@brittarnhild
Den dagen huset stod ferdig hadde han en blå negl på venstre tommel. Han var stiv og støl i kroppen også, og det verket i den høyre albuen, men det syntes ikke. Det var litt vanskelig å knytte slipset, men svartdressen han hadde lånt av bonden oppe på gården passet nesten, og skoene hadde han pusset så godt at det var umulig å se at de ikke var nye.
Han hadde aldri opplevd slik glede som da hun sa ja og han kunne føre henne ned kirkegulvet. Bar henne over dørstokken i det nye huset gjorde han også, og ni måneder senere førte han jordmoren over den samme dørstokken.
Det ble fullt i huset etter hvert. Fullt av gleder også. Og lange arbeidsdager. Så kom sorgen. Men han tok en dag om gangen, og dagene gikk. Blå negler ble det flere av. Forfrosne fingre også, som han fikk varmet opp over grua om kvelden.
Årene gikk. En dag var ikke han der lenger. Nye generasjoner overtok. Små barneføtter løp opp trappen. Vokste opp. Gikk for presten. Giftet seg. Fikk barn. Ble gamle.
Nye tider kom. Og huset passet ikke inn lenger.
Den siste som drog fra huset brydde seg ikke om å låse døra. Her var jo ingen ting av verdi uansett.
Det eneste huset har igjen nå er stillheten.
Og utsikten.
Comments
You can follow this conversation by subscribing to the comment feed for this post.