@brittarnhild
Hemmeligstedet
De fleste bjørkene på øya er korte, krokete. Men inne i dalen, under klippen hvor Anna har det hemmelige stedet sitt, stedet hun kaller Skogen, står det en klynge høyreiste, ranke, bjørketrær. Trær som strekker seg mot himmelen, mot fargene, mot lyset. Anna elsker å ligge midt inne i Skogen og se opp på himmelen. Om sommeren kan hun bare så vidt skimte lyset gjennom det tette løvverket, vinters tid glir skyene over himmelen og danner de mest fantastiske mønstre.
Aller best liker Anna Skogen når det er tåke. Vått. Når dråpene faller tunge ned på det spesielle skjulestedet hennes og gjør henne søkkvåt og kald. En dråpe kan henge lenge, lenge. Anne speiler seg i dråpen. Noen dager er hun stygg, grå, nesten usynlig. Andre dager er hun vakker. En prinsesse. Elsket. Beundret. De fleste dagene er hun Anna. Bare Anna. Hun liker ikke bareAnnadagene. Hun liker ikke styggedagene heller, men de har da i alle fall liv i seg. Hun kjenner at noe inni henne lever. Et ønske om å løpe så langt vekk fra det lille, hvite huset med de grønnmalte vinduskarmene som hun kan komme. Langt vekk fra veven. Fra alle fargene som ikke er noen riktige farger, bare mørke, tunge tårer. Langt vekk fra moren og gråfargene som omgir henne. Langt vekk fra redselen som hun ikke klarer å sette ord på, men som er der som en tåke som suger til seg alt den finner.
Vakkerdagene er de Anne liker aller best. Men vakkerdagene er også vonde. Er vanndråpen riktig stor, og henger lenge, og Anne ser alt det vakre inni den, kommer tårene. Da har hun lyst til å krype inn i vakkerverdenen, inn i vanndråpen. Inn dit hvor alle fargene blir skapt.
Anna kommer hjem fra skolen og finner huset tomt og stille. Det er fortsatt varme i ovnen, så moren kan ikke være så veldig langt borte. I kjøleskapet finner hun en tallerken med to brødskiver med hvitost. Det er lagt plast over. Anne pakker brødskivene inn i plasten, fyller en flaske med eplesaft og finner fram den lille røde sekken hun bruker når hun går tur på øya.
I dag som så ofte ellers går hun til Skogen. Der vet hun at hun ikke vil møte mamma. Mens Anna trekker innover på øya på vandringene sine, går moren ut på utsiden. Der hvor hun ikke ser annet enn storhavet. Hun samler planter, alger og tang for å farge vevgarnet sitt, sier hun hvis Anna spør. Men ofte kommer hun tomhendt tilbake. Tom i øynene også.
På vei til Skogen tar Anna en tur innom blåklokkestedet sitt. Det er fortsatt for tidlig for de blå blomstene. men Anna vet at de en dag vil komme, hun lukker øynene og ser dem for seg. Ja, hun kjenner at dette er en vakkerdag. På skolen hadde de hatt naturfag. De hadde vist fram herbariene sine, og frøken Kristiansen hadde skrytt av Anna. ”Dette kan du Anna” hadde hun sagt. ”Så nøyaktig du har presset plantene dine, så vakkert du har limt dem opp. Og så har du til og med fått med deg de latinske navnene” Så hadde hun klappet Anna på hodet. Anna var blitt flau og ville trekke seg vekk, men frøken Kristiansen hadde alltid vært så snill med Anna, så hun tok imot kjærtegnet mens hun kjente at hun ble varm i kinnene. Heldigvis var det ingen andre i klassen som la merke til det.
I den lille tursekken sin har Anna en bok som onkel Gunnar hadde hatt med seg sist han var hjemme. Floraen i farger. En blå bok med tegning av en enkel grønn blomst på forsiden. Forfatteren heter også Gunnar. Gunnar A. Berg. Onkel Gunnar hadde pakket boken ut av vesken sin etter at de hadde spist middag. Han hadde kjøpt den i byen på vei hjem til øya fortalte han. Mens mamma kokte kaffe hadde de åpnet boken sammen, og onkel Gunnar hadde forklart henne om ulike blomsterarter, at blomstene tilhørte forskjellige familier og at om man bare visste hvordan, kunne man studere en plante og finne ut hvilken familie den tilhørte. Anna hadde lyttet, prøvd å forstå, og kjente gleden boble inni seg. Da mamma kom inn med kaffen og lefsene, og onkel Gunnar fikk det travelt med avisen og pipen sin, hadde hun bladd i boken. Ikke lest ordene, det hadde hun ikke tatt seg tid til denne første gangen, men sett på bildene. Bladd sakte for at gleden skulle vare lengst mulig. Hun måtte bla lenge før hun fant den, blåklokken, der den gjemte seg blant ugrasklokke, engklokke, toppklokke, blåmunke og botnegras. Blåklokke. Campanula rotundifolia. Først klarte hun ikke lese navnet, og onkel Gunnar måtte si det flere ganger før hun fikk til å si det riktig. Campanula rotundifolia. Nå bor navnet inni henne. En blå vakkerfarge.
Anna er glad i blomster. Om vinteren hjelper hun gjerne mamma med å stelle potteplantene som står i de hvitmalte karmene i stua, på kjøkkenet og inne i mammas vevstue. Og så fort de første leirfivelene stikker opp av jorda om våren, plukker hun bukett etter bukett. Etter leirfivelene kommer hvitveisen, det var forresten en liten bukett hvitveis hun hadde presset i herbariet sitt, som frøken Kristiansen hadde skrytt sånn av. Tre små blomster som hun hadde lagt utover arket slik at det ble som et lite maleri. Hvitveis, eller kvitsymre som tante Ane sier. Anemone nemorosa står det i floraen. Så kommer bekkeblommen, og gullstjernene og snart er hele øya full av blomster.
I dag vil hun jammen plukke med seg en bukett hvitveis hjem til mamma, ikke alle har visnet enda, hun vet hvor hun kan finne noen. Så kan mamma se på blomstene når hun vever. Mamma har akkurat startet på et nytt bilde. Anna har sett tegningen hun har laget som mønster, hav og himmel, måker, steiner. Det vil bli farger i veven, farger som lyser opp i vevstua. Ikke bare gjør den mørk og trist slik filleryene gjør.
Den store vevstolen står tom nå. Mamma vever matter om vinteren, da er lyset for dårlig til billedvev sier hun. Anna mistenker også at vinteren ikke er mammas beste tid. Det er da hun er er mest grå og fåmælt, og det er om vinteren hun legger ut på de lengste vandringene sine. Anne skjønner ikke helt hvordan hun finner planter til garnfargingen sin da, men hun våger ikke å spørre.
Men nå er det vår, og mamma har tatt fram billedvevene sine. Både den store som står på gulvet inne i vevstua, og den lille som hun pleier å sette på kjøkkenbordet. Faster Gjertrud og mamma har jobbet mange kvelder med å renne den store billedveven. I forrige uke var den klar for veving og Anna vet at når mamma kommer hjem fra turen sin i dag vil hun ikke være tomhendt, men ha kurven full av mose og lav. Nå skal billedvevene fylles. Nå er det viktig med garn i alle regnbuens farger.
Anna pakker opp brødskivene sine, og legger vekk floraen. Hun vil ikke søle den til med matflekker. Bjørkebladene er fortsatt bare små museører, og vårsola skinner med på henne. Etter hvert putter hun den tomme saftflaska opp i sekken, tørker seg om munnen og legger seg på ryggen. Det er godt å kjenne sola varme, godt å tenke på herbariet og på frøken Kristiansen, godt å tenke på billedvevene til mamma som snart skal fylles med farger. Godt å tenke på ingen ting. Lyset som leker med de små bladene på bjørka danner mønstre. Se der er en båt som gynger ute på havet, der en rev som har krøllet seg sammen, der en engel som flakser med vingene.
I det fjerne hører Anna gjøken. Ko-ko, ko-ko, ko-ko. Hun lukker øynene og et lite smil finner veien til den smale munnen hennes. Dette er første gang hun har hørt gjøken i år, nå kan hun ønske seg noe. Mamma sier at hun må sitte under treet gjøken sitter i for at ønsket skal gå i oppfyllelse, men onkel Gunnar har sagt at det slett ikke er nødvendig. Å høre vårgjøken for første gang er nok.
Anna vet godt hva hun ønsker seg. Blå blomster. Alltid blå blomster. Mamma har lært henne at det trengs urin for å få fram blåfarge. Noe så rart, urin, tiss altså. I flere uker nå har hun tisset på hvitveisstedet sitt, men hun kan ikke se at det har hjulpet. Jo forresten, noen av hvitveisene har et snev av rødlilla på de hvite bladene sine. Mon tro om de blir blåere om hun tisser enda mer. Men nei, det virker ikke sånn, og nå er hvitveissesongen dessuten snart over. Så kanskje gjøken kan hjelpe henne med det tissingen ikke kan. Men nei forresten, det er vel ikke gjøken som sørger for at blåklokker, forglemmegei og veronika vokser her på øya. Det er jo Gud det. Det har hun lært på søndagsskolen, og også i kristendomstimene til frøken Kristiansen. Gud har skapt både blomster og trær, fugler og dyr, og menneskene også. Alle menneskene i hele verden. Men så kan jo gjøken hjelpe henne med flere blå blomster. Flere blåklokkesteder på øya, flere hemmeligsteder hvor de blå klokkene kan spille for henne. Kanskje den til og med kan la det vokse blåklokker her inne i Skogen. Eller, må hun dele Skogen med onkel Gunnar da? Blåklokkestedene, hemmeligstedene er jo noe de to har sammen. Bare de to. Nei, onkel Gunnar trenger da slett ikke vite alt, noe kan være bare Annas hemmeligsted.
::::::::::::::::::::::
Historien er hentet fra ei bok jeg skriver om Anne Blåklokke, og som jeg håper å få gitt ut en gang.......kanskje
Comments