@brittarnhild
Disse to maleriene henger i Holy Trinity Cathedral i Addis Abeba i Etiopia. Guiden vi hadde da vi besøkte katedralen kunne fortelle at det er Elisabeth og Maria. De to kvinnene, en gammel, en ung, som begge hadde barn i magen med menn som skulle bli viktige for historien. Johannes døperen, Jesus frelseren.
Mariaevangeliet i dag handler nettopp om Elisabeth og Maria, og tiden de hadde sammen oppe i fjellene der Elisabeth bodde, mens de begge gikk der og ventet på fødselen.
Det har blitt kveld og det er snart tid for å gå til ro. Sakarja har kommet inn og spist kveldsmat med dem og har gått inn i sovekammeret. De tre kvinnene sitter ved bordet. De har kun tent en enslig lampe som står på bordet mellom dem. Maten er ryddet bort, men en mugge vin og tre glass står fortsatt framme.
Etter en lang stund bryter Anna tausheten. Hun klemmer Marias hånd og sier, kan du ikke fortelle om det som skjedde en gang til. Og Maria forteller om drømmen. Som slett ikke var noen drøm. Om mannen som hadde vært inne på rommet hennes. Om hva han hadde sagt. Og om den gode følelsen hun hadde kjent inne i seg etter dette. Ikke har jeg blødd heller etter at mannen var der, sier hun.
Elisabeth heller litt mer vin i kruset til Anna. Nå har vi hørt Marias historie flere ganger, nå skylder vi henne å fortelle våre historier Anna. Maria ser fra moren til Elisabeth og tilbake til moren. Deres historier? Har dere også hatt besøk av den samme mannen? Er det slik man får baby i magen? Men jeg er jo ikke gift. jeg har ikke delt seng med Josef enda. Maria er helt forvirret.
Nei Maria, det er ikke slik man vanligvis blir med barn. Det skjer når man deler seng med en mann. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med deg, men mannen som du snakker om må ha vært Guds sendebud, en Guds engel. Gud har store planer med deg, det fikk Joakim og jeg vite før du ble født. Så forteller Anna om alle årene de ventet på henne, hun og Joakim. Når hun forteller om at Joakim ble nektet å ofte i tempelet rinner tårene, skammen sitter fortsatt igjen i henne. Desto bredere er smilet når hun forteller om gjensynet når Joakim kommer tilbake fra ørkenen og de begge kan fortelle at de har hatt besøk av en engel.
Og moren og faren din er ikke de eneste, utbryter Elisabeth. Jeg har også hatt besøk av en engel. Og det har Sakarja også.
Så er det hennes tur til å fortelle. Om da Sakarja gjorde tjeneste som prest, om da han gikk inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Noe hadde skjedd der inne i tempelet og da Sakarja kom ut hadde han mistet evnen til å tale. Men han hadde gjenvunnet en annen evne, nesten hvisket Elisabeth, og ikke lenge etterpå skjønte hun at hun var med barn.
Men som vi sitter her og snakker. Det er langt over leggetid. Jeg går inn til Sakarja nå. Så får dere gjøre det så komfortabelt som mulig for dere her i benken på kjøkkenet.
Maria har vært hos Elisabeth i flere uker. Nå er det ikke lenge til Elisabeths skal føde, og mens de utålmodig venter på fødselen. kjenner Maria livet vokse i sin egen mage. Det har tatt henne en god stund å skjønne at det virkelig er et nytt liv som vokser i henne. Ja, egentlig hadde hun ikke skjønt det ordentlig før i forrige uke. Det hadde kommet et bud til henne om at Josef ønsket at hun skulle komme hjem. Det var noe om at de måtte gjøre seg klar til å reise til Betlehem. Keiser Augustus ønsker å telle alle innbyggerne i riket sitt, og siden Josef var av Davids ætt måtte han dra opp til Betlehem for å la seg innskrive i manntallet der. Og siden han nå var trolovet, måtte Maria, hans trolovede dra med han.
Maria hadde skjøvet alle tanker på Josef langt bak i underbevisstheten. Disse ukene hadde hun og Elisabeth jobbet sammen. Et par ganger hadde de snakket om de underlige opplevelsene sine, men som regel jobbet de i stillhet, eller de snakket om helt dagligdagse ting. Det var mye Maria hadde lyst til å spørre Elisabeth om, men Elisabeth var i grunnen ganske lik Sakarja, det bodde ikke så mange ord i henne. Vel, helt lik var hun ikke. Sakarja hadde ikke sagt et eneste ord etter at Maria kom til dem. Elisabeth snakket da tross alt med Maria. Men hun innbød ikke til noen fortrolig samtale i grunnen.
Maria hadde egentlig mye å spørre Elisabeth om, mye å snakke med henne om. Fortelle henne om engelens besøk, og høre om det hadde vært på samme måte for Elisabeth. Hun forstod at det ikke var sånn man vanligvis ble med barn, hun hadde da tross alt helt siden hun var liten, sett hvordan dyrene i landsbyen parret seg, og hun skjønte at for at et frø skulle kunne ta bolig i en kvinne, et frø som gjennom måneder skulle vokse seg stort og bli til et lite barn, måtte kvinnen være sammen med en mann. Sammen med en mann på en annen måte en slik hun og Josef til nå hadde møtt hverandre. Hun hadde jo knapt våget å se på Josef. Brede skuldre hadde han, han var lengere enn henne og det mørke håret hans hadde en egen glans som Maria likte. Det var noe søkende i øynene hans, noe hun bare så vidt hadde skimtet i øyekroken da han var hjemme hos hennes for å spørre om å få gifte seg med henne, og senere i trolovelsesselskapet. At det måtte noe mer til for å lage et barn skjønte hun. Selvfølgelig skjønte hun det. Engelen som hadde besøkt henne den kvelden for flere måneder siden hadde sagt at hun skulle bli med barn, og det skjedde akkurat som engelen hadde sagt. Men hvordan? Tankene svirret rundt i hodet på Maria. Hun så for seg engelens øyne, for så i neste øyeblikk se for seg Josefs øyne slik de hadde vært den gangen han hadde kollidert med henne da hun kom fra brønnen, og halve vannkrukken hennes hadde veltet over han før hun hadde klart å få tak i krukken igjen. Store, oppsperrede øyne, overraskelse, men også en lattermildhet som enda, flere måneder senere, fikk det til å ile varmt gjennom Maria. Etter som ukene og månedene gikk husket hun ikke lenger engelens øye. Det var Josefs mørke, dype blikk som fylte henne.
Huff nei, der brente hun brødet igjen. Hun måtte slutte å tenke på Josef. Elisabeth hadde ikke mye tålmodighet disse dagene, der hun vagget stor og tung rundt i huset. Og brent brød var noe Maria visste irriterte henne.
Men så var det dette budet som hadde kommet fra Josef da. Hun hadde sittet ute på trammen og hvilt seg etter middagen. Elisabeth hadde lagt seg nedpå litt, Sakarja var i uthuset og Maria hadde endelig litt tid for seg selv. Med håndtenen mellom fingrene hadde hun som vanlig latt tankene fare. Som så ofte nå tenke hun på Josef. Mannen hun var trolovet med, mannen hun slett ikke kjente. Og da hun så opp og fikk øye på en skikkelse langt nede i veien var hun sikker på at det var Josef. Uten å tenke seg om var hun i ferd med å reise seg for å løpe imot han som kom, da hun med ett kjente noe som rørte seg inne i henne. Små, lette slag, som om en fisk slo med halen mot buken hennes. Og hun ble sittende som forstenet. Så var det altså virkelig dette forunderlige som var inne i henne. Så hadde det virkelig hendt dette hun mer og mer trodde måtte ha vært en drøm. Hendene hennes la seg beskyttende over magen, og slik satt hun da den fremmede kom inn på tunet.
Josef ville ha henne hjem så snart som mulig, slik at de kunne forberede reisen til Betlehem. Det var dette budskapet den fremmede kom med. Men hun kunne jo umulig reise fra Elisabeth nå. Hun hadde lovt å være her til barnet var født. Elisabeth hadde ingen andre. Det måtte Josef forstå. Hun kunne ikke reise nå. Budet fikk reise tilbake til Josef og forklare han det. Det var umulig for Maria å reise fra Elisabet nå. Først måtte barnet bli født. Dessuten begynte hun å vokse selv. En tur til Betlehem nå, nei, det kunne hun umulig bli med på.
Comments