Vandring gjennom året

I dag er det feittirsdag. Hvordan feirer du?

@brittarnhild

Det står ei gryte og putrer på steikovnen og jeg sitter her med vann i munn. Saltkjøtt på feittirsdag må da være noe av det beste som finnes. Akkurat som pinnekjøtt på julaften er det, lammelår på påskeaften, rømmegrøt på st.hansaften, mølje i slutten januar en gang, og så videre :-)

Hos oss er det tradisjon med stappe sammen med saltkjøttet, og da gjerne stappe laget av en blanding av poteter, gulrot og kålrabi, jevnet med litt av krafta fra saltkjøttet.

Når vi er ferdige med det måltidet er vi klare både for middagshvil og for fastetida.

 

Det er ulike tradisjoner rundt om i landet knyttet til mat på feittirsdag. Saltkjøtt er vanlig mange steder, andre steder er det pannekaker eller rømmegrøt som er tradisjonen. Jeg så i dag at Aftenposten reklamerte med at det i deg er den internasjonale pannekakedagen. Ja, sikkert greit det, men om man ikke sier noe mer har man da jammen mistet litt av tradisjonene på veien.

 

Her er hva jeg skrev på feittirsdag for to år siden:

Jeg har allerede fortalt om de fantastike fasteteppene jeg fikk se i katolske kirker i Østerrike da jeg i 2006 var der nede for å jobbe med "40 dager - fra karneval til oppstandelse". Jeg bodde i den lille landsbyen Baldramsdorf hos Dagmar og hennes familie. De driver melkeproduksjon, har en hel haug med kyr, samt litt av hvert av andre dyr, og dessuten er Dagmar en fantastisk kokk. I mange år drev hun gårdsutsalg, noe hun nå har sluttet med, men daglig har hennes store familie gleden av kokkekunstene. Dagmar tok ivrig del i researchen min i forbindelse med bokskrivingen, og da vi etter noen dager i Venezia for å overvære karnevalet der, kom tilbake til gården på selveste feittirsdag, var ikke Dagmar sein med å starte forberedelsene til kveldens måltid. Jeg fortalte om saltkjøtt og stappe hjemme i Norge, vi pratet om engelskmennenes Pancake Tuesday, men da Dagmar fylte kjøkkenbenken med ingredienser, lurte jeg veldig på hva dette skulle bli.
Her er det som står i boka om feittirsdag:

Feittirsdag er den siste dagen før langfasten, og som navnet sier spiser man feit mat denne dagen for å ha litt ekstra å gå på de kommende sju uker.

Festdager og "feittirsdager" er viktige dager. Ikke minst fordi de er med og synliggjør forskjellen mellom hverdag og fest. Det har lett for å bli mange "feittirsdager" i livet vårt - vi unner oss noe godt i helgene, noe godt til kaffen etter en slitsom dag, noe godt en regnværsdag, noe ekstra når vi får besøk. På feittirsdag kan vi virkelig nyte mye og god mat. Mange stader har denne dagen blitt kalt syvmålsdagen . man skulle spise syv måltider. Men glem nå ikke fortsettelsen da: nå står fastetiden og en helt annen matseddel for døren.

Rundt om i landet er det flere tradisjonelle middagsretter for denne dagen. Mange spiser saltkjøtt og pølse med kålrabistappe, poteter og gulrøtter, andre spiser rømmegrøt. I England kalles dagen Pancake Tuesday. Hos Dagmar i Østerrike har jeg fått servert en fet sildesalat til kveldsmat på feittirsdag.

Dagmars sildesalat

 Lag en krem av:
2 egg
1ts salt
pepper
1ss sennep
olje
eddik
3ss majones
3ss rømme

Skjær i små biter og bland med kremen:
4 hardkokte egg
4-6 sylteakurker
1 eple
6-8 kryddersild, samt noe av marinaden silda ligger i (hvis du kjøper sild på glass)
2kg kokte poteter

Lag gjerne salaten noen timer før den skal spises, slik at smaken trekkes godt inn i salaten.

I dag har jeg lang dag på jobb, og så skal jeg videre igjen til nye gjøremål etter middag. Ikke tale om at det blir tid hverken til å koke saltkjøtt eller lage sildesalat. Men pannekaker, blåbærsyltetør og bacon må det da bli tid til. Og så kan det hende at jeg jukser litt og koker saltkjøtt i morgen........

Sier du forresten feittirsdag eller feitetirsdag?
Jeg hadde en diskusjon med forleggeren min om dette. Hun mente at feittirsdag var trøndersk og at det rette er feitetirsdag, og dermed ble det det i boka. Men jeg er nå ikke så sikker jeg, så her i Vandring gjennom året holder jeg standhaftig fast på feittirsdag.

::::::::::::::::::::::::::::::::

I 2007 gav jeg ut boken "40 dager - fra karneval til oppstandelse" via IKO-forlaget
(den er nå utsolgt) I løpet av fastetiden blogger jeg fra boka, fortellinger fra da jeg jobbet med den, og om hvordan jeg, og andre, bruker materialet. Dessuten kommer jeg hver dag til å utfordre meg og deg til å gi en gave til Kirkens Nødhjelp og/eller andre
#godhetstyrannifastetiden

 

:::::::::::::::::::::::::::

Diverse info til hvordan du kan gi til Kirkens Nødhjelp:

Giverinfo:

Send en SMS med kodeord GAVE til 2426. Da gir du 200 kroner til Kirkens Nødhjelps arbeid.Gi et valgfritt beløp med VIPPS eller MOBILEPAYtil 2426.

Du kan også gi på gavekonto 1594 22 87248.

Da Anna Blåklokke prøvde å gjøre hvitveisen blå

@brittarnhild

 

Hemmeligstedet

De fleste bjørkene på øya er korte, krokete. Men inne i dalen, under klippen hvor Anna har det hemmelige stedet sitt, stedet hun kaller Skogen, står det en klynge høyreiste, ranke, bjørketrær. Trær som strekker seg mot himmelen, mot fargene, mot lyset. Anna elsker å ligge midt inne i Skogen og se opp på himmelen. Om sommeren kan hun bare så vidt skimte lyset gjennom det tette løvverket, vinters tid glir skyene over himmelen og danner de mest fantastiske mønstre.

Aller best liker Anna Skogen når det er tåke. Vått. Når dråpene faller tunge ned på det spesielle skjulestedet hennes og gjør henne søkkvåt og kald. En dråpe kan henge lenge, lenge. Anne speiler seg i dråpen. Noen dager er hun stygg, grå, nesten usynlig. Andre dager er hun vakker. En prinsesse. Elsket. Beundret. De fleste dagene er hun Anna. Bare Anna. Hun liker ikke bareAnnadagene. Hun liker ikke styggedagene heller, men de har da i alle fall liv i seg. Hun kjenner at noe inni henne lever. Et ønske om å løpe så langt vekk fra det lille, hvite huset med de grønnmalte vinduskarmene som hun kan komme. Langt vekk fra veven. Fra alle fargene som ikke er noen riktige farger, bare mørke, tunge tårer. Langt vekk fra moren og gråfargene som omgir henne. Langt vekk fra redselen som hun ikke klarer å sette ord på, men som er der som en tåke som suger til seg alt den finner.

Vakkerdagene er de Anne liker aller best. Men vakkerdagene er også vonde. Er vanndråpen riktig stor, og henger lenge, og Anne ser alt det vakre inni den, kommer tårene. Da har hun lyst til å krype inn i vakkerverdenen, inn i vanndråpen. Inn dit hvor alle fargene blir skapt.

Anna kommer hjem fra skolen og finner huset tomt og stille. Det er fortsatt varme i ovnen, så moren kan ikke være så veldig langt borte. I kjøleskapet finner hun en tallerken med to brødskiver med hvitost. Det er lagt plast over. Anne pakker brødskivene inn i plasten, fyller en flaske med eplesaft og finner fram den lille røde sekken hun bruker når hun går tur på øya.

I dag som så ofte ellers går hun til Skogen. Der vet hun at hun ikke vil møte mamma. Mens Anna trekker innover på øya på vandringene sine, går moren ut på utsiden. Der hvor hun ikke ser annet enn storhavet. Hun samler planter, alger og tang for å farge vevgarnet sitt, sier hun hvis Anna spør. Men ofte kommer hun tomhendt tilbake. Tom i øynene også.

På vei til Skogen tar Anna en tur innom blåklokkestedet sitt. Det er fortsatt for tidlig for de blå blomstene. men Anna vet at de en dag vil komme, hun lukker øynene og ser dem for seg. Ja, hun kjenner at dette er en vakkerdag. På skolen hadde de hatt naturfag. De hadde vist fram herbariene sine, og frøken Kristiansen hadde skrytt av Anna. ”Dette kan du Anna” hadde hun sagt. ”Så nøyaktig du har presset plantene dine, så vakkert du har limt dem opp. Og så har du til og med fått med deg de latinske navnene” Så hadde hun klappet Anna på hodet. Anna var blitt flau og ville trekke seg vekk, men frøken Kristiansen hadde alltid vært så snill med Anna, så hun tok imot kjærtegnet mens hun kjente at hun ble varm i kinnene. Heldigvis var det ingen andre i klassen som la merke til det.

I den lille tursekken sin har Anna en bok som onkel Gunnar hadde hatt med seg sist han var hjemme. Floraen i farger. En blå bok med tegning av en enkel grønn blomst på forsiden. Forfatteren heter også Gunnar. Gunnar A. Berg. Onkel Gunnar hadde pakket boken ut av vesken sin etter at de hadde spist middag. Han hadde kjøpt den i byen på vei hjem til øya fortalte han. Mens mamma kokte kaffe hadde de åpnet boken sammen, og onkel Gunnar hadde forklart henne om ulike blomsterarter, at blomstene tilhørte forskjellige familier og at om man bare visste hvordan, kunne man studere en plante og finne ut hvilken familie den tilhørte. Anna hadde lyttet, prøvd å forstå, og kjente gleden boble inni seg. Da mamma kom inn med kaffen og lefsene, og onkel Gunnar fikk det travelt med avisen og pipen sin, hadde hun bladd i boken. Ikke lest ordene, det hadde hun ikke tatt seg tid til denne første gangen, men sett på bildene. Bladd sakte for at gleden skulle vare lengst mulig. Hun måtte bla lenge før hun fant den, blåklokken, der den gjemte seg blant ugrasklokke, engklokke, toppklokke, blåmunke og botnegras. Blåklokke. Campanula rotundifolia. Først klarte hun ikke lese navnet, og onkel Gunnar måtte si det flere ganger før hun fikk til å si det riktig. Campanula rotundifolia. Nå bor navnet inni henne. En blå vakkerfarge.

Anna er glad i blomster. Om vinteren hjelper hun gjerne mamma med å stelle potteplantene som står i de hvitmalte karmene i stua, på kjøkkenet og inne i mammas vevstue. Og så fort de første leirfivelene stikker opp av jorda om våren, plukker hun bukett etter bukett. Etter leirfivelene kommer hvitveisen, det var forresten en liten bukett hvitveis hun hadde presset i herbariet sitt, som frøken Kristiansen hadde skrytt sånn av. Tre små blomster som hun hadde lagt utover arket slik at det ble som et lite maleri. Hvitveis, eller kvitsymre som tante Ane sier. Anemone nemorosa står det i floraen. Så kommer bekkeblommen, og gullstjernene og snart er hele øya full av blomster.

I dag vil hun jammen plukke med seg en bukett hvitveis hjem til mamma, ikke alle har visnet enda, hun vet hvor hun kan finne noen. Så kan mamma se på blomstene når hun vever. Mamma har akkurat startet på et nytt bilde. Anna har sett tegningen hun har laget som mønster, hav og himmel, måker, steiner. Det vil bli farger i veven, farger som lyser opp i vevstua. Ikke bare gjør den mørk og trist slik filleryene gjør.

Den store vevstolen står tom nå. Mamma vever matter om vinteren, da er lyset for dårlig til billedvev sier hun. Anna mistenker også at vinteren ikke er mammas beste tid. Det er da hun er er mest grå og fåmælt, og det er om vinteren hun legger ut på de lengste vandringene sine. Anne skjønner ikke helt hvordan hun finner planter til garnfargingen sin da, men hun våger ikke å spørre.

Men nå er det vår, og mamma har tatt fram billedvevene sine. Både den store som står på gulvet inne i vevstua, og den lille som hun pleier å sette på kjøkkenbordet. Faster Gjertrud og mamma har jobbet mange kvelder med å renne den store billedveven. I forrige uke var den klar for veving og Anna vet at når mamma kommer hjem fra turen sin i dag vil hun ikke være tomhendt, men ha kurven full av mose og lav. Nå skal billedvevene fylles. Nå er det viktig med garn i alle regnbuens farger.

Anna pakker opp brødskivene sine, og legger vekk floraen. Hun vil ikke søle den til med matflekker. Bjørkebladene er fortsatt bare små museører, og vårsola skinner med på henne. Etter hvert putter hun den tomme saftflaska opp i sekken, tørker seg om munnen og legger seg på ryggen. Det er godt å kjenne sola varme, godt å tenke på herbariet og på frøken Kristiansen, godt å tenke på billedvevene til mamma som snart skal fylles med farger. Godt å tenke på ingen ting. Lyset som leker med de små bladene på bjørka danner mønstre. Se der er en båt som gynger ute på havet, der en rev som har krøllet seg sammen, der en engel som flakser med vingene.

I det fjerne hører Anna gjøken. Ko-ko, ko-ko, ko-ko. Hun lukker øynene og et lite smil finner veien til den smale munnen hennes. Dette er første gang hun har hørt gjøken i år, nå kan hun ønske seg noe. Mamma sier at hun må sitte under treet gjøken sitter i for at ønsket skal gå i oppfyllelse, men onkel Gunnar har sagt at det slett ikke er nødvendig. Å høre vårgjøken for første gang er nok.

Anna vet godt hva hun ønsker seg. Blå blomster. Alltid blå blomster. Mamma har lært henne at det trengs urin for å få fram blåfarge. Noe så rart, urin, tiss altså. I flere uker nå har hun tisset på hvitveisstedet sitt, men hun kan ikke se at det har hjulpet. Jo forresten, noen av hvitveisene har et snev av rødlilla på de hvite bladene sine. Mon tro om de blir blåere om hun tisser enda mer. Men nei, det virker ikke sånn, og nå er hvitveissesongen dessuten snart over. Så kanskje gjøken kan hjelpe henne med det tissingen ikke kan. Men nei forresten, det er vel ikke gjøken som sørger for at blåklokker, forglemmegei og veronika vokser her på øya. Det er jo Gud det. Det har hun lært på søndagsskolen, og også i kristendomstimene til frøken Kristiansen. Gud har skapt både blomster og trær, fugler og dyr, og menneskene også. Alle menneskene i hele verden. Men så kan jo gjøken hjelpe henne med flere blå blomster. Flere blåklokkesteder på øya, flere hemmeligsteder hvor de blå klokkene kan spille for henne. Kanskje den til og med kan la det vokse blåklokker her inne i Skogen. Eller, må hun dele Skogen med onkel Gunnar da? Blåklokkestedene, hemmeligstedene er jo noe de to har sammen. Bare de to. Nei, onkel Gunnar trenger da slett ikke vite alt, noe kan være bare Annas hemmeligsted.

 ::::::::::::::::::::::

Historien er hentet fra ei bok jeg skriver om Anne Blåklokke, og som jeg håper å få gitt ut en gang.......kanskje

 

Fastelavnssøndag

@brittarnhild

Vi er på hytta denne helga. Vi hadde en lang, god skitur i går, og da vi kom hjem bakte jeg fastelavnsboller. Dermed luktet det så godt i hytta at vi bare MÅTTE smake. Men heldigvis er det boller nok til i dag også.

 

 

 

Fastelavn kommer av det tyske ordet Fastelabend, som betyr "kvelden før faste". Fastelavnssøndag kan tidligst komme 1.februar, seneste 7.mars. Kirkeårsmerket for denne dagen er et kors, et anker og et hjerte - tro, håp og kjærlighet. Det er vanlig å pynte med fargerike fastelavnsris og servere søte, gode fastelavnsboller til kaffen. Kaffe kan selvsagt byttes ut med varm sjokolade med krem.

 

 

 Fastelavnsris er en gammel tradisjon, sannsynligvis et eldgammelt fruktbarhetssymbol. Den første som står opp om morgenen, og det er jo gjerne det yngste barnet, vekker resten av familien ved å gi dem ris med fastelavnsriset. Dette som en "straff" for at de står opp så seint. Etter hvert ble denne, som så mange skikker, kristnet, og er nå noen steder til minne om at Jesus ble pisket før han ble korsfestet.

Norske samitetskvinner har i over 60 år laget fastelavnsris av kvister pyntet med fargerike fjær. Risene selges og inntektene går til sanitetskvinnenes sosiale og diakonale arbeid.

På et av bildene ser du min kjære tante Oddrun som lager fastelavensris sammen med sanitetskvinner i Sjetnemarka sør for Trondheim. Jeg besøkte dem og tok bilder da jeg jobbet med boka mi.

Fastelavnssøndag kalles mange steder for fleskesøndag, og denne dagen, sammen med feittirsdag, var virkelig dagen for å spise masse feir og god mat slik at en hadde noe å tære på i langfasten som stod for døren.

I 2007 gav jeg ut boken "40 dager - fra karneval til oppstandelse" via IKO-forlaget
(den er nå utsolgt) I løpet av fastetiden blogger jeg fra boka, fortellinger fra da jeg jobbet med den, og om hvordan jeg, og andre, bruker materialet. Dessuten kommer jeg hver dag til å utfordre meg og deg til å gi en gave til Kirkens Nødhjelp og/eller andre.

 

Diverse info til hvordan du kan gi til Kirkens Nødhjelp:

Giverinfo:

Send en SMS med kodeord GAVE til 2426. Da gir du 200 kroner til Kirkens Nødhjelps arbeid.Gi et valgfritt beløp med VIPPS eller MOBILEPAYtil 2426.

Du kan også gi på gavekonto 1594 22 87248.

40 dager - fra karneval til oppstandelse. Forord II

@brittarnhild
........fortsettelse fra i går

Jeg har bestandig vært glad i å feire jul og påske, og har stor glede av alle tradisjonene knyttet til disse høytidene. Etter hvert har det mer og mer gått opp for meg hvilken rikdom det er å markere tradisjoner knyttet til hele kirkeåret, med dets ulike farger, med alle dets ulike søndager og høytider, og alle hverdagene som fyller ut og gjør året til en helhet.

Vi var tre stykker i gjestereflektoriumet til middag, jeg og to menn, presten her ute, samt en voluntør. Begge sivilt kledd, den ene med afrikansk opprinnelse. Veldig enkel middag - kokte poteter, varme, syltede rødbeter, en salat av isbergsalat, tomat, squash, rød pepper (sterkt!) og noen få gulrotbiter. Vann, to flasker dressing (hvitløk og thousand island) og smør på bordet. Jeg var sulten og det smakte nydelig. Melon til dessert og så laget jeg meg en kopp te.
Etterpå gikk jeg en tur i kraftig snøvær. Herlig! Gikk bort til Klostergården og ned til konsertområdet og fuglereservatet ved sjøen mot Mosvika. Tok massevis av bilder. Flott å være ute i dette skiftende været.

Det finnes mange flotte inspirasjonsbøker om julefeiring, og etter hvert også om påske. Og det finnes bøker som omhandler hele året. Særlig har jeg hatt stor glede av Vera Mollands "Helg og høytid i hjemmet" og den mye nyere boken til Kristin Solli Schøien, "En kurv til min datter". Men en helt egen bok om fastetiden og dens særegne tradisjoner har jeg ikke klart å finne. "40 dager - fra karneval til oppstandelse" er tenkt som en inspirasjonsbok, en bok til ettertanke og en bok som skal gi oss en større bevissthet og kunnskap om denne delen av kirkeåret: de 40 fastedagene samt søndagene innimellom. I boken vil du bli kjent med karnevalstradisjoner i Venezia, og vi vandrer gjennom de ulike merkedagene i fasten og den stille uke. Ett kapittel tar oss med på en fastevandring i det sørlige Italia sammen med Maria, Jesu mor. Etter hvert blir vi presentert for tegn til håp som Gud har gitt oss, og vi blir kjent med en spesiell regnbuekalender. Til slutt i boka kommer et kapittel som gir oss handlingsalternativer, ideer til hvordan vi, både i hjemmet og i menigheten, kan være med og forandre verden.

I ettermiddag har jeg vært med på vesper og kompletorium. Vesper ble avsluttet med 15 minutter i bønn i mørke, hele kompletorium foregikk i mørke, med harpeakkompagnement. Jeg har jobbet med boka mi et par timer, strikket, tittet ut vinduet, laget meg kveldsmat som jeg spiste på rommet - det var for kaldt på kjøkkenet, lest, lest, lest og hørt på musikk.

 

 

Mitt håp er at denne boken kan være med og vise vei til gamle tradisjoner, og kanskje gi hjelp og inspirasjon til å skape noen nye. Boken gir ingen enkle løsninger på hvordan fastetiden skal markeres, men forhåpentlig kan den være med å løfte fram fasten som en viktig del av kirkeåret, en tid for stillhet og ettertanke, en tid hvor vi vandrer den tunge smertens vei sammen med Jesus og spør hvordan vi kan leve våre liv slik han har tenkt det - som håpstegn i en lidende verden.

 

neste dag:

Jeg tilbringer ettermiddagen i stua på gjestehuset. Sovnet i en god stol her med "englemusikk" på øret. Var ganske frossen da jeg våknet, men nå har jeg spist en boks Mr. Lee kyllingnudler og tatt på meg ei ekstra fleecejakke, så varmen kommer tilbake. Ute måker presten, snø. Snøen laver ned. Brøytebilen har kjørt to ganger. 
Nye fugler møter meg hver gang jeg går fra kirken og tilbake til gjestehuset. I morges var det en hakkespett/flaggspett i treet bak uthuset, så var det en liten flokk med noe som så ut som hegrer som fløy sørover. Flyr de i flokk? Og i ettermiddag var det et stor, fet dompap i buskene bak gjestehuset. *Jeg lærer mer om stedet. Min "søster" heter Marjo, presten som bor her er isrk og heter Father Anthony. Så er det en volontør her som jeg ikke vet navnet på. Han har vært her siden i oktober og forbereder seg på å gå inn i dominikanerordenen. Det er han jeg tok for å være afrikaner. Det viser seg at han er indisk, oppvokst i Lier og snakker flytende norsk, men i følge han selv tenker han på engelsk.
Det var bare jeg og volontøren som spiste middag sammen i dag. Father Anthony drog avgårde etter messen i morges - jeg tror han går på norskkurs på Frosta. Det var søster Hanne sin tur til å lage middag. Vi fikk hvit saus med fiskeboller, poteter, grønne erter og gullerøtter. Enkelt og svært velsmakende. Og småbrød til dessert - kringle med eplefyll, potetkake og lefse.
I morgen kommer abedissen. Da er vesper fremskyndet til klokken fem.

 

Min søken etter tradisjoner har ført meg sørover i Europa, til bruken av fastetepper i Østerrike, til karneval i Venezia og til helgenfeiring og fokus på Maria, Jesu mor, lenger sør i Italia. Noen av tradisjonene er spennende å lese om og oppleve der de lever. Noen har et innhold som jeg har ønsket å ta med tilbake til min norske hverdag.

Det er rart å være her så lenge alene. På en måte er det godt, på en annen måte blir jeg rastløs og lengter hjem. Det er kanskje sånn det skal være? Det skal merkes å bli satt litt på siden av livet noen dager - i alle fall på siden av det livet jeg lever til vanlig. Jeg er åpen, vant til å ha folk rundt meg, få tilbakemeldinger hele tiden. Her er det ikke sånn. Nesten ikke en sms på mobilen en gang, nesten bare svar på de jeg selv sender. Og ingen pc med internett hvor jeg kan blogge og få masse kommentarer. Uvant! Men jeg tror at jeg har veldig godt av det. Og veldig godt av å kjenne på denne rastløsheten.

 

Min bønn er at du som leser denne boken, skal finne ideer og tanker som du kan bruke på din livsvandring. Det er en utfordring å la fastetiden bli noe annet enn moral og dårlig samvittighet. Faste handler om å gi avkall på noe, samtidig som det handler om å holde fast på Den Allmektige, Skaperen av himmel og jord. Det handler om å leve enklere, og gjennom å bruke mindre på oss selv får vi mer å dele med andre.

Jeg har fått jobbet bra med boken. Nå er jeg ikke stresset lenger når jeg tenker på den, men begynner å få en ganske god følelse. Dette skal faktisk bli en bok. Jeg kommer ikke så langt som jeg hadde tenkt denne uka, det er for mye igjen til det, men jeg jobber meg framover, og setter opp en detaljert liste over hva det er som står igjen å gjøre.

"40 dager - fra karneval til oppstandelse" er ikke blitt til av seg selv, og det er mange jeg ønsker å takke for hjelp og støtte, gode ideer og bidrag. Det vil være umulig å nevne alle, men jeg vil likevel gi en ekstra takk til biskop Finn Wagle, som ga meg utfordringen som har ført til denne boken.

Gloria Dei.

Tautra kloster, januar 2007
Britt Arnhild Wigum Lindland

Dagene har funnet en fin rytme, frokost, messe, jobbe med boka, lese, middagsbønn, middag, gå tur, jobbe/skrive, lese, hvile, vesper, lese/strikke, kveldsmat, kompletorium og så 2-3 timer på rommet med lesing, skriving og strikking.
Middagen har blitt et høydepunkt. Da er jeg sulten, så det smaker utmerket uansett, og jeg slipper å spise alene. Father Anthony var på norskkurs på Frosta igjen i dag, så det var bare voluntøren og jeg. Han sier ikke så mye, men litt fikk vi da pratet om......
.....Søster Sheryl hadde laget middagen i dag. Det er Paulus´ festdag og vi fikk båndspaghetti og ratatouille, med en nydelig sjokoladepudding til dessert.
Det er storm ute. Koselig å være inne og bare lytte. Blåste ganske kraftig da jeg var ute og gikk etter middag, men jeg har varme klær, så jeg fikk da gått en time.

40 dager - fra karneval til oppstandelse. Forord I

@brittarnhild

Fastetiden nærmer seg, og jeg kommer til å legge ut blogginnlegg som jeg tidligere har postet i Blåklokkeveien. Noen fra 2014, noen fra 2016, og så blir det helt sikkert noen nye innimellom.  På slutten av hvert innlegg kommer jeg til å utfordre deg til å gi en gave til Kirkens Nødhjelp.

"Hungersnød i vår tid? Var vi ikke ferdig med det?" Disse to setningene kom fra Tomm Kristiansen på Kveldsnytt i går da han hadde et innslag om sultkatastrofen i Afrika, i landene rundt Tsjadsjøen. Katastrofen der nede er ufattelig. La oss bruke fastetiden til å gi av vår overflod.

 

Fastetiden er en tid i kirkeåret som mange har et forhold til. Det kan være at man velger å spise enklere, eller man holder seg unna enkelte matvarer. Noen pynter med fastelavnsris og lilla lys på bordet, og noen putter penger på fastebøssen til Kirkens Nødhjelp.

 

Det var i slutten av januar 2007 at jeg tilbragte ei uke hos nonnene på Tautra for å jobbe med 40 dager - fra karneval til oppstandelse. Jeg hadde med meg dagbok, og skrev:
Så har jeg instalert meg i rom Gabriella i gjestehuset hos nonnene på Tautra. Det er mandag formiddag, og jeg skal være her til fredag.....
....klokka er ti, og jeg har sittet på rommet siden kompletorium var ferdig ca kvart på åtte. Utrolig godt med stillhet, ro og bare meg selv. Og ingen internett/blogging som tar konsentrasjon og tanker. 

 Fasten er en del av det kirkelige årshjulet og kommer hvert år, like sikkert som jul og påske, men den blir ikke feiret eller markert like tydelig. Ikke er det spesielle fridager i løpet av fasten, og det er få tradisjoner knyttet til pynting av hjemmet, slik vi har mer av i kirkeårets festperioder. Men skal fest kunne være riktig fest, er vi avhengig av hverdagene, og de 40 fastedagene tilhører så absolutt kirkeårets hverdager.

 Torgeir kjørte meg innover. Fullt vinterføre på Frosta og Tautra. Slett ikke vanlig her ute, men flott. Torgeir ble med inn og hilste på søsteren som tok imot oss, jeg husker dessverre ikke navnet hennes. Vi ble vist rundt i gjestehuset, og så var jeg plutselig her alene, 45 minutter før middagsbønn og middag. Vinket adjø til Torgeir fra vinduet, og tenke på Kristin Lavransdatter som også ble fulgt til klosteret på Tautra av sine sønner.
Jeg pakket ut og leste min daglige bibellesing + en side i Ray Simpsons Celtic Daily Light.

 

Diverse info til hvordan du kan gi til Kirkens Nødhjelp:

Giverinfo:

Send en SMS med kodeord GAVE til 2426. Da gir du 200 kroner til Kirkens Nødhjelps arbeid.Gi et valgfritt beløp med VIPPS eller MOBILEPAYtil 2426.

Du kan også gi på gavekonto 1594 22 87248.

 

Tradisjoner

@brittarnhild

Tradisjoner er viktige, ikke minst i vår tid hvor forandringer skjer stadig raskere. Tradisjoner gir trygghet, det er noe som står fast i en til tider omskiftelig hverdag. En av den lille jentas tradisjoner var å synge "Kjære Gud jeg har det godt" (se forrige innlegg), og da livet plutselig ble snudd opp ned for henne, holdt hun fast på tradisjonen og fikk trygghet i den. Troen på en evig Gud gir oss trygghet, og den gir oss mening i tilværelsen, uansett hva som skjer omkring oss. Rundt troen er det knyttet en hel masse tradisjoner som hjelper oss til å forstå Gud, som hjelper oss i vår hverdagsvandring med Gud og som hjelper oss til å holde fast på det evige.

Vi har bruk for tradisjoner, rutiner og ritualer. I dagens samfunn er det ikke minst viktig med fastetiden i kirkeåret, hvor vi har mulighet til å fokusere på tradisjoner knyttet til en enklere livsstil, på tid til å leve for oss selv og for andre, på tid til å vandre smertens og håpets vei sammen med Jesus. Fastetiden er muligheten som kan gi oss denne tiden.

 Behovet for å tro på noe er nedfelt i oss allerede i skapelsen. Virginia Woolf, som selv fornektet den oppstandne Kristus, innså at vi har behov for å tro på noe. I "The Voyage Out" bruker hun Clarissa Dalloway til å si noe om dette behovet:

"I often wonder" Clarissa mused in bed, over the little white volume of Pascal which went with her everywhere, "whether it is really good for a woman to live with a man who is morally her superior, as Richard is mine. It makes one so independent. I suppose I feel for him what my mother and women of her generation felt for Christ. It just shows that one can´t do without something."

Behovet for å tro på noe gir livet mening. Vi er alle invitert til å vandre livsveien sammen med Jesus, gjennom både glede og sorg, fra stallen utenfor Betlehem fram til hans død på Golgata og hans oppstandelse og tilstedeværelse i verden i dag. Vandringen fører oss gjennom både fest og glede, smerte og lidelse. Kristus har lovet å være der og vandre denne veien sammen med oss.

 

::::::::::::::::::::::::::

I 2007 skrev jeg boka "40 dager - fra karneval til oppstandelse". Boka er utsolgt fra IKO-forlaget, men deler av den vil i år bli lagt ut her på Vandring gjenom året.

Tid for faste.......snart

@brittarnhild

Kjære Gud jeg har det godt

Ei lita jente, hun var ikke mer enn to-tre år, ble plassert i et besøkshjem. Foreldrene hadde i perioder mer enn nok med å ta vare på seg selv og trengte hjelp i forhold til barna. Kvinnen som fortalte historien var på besøk hos sin datter, som var den som hadde åpnet hjemmet. Det ble leggetid, og besøksbestemor fikk oppgaven med å legge den lille jenta. Det er ikke lett for en liten treåring å skulle legge seg hos helt fremmede, så det var vanskelig for henne å finne roen og tryggheten hun trengte for å sovne. "Skal jeg synge for deg kanskje?" spurte besøksbestemor. Jenta nikket så vidt mellom tårene. "Hva skal jeg synge da? Kanskje Sov Dukkelise?" "Nei" den lille jenta ristet energisk på hodet, tørket tårene og sa: "Du skal synge Kjære Gud jeg har det godt."

Kjære Gud jeg har det godt!
Takk for alt som jeg har fått!
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud, gå aldri fra meg!
Pass på liten og på stor!
Gud bevare far og mor!
Og alle barn på jord.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::

Denne lille fortellingen innleder fasteboken min "40 dager - fra karneval til oppstandelse"
Og hvorfor nettopp denne innledningen? Vel, det får du høre mer om i neste blogginnlegg.

 

:::::::::::::::::::::::::

Bildet er et utsnitt av en statue av St. Cuthbeth, skåret ut i tre. Du finner statuen på øya Lindisfarne, The Holy Island.

Billedkunst og fastetid

@brittarnhild

For noen år siden bodde jeg på en bondegård sør i Østerrike hos ei venninne. Jeg jobbet med ei bok om fastetiden, og var på vei til Venezia og karnevalet der, og ble invitert av Dagmar til å komme å bo på gården hennes for å skrive. Dagmar og familien bor i en liten landsby, Baldramsdorf, i Kärnten, ikke så langt fra grensa til Italia. En stor gård, som lenge også var gjestegiveri, så jeg fikk både et stort, eget rom, og jeg kunne bruke Dagmars kontor/dagligstue til skrivingen. Hver formiddag gikk jeg lange turer i denne fantastiske dalen, omgitt av høye, snødekte fjell. Bare et par steinkast fra gården lå landsbykirka, og en dag lot jeg meg invitere av den åpne døren til å gå inn. Vel inne møtte jeg kirketjeneren som var i ferd med å henge opp et stort, gammelt fasteteppe. Teppet, som er fra 1555,  er et stoffbilde på 5 x 7,5 meter. Selve bildet er delt inn i 39 ulike felter, det siste feltet er et dobbeltfelt, og består av ulike scener fra bibelhistorien. En ekte "de fattiges bibel". Hvert år henges teppe opp rett før fastetiden starter,  og henger helt til oppstandelsesmørgen, 1.påskedag.

For meg ble møtet med fasteteppet i Baldramsdorf, og de omliggende kirkene, da Dagmar oppdaget interessen min bars det rett ut på en fasteteppesafari i nærområdet, starten på en ny tradisjon. Nemlig å bruke fastetiden til å la billedkunst inspirere meg, til å være veivisere langs veien som en kristen.

Billedkunst slik jeg finner den på gallerier og museer, i kirker og i offentlig bygg, i private hjem, i bøker og på nett. Billedkunst slik jeg selv har møtt den på ulike kirker og museer rundt om i verden, slik jeg møter den i dag i Trondheim.

Det er enda et par uker til fastelavnssøndag og fastetiden, men jeg er utålmodig og tjuvstarter........med et besøk på Trondheim kunstmuseum nå i formiddag.

Og jeg gjør klar et lite bord her hjemme med noen av kunstbøkene mine, det begynner etter hvert å bli en anseelig samling. Øverst i stabelen ligger The Story of Paining, av Sister Wendy Beckett.

 

 

 

I "40 dager - fra karneval til oppstandelse" skriver jeg om fastetepper:

I fastetiden kan en gjennom bibellesing, bønn og faste leve seg inn i fellesskapet med Kristus, og gjennom det forberede seg til den store påskehøytiden. Mange steder i verden henges det opp spesielle fastetepper i kirken på askeonsdag. Disse blir så hengende i hele fastetiden. Fasteteppene er store, malte bilder, som illustrerer bibelfortellinger. Gjennom å følge fortellingene i bildene dag for dag, får man i løpet av fastetiden et innblikk i hele bibelhistorien, fra skapelsen fram til den nye himmel og den nye jord.

Vi kan alle lage våre egne fastetepper. Noen er flinke til å tegne og male og kan bruke disse evnene, andre er glade i å skrive og kan skrive ned fortellinger, andakter eller betraktninger knyttet til bibeltekster. Unasett om vi kan tegne eller skrive, så kan vi alle samle bibelhistorier og livsfortellinger som kan belyse dem. En bibeltekst for hver dag i fastetiden kan være et "fasteteppe". De samme fortellingene kan tas fram hvert år, eller en kan finne nye tekster som er med på å vise hvordan Gud har grepet inn i historien.

Det finnes så ufattelig mye fantastisk kirkekunst. Måten en kunstner har gjenskapt bibelteksten på kan være en berikelse for å forstå teksten på en ny måte.

 

Fotografiene er tatt på Trondheim kunstmuseum nå i formiddag.

Tror jeg gir dette tittelen "selvportrett inne i gammel dame"........

 

:::::::::::::::::::::::::

Her er et blogginnlegg jeg skrev i februar 2008 om mitt første møte med fasteteppene.

"40 dager - fra karneval til oppstandelse" er utsolgt fra forlaget, men jeg har noen få eksemplarer til salgs.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::

Dette innlegget ble lagt ut første gang 15.februar 2014 i bloggen Blåklokkeveien.

Styrken i en drøm

@brittarnhild

Mens jeg venter på fastetiden og blogging fra boka mi "40 dager - fra karneval til oppstandelse", rydder jeg litt i bloggen min Blåklokkeveien. Der finner jeg masse jeg har skrevet og nesten glemt. Som denne "Styrken i en drøm" for eksempel:

 

 

Styrken i en drøm

@brittarnhild

Jeg drømmer om et hus å restaurere. Nei, ikke bare et hus. En hel gård. Med våningshus og låve, stabbur, og mastu, en gammel eplehage, staudebed, steinbed og en krydderhage. Tårnseilere som bygger rede mellom taksteinene, ei eng med sankthansblomst,  hundekjeks og smørblomst.

Med en tryllestav kunne jeg gå rundt å fjerne tiår etter tiår med gammelt rot som hadde samlet seg opp, med bind for nesen skulle jeg båret ut 50 år gammelt høy fra låven. Med pågangsmot og godt humør ville flere hundre år gammelt slipt glass forsiktig bli tatt ut fra gammelt kitt, fjernet og satt på plass igjen. Med kjærlighet ville det gamle pæretreet bli beskåret og når høsten kom ville jeg sitte på kjellerlemmen og knaske saftige pærer.

Underveis og etterhvert ville jeg fylle gården med stillhet, med samtale, med venner, med ord,  med mat og god vin. Tårer ville gi væte til urtene, latter næring til akeleier og peoner.

 For mange år siden arvet Arne Børresen og kona Ingebjørg en gammel slektsgår ikke langt fra Mjøsa. Ved hardt arbeid gjennom mange år har de skapt et sted, et rom som de har åpnet for andre. Nettopp et sted jeg drømmer om, hvor veggene samler på livsfortellinger og sol og regn innrammer møter mellom mennesker mens lukten av nybakt kringle siver ut fra kjøkkenet i våningshuset og pizza etter pizza bakes i den store bakerovnen i størhuset.

Jeg har nettopp vært på Alset, gården til Arne og Ingebjørg, og har kommet hjem med en drøm om å skape et sted som dette. Et sted til ettertanke og refleksjon, et sted for hvile og påfyll. Et sted for kreativitet og skaperglede.

Jeg leser boka Stillhetes rom hvor forfatteren Arvid Møller samtaler med Arne J. Børresen, og lar Kjetil Bergmanns bilder fylle netthinna.

Jeg har ingen gammel familiegård, og kommer heller aldri til å arve en. Og det er igrunnen like greit. Vel, for å være helt ærlig....det er i grunnen helt flott. Jeg ville uansett aldri hatt det pågangsmøtet og den energien som trengs for en slik totalrenovering.

Men jeg har noe.
Noe som er minst like verdifullt som Alset.

Jeg har meg selv. Mitt liv. Min kreativitet.
Jeg har den veien Gud har lagt ferdig for meg.

Drømmen kan ingen ta fra meg, ei heller det at jeg lever midt i drømmen. I det som kalles livet. Midt i dette forunderlige livet bretter jeg opp ermene, jeg folder hendene,

OG JEG LEVER!

@brittarnhild

Jeg drømmer om et hus å restaurere. Nei, ikke bare et hus. En hel gård. Med våningshus og låve, stabbur, og mastu, en gammel eplehage, staudebed, steinbed og en krydderhage. Tårnseilere som bygger rede mellom taksteinene, ei eng med sankthansblomst,  hundekjeks og smørblomst.

Med en tryllestav kunne jeg gå rundt å fjerne tiår etter tiår med gammelt rot som hadde samlet seg opp, med bind for nesen skulle jeg båret ut 50 år gammelt høy fra låven. Med pågangsmot og godt humør ville flere hundre år gammelt slipt glass forsiktig bli tatt ut fra gammelt kitt, fjernet og satt på plass igjen. Med kjærlighet ville det gamle pæretreet bli beskåret og når høsten kom ville jeg sitte på kjellerlemmen og knaske saftige pærer.

Underveis og etterhvert ville jeg fylle gården med stillhet, med samtale, med venner, med ord,  med mat og god vin. Tårer ville gi væte til urtene, latter næring til akeleier og peoner.

 For mange år siden arvet Arne Børresen og kona Ingebjørg en gammel slektsgår ikke langt fra Mjøsa. Ved hardt arbeid gjennom mange år har de skapt et sted, et rom som de har åpnet for andre. Nettopp et sted jeg drømmer om, hvor veggene samler på livsfortellinger og sol og regn innrammer møter mellom mennesker mens lukten av nybakt kringle siver ut fra kjøkkenet i våningshuset og pizza etter pizza bakes i den store bakerovnen i størhuset.

Jeg har nettopp vært på Alset, gården til Arne og Ingebjørg, og har kommet hjem med en drøm om å skape et sted som dette. Et sted til ettertanke og refleksjon, et sted for hvile og påfyll. Et sted for kreativitet og skaperglede.

Jeg leser boka Stillhetes rom hvor forfatteren Arvid Møller samtaler med Arne J. Børresen, og lar Kjetil Bergmanns bilder fylle netthinna.

Jeg har ingen gammel familiegård, og kommer heller aldri til å arve en. Og det er igrunnen like greit. Vel, for å være helt ærlig....det er i grunnen helt flott. Jeg ville uansett aldri hatt det pågangsmøtet og den energien som trengs for en slik totalrenovering.

Men jeg har noe.
Noe som er minst like verdifullt som Alset.

Jeg har meg selv. Mitt liv. Min kreativitet.
Jeg har den veien Gud har lagt ferdig for meg.

Drømmen kan ingen ta fra meg, ei heller det at jeg lever midt i drømmen. I det som kalles livet. Midt i dette forunderlige livet bretter jeg opp ermene, jeg folder hendene,

OG JEG LEVER!

Diakonvigsling

@brittarnhild

I dag har jeg vært med på vigsling av diakon Tone Njøs i Melhus kirke. Som diakonirådgiver er jeg heldig og får være med på diakonvigslingene, sammen med biskopen. Dette er festdager, og dagen i dag var intet unntak.

Vi kom tidlig, måtte være sikker på å være ute i rett tid til øvelsen på forhånd, og dermed rakk jeg å gå litt rundt og ta noen bilder.

Så vidt jeg vet har jeg aldri vært inne i Melhus kirke før. Nesten utrolig, så mange kirker i Trøndelag jeg har vært i, og så nært denne ligger der hvor vi bor.

Mye fint å se på, men det aller flotteste var selvsagt vigslingen.

Jeg ønsker deg Guds velsignelse Tone.

 

::::::::::::::::::::

Det ble applaus i kirken etter at Tone hadde fått pålagt den skråstilte diakonstolaen :-)