt sikker på at noen av dem ble litt blå før de visnet? I alle fall litt lilla. Men nei, da vil mamma bare le av henne. Og dessuten vil hun ikke snakke om Skogen nå i dag. Nå er det fargedag og Skogen kan få være skog så mye den vil.
Garnbuntene henger til tørk nå og er selve regnbuen, og mamma har gått inn for å lage middag. De skal ha fersk fisk i dag. Fisk som Hans borte på gården kom innom med i dag tidlig. Han hadde vært oppe i grålysninga og dradd garn.
Anna kan ikke se seg mett på fargene. Det er akkurat som om huset deres står midt i en blomstereng, hvor blomster i alle regnbuens farger vokser. Vokser opp av den store jerngryta. Anna dypper fingrene i gryta. som fortsatt henger over det utbrente bålet. Fingertuppene blir blålilla, og som i ørske stryker hun dem langs den hvite duken på hagebordet. Hun dypper dem i gryta igjen. Stryker. Dypper. Stryker. Tid og sted blir borte. Anna forsvinner inn i blåfargen, inn i blåklokkeenga. Inn dit hvor alt finnes.
”Anna! Hva er det du gjør?” Moren har kommet ut på trappa. Anna kikker forbauset opp på henne. Så ned på fingrene sine, og på duken. Duken ser ut som om den har vært på blåbærtur. Store, stygge blålilla flekker strødd utover. Anna blunker forvirret. Skremt. For et øyeblikk siden hadde dette vært blåklokker. En nydelig blåklokkeeng, en hemmelig blåklokkeeng, som hun nettopp hadde oppdaget. Som hun gledet seg til å vise onkel Gunnar. Nå er alt bare ødelagt. Og stygt.
Moren kommer løpende med trappen, bort til hagebordet. ”Anna. Hva har du gjort med duken? Den vakre duken som moren min har brodert. Hva er det du gjør jente?” Moren er blitt helt grå. Så er det som om hun krymper. Hun tar tak i bordet med begge hendene, setter seg tungt ned på en stol og blir sittende helt stille.
Anna står som frosset. ”Jeg skulle jo bare………” begynner hun, men stopper opp. Hvordan skal hun forklare mamma at duken skulle få en bord med blåklokker. Hun hadde sett det for seg. De vakre blåklokkene. Og mamma skulle bli så glad. Sammen skulle de beundre duken, så skulle de koke kaffe og kakao og dekke på med blåklokkeserviset som onkel Gunnar hadde gitt mamma til jul. Og mens de drakk kaffen og kakaoen skulle de beundre alt garnet som hang til tørk, alle fargene, og mamma skulle fortelle om bildene hun holdt på å veve, og de skulle være så glade, så glade over alle de fine blåklokkene som nå var strødd utover den gamle, hvite duken.
Nå føles alt bare grått. Og duken er stygg. Anna har lyst til å løpe. Løpe til Skogen hvor hun kan finne en vanndråpe og ha styggedagen sin for seg selv. Hun vil ikke ha den sammen med mamma. Styggedager er alene dager. Styggedager er vanskelige å dele. Aller vanskeligst med mamma.
Anna ser at moren løfter hånden og lar den stryke over duken. Over de stygge flekkene. ”Anna min” sier hun. ”Er det blåklokker du har malt? Så fine de er. Men hvorfor malte du på duken? Denne duken har jeg arvet av moren min. Hun satt en hel vinter og broderte på den. Kom hit, så skal du få se. De små hullene og den hvite sømmen, kan du se at det er nesten som blomster dette også?”
Anna har ikke noe svar å gi. Hun blir stående å se ned på fingrene sine. Det svir i øynene, men hun vil ikke gråte. Ikke nå. Ikke foran mamma. Mamma som har vært så glad i det siste. Som har smilt og sunget mens hun har farget garn. Som ikke har gått ut på tur uten Anna på lenge, lenge. Som har hatt en farge i øynene sine Anna ikke kan huske å ha sett før. Nå har hun gjort mamma lei seg. Kanskje fargen forsvinner fra øynene hennes igjen. Kanskje hun går ut på tur i kveld og lar Anna ligge hjemme alene. Og så er øynene hennes kanskje tomme og triste når hun kommer tilbake.
Så brister det for Anna. ”Jeg skulle jo bare……” hikster hun, og så er alt bare vond gråt. Hun merker ikke først at moren løfter henne opp. Setter seg på trammen med Anna på fanget. Ser ingen ting. Bare sitter der med øyne som trekkes ut mot havet. Mot storhavet. Uten å finne det de søker.
De blir sittende lenge. Til Anna har sluttet å gråte. Til morens skuldre igjen er myke. Moren er den som bryter stillheten. ”Skal vi koke kakao Anna? I dag tror jeg jammen at jeg vil ha kakao også. Så dekker vi på bordet med blåklokkekoppene. Og i morgen tar vi en tur inn til byen og kjøper tegnesaker til deg. Så flink som du er til å tegne, så trenger du skikkelig utstyr. Både papir, farger og maleskrin tenker jeg vi skal kjøpe. Og hvem vet, kanskje du snart kan tegne noe som jeg kan veve?”
I 2007 gav jeg ut boken "40 dager - fra karneval til oppstandelse" via IKO - Forlaget
(den er nå utsolgt, men om mange nok henvender seg til forlaget vil de kanskje trykke den opp igjen.......) I løpet av fastetiden blogger jeg fra boka, fortellinger fra da jeg jobbet med den, og om hvordan jeg, og andre, bruker materialet. Dessuten kommer jeg hver dag til å utfordre meg og deg til å gi en gave til Kirkens Nødhjelp og/eller andre.
:::::::::::::::::::::::
Diverse info til hvordan du kan gi til Kirkens Nødhjelp og til Himalpartner:
Giverinfo:
Send en SMS med kodeord GAVE til 2426. Da gir du 200 kroner til Kirkens Nødhjelps arbeid.Gi et valgfritt beløp med VIPPS eller MOBILEPAYtil 2426.
Du kan også gi på gavekonto 1594 22 87248
Du kan lese mer om fasteaksjonen her:
www.fasteaksjonen.no
Info om hvordan du kan gi til Himalpartner (kopiert fra hjemmesiden deres www.himalpartner.no
En gave til HimalPartner gir mennesker i Himalaya fremtid og håp.
Bankkonto 3000 15 47107 – Vipps: HIMALPARTNER (eller 15521)
SMS; HIMAL100 til 2160 (kr. 100) eller HIMAL150 til 2160 (kr. 150)
Givertelefon: 822 04 181 (kr. 200)
Comments