Vandring gjennom året

Nyttårsaften, perlemorskyer og kalkunstuffing

@brittarnhild

Årets siste dag.

Terje og jeg er opptatt med å stelle i stand til den årlige nyttårsfesten med venner. Tradisjonen tro serverer vi kalkun, tradisjonen tro er det jeg som lager waldorfsalaten og Terje som står for stuffing og steking av kalkunen. Oppskrifta på stuffingen vi bruker er en "familiehemmelighet", arvet fra Terjes gammeltante Anna som emigrerte "over there" som ung jente, men kom tilbake til Norge på sine gamle dager. Jeg rakk å møte tante Anna flere ganger før hun døde, ikke minst var det stor stas å besøke henne i den store eneboligen som lå med panoramautsikt over det lille tettstedet Moi. Tante Anna var en mester på kjøkkenet, og mens vi satt duket rundt det store middagsbordet drog hun fram den ene "dish and side-dish" etter den andre fra komfyren på kjøkkenet og fra det innholdsrike spisskammerset. Det var hos henne jeg smakte kalkun for første gang, og fikk høre historien om da hun drog til Stavanger for å kjøpe "turkey" og ingen skjønte hva hun mente.

Tante Annas kalkunstuffing, eller "turkey dressing" som hun selv kalte den, er for god til ikke å deles, så her kommer den:

Turkey dressing ala tante Anna

 2 egg og en stor kopp melk vispes godt sammen.
Til en 5-6kgs kalkun, 150-200gr loff uten skorper, bløtes godt i melk før den haes i egg-melk blandingen.
3ts salt
1ss timian
1 liten finhakket løk
100gr smeltet smør
litt pepper
persille

Kraas, lever, kjerte, hals kokes, hakes fint, blandes i det øvrige.
Kraften brukes som saus. Litt fløte i den ferdige sausen er godt.

Kalkunen fylles med så mye av stuffingen som det er plass til. Vi pleier ikke å få plass til alt, så resten har vi i en ildfast form og lar det steke med kalkunen den siste timen.

Bildene i dag er av en vakker perlemorsky som viste seg på himmelen sør for Trondheim i går ettermiddag.
Vakkert, ikke sant?

 

Desember i den botaniske hagen

@brittarnhild

Ute på Lade, helt på andre siden av byen i forhold til der vi bor, ligger Ringve botaniske hage. Våren kommer mye tidligere til Ringve enn til oss her på Huseby, så våren er nok yndlingstiden min i den botaniske hagen. Men det er mye spennende å se der resten av året også, og i sommer satte jeg meg som mål å besøke hagen minst en gang pr mnd, og skrive om det i bloggen. Vandring gjennom året var ikke "oppfunnet" enda da, så innleggene har blitt lagt ut på Blåklokkeveien. Men hagebesøk, både her i Trondheim, og rundt omkring i verden, er så absolutt en del av min vandring gjennom året, så fra nå av blir det botanisk hageblogging her også....... (og følg med, om et par uker kommer det kanskje et innlegg fra en meget eksotisk hage fra under helt andre himmelstrøk enn de trønderske)

Det var først i dag, på årets nest siste dag, at jeg endelig fikk tatt desemberbesøket i hagen. Jeg har vært syk et par uker, og ikke kommet meg særlig ut, men etter frokost i dag visste jeg at jeg bare MÅTTE ut og lufte meg, på tross av vind og regn. "Blir du med ut til Ringve en tur", spurte jeg Terje da vi satt og spiste frokost, og han var villig med en gang. Har nok blitt lite lufting på han også i jula, og akkurat nå er det ikke lett å finne skiføre. Så da ble Ringve et alternativ.

Det var grått og vått og ganske trist i hagen i dag. NTNU, som driver hagen, gjennomfører for tiden et prosjekt som innebærer store forandringer, visstnok grunnet ny kunnskap om planter og deres familier. Det innebærer at store deler av den beplantede hagen graves opp og planter skal flyttes. Når det i tillegg ikke finnes snø i det hele tatt, men heller store dammer rundt omkring på plenene, er det ikke mye som minner om sommer og blomsterflor.

Ikke mye som minner om brennende kjærlighet i denne "brennende kjærligheten" for eksempel.
Men litt fin å se på var den jo likevel da :-) Eller hva synes du?

Ikke en eneste and, ei heller noen andre fugler å se i dammen. Nå bruker egentlig denne dammen å fryse igjen om vinteren, og da forsvinner endene opp til dammen ved Granåsen har jeg hørt. Den holdes oppe hele året fordi der er herfra da har brukt å ta vann når de lager snø. Men nå har visstnok denne dammen blitt så full av andeskitt at de ikke kan bruke vannet til snø lenger. Men så langt er det åpen, og full av ender. Og til våren kommer mange av dem tilbake til Ringve.

Uti januar en gang kommer neste hagevandring fra Ringve. Kanskje har det kommet snø da?

 

Familien Frø-Nøtt

@brittarnhild

Det bor en ekornfamilie i hagen vår. Vel, familie og familie, jeg liker i alle fall å tenke på dem som det. To år på rad nå har vi oppdaget at det har blitt født ekornunger oppe under mønet på boden. I 2015 ble det til og med født to kull, ett på våren og ett på sommeren. Da vi våren 2016 skjønte at det det var unger på gang igjen, bestemte jeg meg for å starte en ekornblogg hvor ekornmammaen skulle få fortelle om familien sin. Dermed ble bloggen Familien Frø-Nøtt født, og med den historien om Solsikke Frø som giftet seg med Cashew Nøtt og fikk barna Hassel, Muskat, Pea, Kongle og Kokos.

Så ble det daglig ekornblogging i fire måneder, fra april til juli. Du verden så gøy vi hadde det, både fru Solsikke Frø-Nøtt og jeg, og etter hvert hele familien hennes. Ikke bare vi forresten. Adresseavisen oppdaget oss, og da tok det ikke mange timene før de andre storavisene i Norge hang seg på, og etter hvefrt ukebladet Allers også. Du kan lese om alt dette i ekornbloggen, om du blar deg bakover i den.

Så avsluttet jeg egentlig bloggen, trodde jeg. Men ekornene forlot jo ikke hagen, et eller flere av dem er daglige gjester året rundt, og rett før jul ble Solsikke og jeg enige om å fortsette bloggingen :-)

 

Det blir sikkert flere ekorninnlegg her på Vandring gjennom året, men dersom du har lyst til å følge ekornfamilien enda tettere, anbefaler jeg der å følge bloggen Familien Frø-Nøtt. Du finner den ved å klikke her, eller du kan like/følge facebooksiden som har samme nevn. Den finner du her.

 

Romjulskonsert med Nidarosdomens Jentekor

@brittarnhild

Tenk, Nidarosdomens Jentekor med sin dirigent Anita Brevik, er i ferd med å runde 25 år. Det har vært 25 år med fantastisk musikk og en rivende utvikling. Jeg hadde en periode gleden av å følge koret ganske tett, tidlig på 2000-tallet, da datteren vår Ingrid Elise var en av sangerne. Blant annet fikk jeg være med på korets første korkonkurransetur til utlandet, påska 2003 reiste de til Budapest og "9th International Choir Competition" arrangert av Musica Mundi. Med Ingrid Elise som korets yngste sanger den gang, og jeg som mor og voksenleder.

Så sluttet Ingrid Elise i koret, og med ett fulgte jeg dem ikke så tett lenger. Men romjulskonserten 4.juledag vil jeg ha med meg. Så sant jeg kan. Jeg er akkurat tilbake fra årets romjulskonsert, og legger ut det jeg skrev for nøyaktig to år siden:

 

"Det er tredje året vi er her nå og vi kommer til å fortsette. Det er så viktig med flere juletradisjoner enn bare maten" Ordene kom fra en dame som satt bak meg i Nidarosdomen i går mens vi ventet på at Nidarosdomens Jentekors tradisjonelle Romjulskonsert skulle starte.

Det var flere år siden jeg hadde vært på Romjulskonserten nå. Eldste datteren vår Ingrid Elise var med i koret noen år, og da var det fast tradisjon å være på konserten. Men etter det har det blitt litt sånn til og fra. 

I går var det fullt i katedralen. Utsolgt konsert. Vi var tidlig ute og fikk gode plasser, og nøt oss gjennom to timer med noe av det beste landet vårt har å by på når det gjelder dette type musikk, Nidarosdomens Jentekor og Trondheim Solistene.

Og jeg kan bare nikke samtykkende til hun som satt bak meg. Tradisjoner i jule er viktig. Og Romjulskonserten er herved satt på min tradisjonsliste.

Om å pynte til jul

@brittarnhild

Dette innlegget skrev jeg opprinnelig for to år siden til bloggen min Blåklokkeveien, men det er like aktuelt i dag, tror jeg :-) Tja, du kan jo lese opg bedømme selv:

 

Jeg leste en helgekommentar i Dagbladet forleden dag, om dagens interiørmoter som blant annet gir seg de rareste utslag i forhold til å pynte til jul. Vel, rett skal være rett, "rareste" er mitt ord i denne sammenhengen, og så absolutt preget av hvordan jeg ønsker at hjemmet mitt skal være, både i jula og ellers i året.

 

Å kose seg er tydeligvis et fy-ord blant de moderne stylistene, likeså konvensjoner og tradisjoner. Minimalisme er det som gjelder, rødt er en ikke-farge og julepynten kan for eksempel bestå av ei enkel grein med kongler på.

Du kan selv lese Kjetil Rolness sin lørdagskommentar her så jeg bruker ikke mer tid på den nå. I steden vil jeg gjerne fortelle deg at hjemme hos oss bugner det av julepynt, selv om det fortsatt er flere kasser fulle nede i kjelleren av ting og tang vi ikke fant plass for i år. Rødt er forresten hovedfargen, og passer perfekt inn i det røde huset vårt med rødmalte dører innendørs. 

Rundt omkring i huset er bordene dekket med duker og brikker. Noe kjøpt på reiser rundt omkring i verden, den røde provenceduken som Terje overrasket meg med et år han var i Avignon i desember, den knallrøde løperen fra Tallin som vi kjøpte ei helg vi var der, en hvit tre meter lang damaskduk kjøpt på markedet i Damaskus, en brodert juleduk jeg har arvet etter mormor, håndbroderte løpere vi fant da vi tømte svigerfars hus i høst, en quilt jeg for mange år siden sydde sammen med slektning Elizabeth i South Dakota.

I peisen står ei rosemalt kurv (malt av kusina mi) med mormors gamle julekort. I kjøkkenvinduet sitter en jolasvein fra Island håndlaget ev en bloggleser fra USA. På stuebordet står pepperkakehuset yngste datteren har laget og på kjøkkenbodet står ei pepperkakejulekrybbe laget av samme kunstner. 

I vinduene henger det engler og om du spør meg kan jeg fortelle om venninnen min som har laget alle sammen. I ei kurv på gulvet har jeg en samling med norske, engelske og amerikanske juleinteriørblader, alle fra tiden før minimalismen ble oppfunnet og slagordet var "too much is never enough", og på et hjørnebord står hele snøglobesamlingen min, snart har jeg 24 stykker slik at jeg kan sette fram en ny en hver dag gjennom hele advent. På badet er snømannsamlingen min, det vil si deler av den, det var så travelt før jul i år med både julemarkedstur til Berlin, begravelse av svigerfar og storinnrykk av julegjester, så jeg rakk aldri å sette fram alle.

Og rundt omkring i hele huset finner du små og store julekrybber. Hele samlingen min, som snart består av 100 julekrybber fra hele verden.

Kom innom, så skal jeg sette på kaffen. Og mens den trekker skal jeg ta deg med på en tur rundt i alle tre etasjene og fortelle om julekrybbene. Vi starter med julekrybbelandsbyen som er det første du ser når du kommer inn. Så går vi videre og finner krybber fra Etiopia, fra Haiti, fra India og Betlehem, fra Italia og USA, fra Hong Kong og Nepal og, og......ja, fra hele verden. Og om du har tid kan jeg fortelle små historier fra da jeg kjøpte krybbene.

 

Når vi endelig setter oss ned for å drikke kaffe er det Spode Christmas Tree juleservise vi bruker. Og enda vi ikke hadde tid til å bake "noe som helst" før jul i år skal jeg da klare å finne minst sju sorter til kaffen. Og mens vi sitter der og koser oss med småkaker, kaffe og julegodt kan jeg fortelle deg om hvordan vi feiret jul da jeg var lita jente. Og så kan du fortelle meg om dine juletradisjoner.

 

Koselig? JA!

Minimalistisk? NEI!

Og så er jeg rett og slett stolt av utsagnet ene datteren min kom med da hun var tidlig i tenårene: "mamma, du er så gammeldags, en skulle tro du var født før Gud!"

Stefanusdagen og et gammelt værtegn

@brittarnhild

I dag er det Stefanusdagen, til minne om Stefanus, den aller første diakonen, og også kirkens første kjente martyr. Fortellingen om Stefanus, jøden som var full av kraft og nåde, og fortalte med styrke om Jesus i synagogene, kan du lese i Apostlenes gjerningen i den 6. 7. og 8. kapitellet. Stefanus ble farlig for jødene, så de bestemte seg for å rydde han av veien. Etter å ha blitt falskt anklaget for å ha spottet Gud, drev de ham ut av bymuren og steinet han. Denne steiningen ble starten på kraftige forfølgelser av de kristne i Jerusalem.

2.juledag, Stefanusdagen, har blitt, og er, en dag vi minnes kirkens martyrer. Og de finnes det mange av, også i dag blir kristne forfulgt og drept for sin tro.

 

Året er fullt av merkedager, og alle merkedagene har gjerne sine egne værtegn. På Stefanusdagen, eller Staffansdagen som den også ble kalt, het det seg at:

kom det ikke fugler i neket før annendag jul, ble det dårlig med innhøstingen neste år.

Vi hang opp juleneket ute i hagen på julaften, og det har ikke vært mange fuglene i det, men mens jeg sitter og skriver dette er en liten kjøttmeis travelt opptatt med å finne frø i neket. Satser på at det er et godt tegn.

 

En velsignet jul

@brittarnhild

Det har blitt første juledags kveld. Flere av julegjestene har reist sin vei, barnebarnet sover og roen har senket seg i huset. Ute trommer regnet på taket, det vi hadde av snø er blitt en grøt av slaps og snømannen som ble laget ute i hagen i formiddag har smeltet og er bare en våt flekk. Jeg har trukket opp til den lille loftsstua som er "rommet mitt", og har lukket døren. Det gjør jeg veldig sjelden, lukker døren mener jeg, men etter fullt hus og fullt program i flere dager nå er det godt med litt alenetid. Med stillhet. Med bare meg.

En vandring gjennom året må være sånn. Travle dager, mitt i livet, andre dager litt sånn på siden. Tid til å faktisk høre at regndråpene treffer taket. Tid til å kjenne at fullt hus og timer på kjøkkenet for å lage mat og rydde opp etterpå er verdt de gode stundene rundt matbordet. Og tid til å synes litt synd på meg selv fordi jeg knapt rakk å bli frisk av omgangssyken for jeg ble syk på nytt. Denne gangen halsbetennelse.

Men det er også en del av vandringen. I gode og onde dager.
Og om et par dager er jeg sikkert frisk igjen.

 

Med første vers av Zakarias Topelius sin salme, som du finner på nr 57 i den nye samleboka, ønsker jeg alle mine lesere en velsignet julehøytid.

Gjev ikkje glans og gull og prakt
ved signa juletid!
Gjev meg Guds ære, englevakt
og over jorda fred!
Gjev meg den fest som gleder mest,
med kongen beden hit som gjest.
gjev ikkje glans og gull og prakt;
gjev meg ei englevakt!

 

 

Mariaevangeliet IX. Jesu fødsel

@brittarnhild

De nærmer seg Betlehem, og Maria frykter at de også nærmer seg fødselen. ”I morgen tror jeg vi er framme” sier Josef en kveld etter at de har lagt seg. Hånden hans finner igjen magen til Maria. Den har kommet innenfor serken hennes nå, og Maria nyter å ha den varme, grove arbeidshånden mot huden. Hun er i ferd med å sovne da hun med et merker at hånden beveger seg, oppover den runde magen hennes, videre opp, opp til det ene brystet, finner brystvorten hennes, stryker, drar lett. Maria holder pusten. Kjenner at brystvorten stivner, Josef kjenner det også, drar i den, Maria undertrykker et stønn, og når Josef flytter hånden vekk fra brystet og nedover kroppen hennes, har hun lyst til å protestere, ”Mer Josef, det var så godt, mer…..” Men hva er dette. Den varme, grove hånden stopper ikke på magen men fortsetter videre nedover. Nedover. Nedover. Mot det unevnelige. Maria stivner men klarer ikke annet enn å løfte hoftene bitte lite grann mot hånden……… Men så trekker Josef med ett hånden til seg. Snur seg brått og blir liggende med ryggen mot henne. ”God natt Maria. Det blir en lang dag i morgen. Vi må sove nå.” Stemmen hans er stiv og rar.

Maria får ikke sove. I løpet av natten kjenner hun en murring i magen, bare en antydning først, så blir den sterkere og sterkere. Ved frokosten er hun blek og hun klarer ikke å få ned en eneste matbit.

Josef kan endelig puste lettet ut. Maria og den lille nyfødte sover. Det ble en lang, slitsom dag. I flere timer løp Josef rundt for å finne et sted hvor Maria kunne hvile, hvor Maria kunne føde, skjønte han etter hvert. Til slutt var det en liten gjetergutt som kom dem til hjelp. Han var på vei ut til markene med kveldsmat til brødrene sine da han kom over Maria som lå over eselryggen og klamret seg fast mens hun jamret stille. Gutten fant fram vannflasken sin og ga Maria å drikke da en ri tok tak i henne og hun skrek høyt. Gutten kom fra en stor familie og skjønte straks hva som var i ferd med å skje, og da Josef, som hadde hørt skriket, kom løpende, ledet han den gjennom en bakgate og ut til en liten hule som på den kalde årstiden ble brukt som stall for dyrene. Nå var alle sauene ute på markene, men en okse og et par gamle esler stod der inne. Alt gikk fort nå. Josef prøvde å tenke tilbake, men klarte nesten ikke sortere minnene. Gjetergutten, som ikke kunne være mer enn en åtte, ni år, hadde løpt hjem for å hente moren sin, og snart var flere kvinner på plass, med varmt vann og sterke, kyndige hender. Josef, som var blitt sendt vekk da de to andre sønnene hans ble født, kunne ikke gå fra Maria nå, men ble sittende med henne i fanget, og slik, mellom beina på dem begge, i alle fall føltes det slik for Josef, ble en liten, skrukkete unge født. En av kvinnene vasket babyen, en annen vasket Maria og ikke lenge etterpå sov de begge to. Kvinnene ryddet opp, kom med litt varmt å drikke til Josef og til hverandre, og natten senket seg etter hvert over stallen. Snart var han og Maria alene. Men Josef kunne ikke sove. Bilder fløt rundt i hodet hans. Maria, denne unge kvinnen han hadde fått slik kjærlighet for. Babyen, som ikke var hans, men som han likevel, av en himmelsk budbringer, hadde fått ansvaret for. Nå hadde han vært med på å gi barnet livet. Det var i hans fang Maria hadde født. Det var han som holdt henne, som masserte magen hennes, som hvisket ord til henne som bare hun kunne høre. Hvordan unnfangelsen hadde skjedd visste han ikke, ville ikke vite. Det som betydde noe nå var at han var den lille babyens far. Og det ansvaret ville han ikke løpe fra. Etter at babyen var vasket og reivet, før Maria fikk han, mens hun enda strevde med å få ut etterbyrden, ble barnet lagt i Josefs store, grove armer. Han var våken. Lå helt rolig. Store, brune øyne, et enda skarpere, klarere skinn av gull enn i Marias øyne.

Josef kjenner øynene til Maria nå. De er brune, men mye lysere enn han hadde trodd. Det er en gylden glans i dem som han bare kan se når Maria kikker rett på ham. Og når Maria smiler blir øynene til stjerner. Det er disse stjernene, bare enda tydeligere, han nå kikket inn i. Forsvant inn i. Og da han kom ut igjen var han blitt en annen. Josef kjenner at de siste timenes opplevelser er i ferd med å overmanne ham, øynene glir sakte igjen.

Snart sover hele den lille familien. Den lille nyfødte smatter i søvne og det er som om han leter etter noe. Men han våkner ikke, bare vrir litt på hodet. I søvne finner Marias hånd det varme babyhode og legger seg beskyttende rundt det. I søvne smiler hun.

 

Lillejulaften og endelig klart for å pynte juletreet

@brittarnhild

Så er lillejulaften her, og jeg kjenner at litt av den barnlige fryden fra da jeg var lite jente, er i ferd med å fylle meg. Utrolig nok våknet vi til snø her i dag tidlig. Jeg sier utrolig nok, for det har vært så grått og mørkt i det siste, og senest for et par dager siden var det ingen ting i værmeldingene som tydet på at det skulle bli en hvit jul. Men nå ligger snøen i trærne, og under lyset fra gatelyktene er det lett å følge de store snøfnuggene som faller ned. I´m dreaming of a white Christmas.

Den barnlige fryden gjør at jeg tar fram nok en fortelling fra de 24 adventsfortellingene. I dag er det Lisa som skal ut og hogge juletre sammen med oldefar.

 

Lisa har gledet seg i flere dager, endelig skal hun og oldefar ut og hogge juletre. Og i dag skal lillesøster Sanna få være med for aller første gang. Da oldemor og oldefar bygde huset sitt for mange, mange år siden, plantet de en rekke med grantrær ut mot veien og siden har de kunnet hogge sitt eget juletre hvert år. Nå har trærne blitt ganske store, altfor store til å ha inne i stua, men oldefar vet råd, det gjør han alltid. Han hogger av den nederste delen av treet og lar oldemor få noen av greinene til kransene hun lager til jul, og så bruker de toppen til juletre.

Det er så fint ute i dag. Det har så vidt begynt å mørkne, men det gjør ingenting, for Sanna og Lisa har vært ute i hagen mange ganger allerede for å velge ut det fineste treet, og de vet akkurat hvilket ett de vil ha. Og mørket gjør at stjernene kommer frem. Der oppe ser Lisa Betlehemsstjernen. Hun vet at det egentlig ikke er en stjerne men en planet som lyser så fint, men husker ikke helt hvilken. Er det Jupiter, mon tro? Tenk at vismennene fulgte denne stjernen for over 2000 år siden for å finne en konge, og så fant de til slutt en liten guttebaby i en stall utenfor Betlehem.

Inne i stua har oldemor satt opp den gamle julekrybba si. Jesusbarnet har hun gjemt langt nede i syskrinet sitt, og de hellige tre konger, som vismennene også kalles, er på vandring gjennom stua. Det vil enda gå et par uker før de når fram til krybben. Det sitrer i Lise av fryd når hun tenker på alt det fine som ligger foran dem i jula.

Skikken med juletrær har vi fått fra Tyskland. Til Norge kom den på 188-tallet en gang, men det var først for rundt 100 år siden at det begynte å bli vanlig med juletrær i hjemmene. Til å begynne med var mange skeptiske til juletrærne. Hva i all verden skulle de være godt for, tenk å dra et levende tre inn i stua. Alt dette fjaset kom bare til å ta oppmerksomheten bort fra hvorfor vi feirer jul mente mange. Men skikken har tydeligvis kommet for å bli. Det er ikke mange hjem i dag som ikke har et juletre i en eller annen form, og treet tar da slett ikke oppmerksomheten bort fra Jesus. Tenk bare på den aller mest kjente sangen om juletreet; Du grønne glitrende tre, god dag. Bare prøv og syng den, så hører du hva den sier om stjerna i toppen av treet.

 

Pepperkaker og barnehender

@brittarnhild

Pepperkakebaking og barnehender hører sammen. Jeg synes pepperkaker langt fra er de beste julekakene, de blir fort tørre og vi får liksom aldri spist med opp så rundt påsketider hender det rett som det er at Terje og jeg knasker en pepperkake hver til ettermiddagskaffen. Men så lange det er barnehender i nærheten hører det med til de kjære tradisjonene før jul å bake pepperkaker.

I fjor hadde vi Benjamin, Eiril og Linnea på besøk til å hjelpe oss. De har flyttet langt vekk fra Trondheim nå, men i år var Leander stor nok til å hjelpe til. Vel.......nesten stor nok da. I alle fall stor nok til å rive en bit av deigen og putte den i munnen. Og det smakte godt!

 

Men pepperkaker ble det. Kjevlet, stanset ut og stekt av oss voksne. Og pyntet blir de nok etter hvert også, av voksenhender. Oppskriften jeg bruker er forresten ikke en pepperkakeoppskrift i det hele tatt, men min kjære mormor Olgas oppskrift på sirupsnipper.

Den oppskriften er den aller første jeg skrev ned i julematdelen av "bake-oppskrifter, kokebok" som jeg startet som ung, uerfaren husmor i 1980. Terje liker forresten disse sirupsnipp-pepperkakene veldig godt. Så de årene jeg ikke har bakt med har han sørget for en boks eller to. Og sammen med Marta, gjerne et pepperkakehus med.