@brittarnhild
Vi er lite opptatt av Maria i den lutherske kirken. Vi feirer henne i slutten av mars, 9 mnd før Jesus fødsel, og så hører vi litt om henen i advent, der hun som ung jente vandrer mot Betlehem med den store magen sin. På tross av de få historiene vi har om Maria, har hun alltid fascinert meg. I "40 dager - fra karneval til oppstandelse" (boken jeg skrev for mange år siden om fastetiden), lar jeg henne få et eget kapittel, og etter at jeg var i Istanbul i 2013, har jeg skrevet en liten bok om Maria, eller i alle fall en egen fortelling; Mariaevangeliet. Boken er aldri publisert, men jeg har delt utdrag på flere av bloggene mine. Og i løpet av tiden fram til jul og Jesu fødsel kommer jeg til å dele den her.
Bildene i dag er fra Chora-kirken i Istanbul, hvor en serie takmosaikker forteller historien om Anna og Joakim, foreldrene til Maria.
(I Mytekalenderen, kan du lese dette om Marimesse og Marias fremstilling i tempelet.)
Mariaevangeliet. Unnfangelsen.
”Maria da! Nå er tråden din ujevn igjen. Det nytter jo ikke å veve skjorter av en slik tråd. Kan du nå ikke for en gang skyld konsentrere deg!” Mamma høres ganske oppgitt ut, men Maria hører også at det lurer et lite smil bak de strenge ordene.
Maria lar tankene sine fare og er tilbake til gårdsplassen hvor hun sitter i skyggen og spinner garn sammen med moren. Det er tidlig morgen enda. Snart blir det for varmt til å fortsette spinningen, og det haster å få garnet ferdig. Josef er utålmodig etter å få bryllupet overstått, men før det kan la seg gjennomføre må Maria ha ferdig medgiften sin. Skjorter, kjortler, sengetepper, duker, og en hel masse annet. Mamma hjelper henne så klart, og det gjør mange av de andre kvinnene i landsbyen også. Ja, moren har fortalt at til og med Elisabeth, som bor oppe i fjellene og som visstnok har et lite barn i magen, enda så gammel hun er, hjelper henne med å spinne og veve. Maria er forresten ikke så sikker på dette med at Elisabeth har barn i magen. Hun har jo vært gift så lenge Maria kan huske, og aldri har hun vært gravid tidligere. Og hvordan kan hun ha tid til å hjelpe Maria med spinning og veving når hun selv har en fødsel å forberede?
Maria løfter opp håndtenen og fortsetter spinningen, men det tar ikke lang tid før tankene vandrer sine egne veier igjen. Barn i magen. Mon tro om hun vil få det noen gang? Og hvordan vil det skje? Hun er trolovet med Josef nå. Han hadde kommet hit en dag for å snakke med faren hennes, med Joakim. Maria ble sendt ut til brønnen etter vann da han kom og hadde ikke hørt hva de snakket om. Men da hun kom tilbake med vannkrukken på hodet, ikke en dråpe hadde hun sølt, mamma hadde alltid vært nøye med det, hadde pappa bedt henne komme bort til benken der han og Josef satt og snakket sammen. Pappa hadde fortalt at Josef var der for å be om å få gifte seg med Maria. Pappa ville gjerne høre hva Maria hadde å si til det før han svarte Josef.
Maria hadde ikke blitt så veldig overrasket, Hun hadde lenge visst at Josef var på jakt etter en ny kone til de to sønnene sine. Hun hadde flere ganger møtt på Josef når hun var på vei ut til appelsinlunden for å plukke appelsiner, ned til elva for å vaske klær eller til brønnen for å hente vann. Maria hadde aldri løftet øynene og sett på Josef, men det trengte hun da slett ikke heller for å kjenne at Josef så på henne. Såpass ofte hadde han vært på veien når Maria var ute i ett av sine ærender, at det kunne ikke være tilfeldig. Og Maria hadde begynt å blø nå, og var gifteferdig. At det så ble Josef som skulle bli mannen hennes var greit for Maria. Og selv om pappa sa at han ville høre hva hun hadde å si, visste hun at uansett hva hun sa så var det pappa som bestemte. Så når hun nå stod foran pappa og Josef, med øynene festet på tærne sine som stakk ut av sandalene, nikket hun bare, og kjente at hun ble rød både i ansiktet og i nakken.
Så var avtalen et faktum, og ikke lenge etterpå ble den feiret med en fest for hele landsbyen. Nå var Maria trolovet. Hun skulle egentlig ha flyttet inn i Josefs hus, men siden hun var mammas og pappas eneste barn hadde Josef gått med på å la henne bo hjemme over sommeren.
Maria bøyer seg igjen over håndtenen, og konsentrerer seg om å få tråden jevn og fin. Hun har hjulpet mamma med å spinne helt siden hun var ganske liten, men helt til nå i det siste har det vært grovere garn hun har spunnet. Det er vanskelig med dette tynne, vanskelig å få fart på tenen slik at tråden blir tynn og jevn. Tenk om Josef ikke vil bruke skjortene hun lager til ham. Tenk om hun skjemmer han ut med tråd som blir ujevn og veving som dermed blir klumpete og stygg. Nei, det må ikke skje! Men så er det dette rare som skjedde den kvelden da. Hun klarer ikke å holde tankene bort fra det. Etter at hun ble trolovet har hun flyttet inn i et eget rom. Hun ligger ikke lenger på en madrass inne på gulvet til foreldrene, men har fått det lille rommet på siden av huset, det som i et par år nå, helt siden bestemor døde, har stått og samlet på rusk og rask og alt de ikke har bruk for. Etter at Josef var her for å be om Maria, fikk mamma det travelt med å rydde dette rommet. Først kastet hun alt som var der inne ut på gårdsplassen hvor de senere ryddet og kastet,, så ble rommet vasket og kalket, benken hvor bestemor hadde sovet ble satt inn igjen og fylt med gress og tepper. Og Maria kunne flytte inn.
Maria liker ikke rommet noe særlig. For det første får det henne til å savne bestemor så veldig. Maria hadde ofte ligget her inne i benken sammen med bestemor, helt til smertene i de gamle leddene til bestemoren ble slik at hun ikke klarte å ha noen i senga hos seg. Dessuten er det så altfor stille å ligge alene. Maria har aldri ligget alene før. Hun har alltid enten delt seng med bestemoren, eller hun har ligget inne på gulvet hos foreldrene. Men nå er hun voksen. Hun har begynt å blø, og hun er trolovet. Snart skal hun flytte inn hos Josef og dele seng med han. Hvordan skal det bli å sove sammen med en fremmed mon tro? Selv om han er en av landsbybeboerne og hun stadig har gått forbi han ute på veien, er han en fremmed. Snorker han? Ligger han urolig? Og hva med de to guttene hans? Maria er enebarn, og har aldri sovet på samme rom som andre unger før. Hun er spent på hvordan det vil bli å flytte inn i Josefs hus, men hun gleder seg litt også. Da vil hun i alle fall slippe denne skremmende stillheten om natta.
Tankene hennes er igjen på vei mot det rare som skjedde den kvelden. Hun har ikke helt funnet ord for det enda. Vet ikke om hun drømte eller om hun var våken. Om det fortsatt var natt eller om det var dag. Nei, det må jo ha vært natt for alle de andre sov, ingen hane gol og ingen hunder bjeffet. Men hvor hadde så lyset kommet fra?
Hun hadde ligget som vanlig og ventet på at søvnen skulle komme. Det var stjerneklart og hun prøvde å telle hvor mange stjerner hun kunne se gjennom gluggen i veggen. Maria lå gjerne slik om kveldene nå, telte stjerner og ventet på en søvn som ikke kom. Stjernetyderen i landsbyen hadde sagt at en ekstra stor, lysende stjerne var på vei, men ingen hadde enda sett den. Så må hun ha sovnet likevel, for med ett var det lyst i rommet og en mann, eller var det en kvinne, i skinnende hvite klær stod ved fotenden av sengen hennes. Maria kjente hjertet slå hardt og fort, men hun var ikke egentlig redd. Skikkelsen utstrålte en enorm kraft, men også en trygghet som gjorde at redsel var umulig. Mannen, ja, Maria var ganske sikker på at det må ha vært en mann, så på Maria. Lenge. Maria klarte ikke å slå øynene ned, eller å lukke dem, men stirret som forhekset tilbake. Så snakket mannen. Eller, var det det han gjorde? Maria så aldri at han beveget munnen, men dypt inn i hjerte hørte hun ordene.
Frykt ikke Maria!
For du har funnet nåde hos Gud.
Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi han navnet Jesus.
Han skal være stor
og kalles Den Høyestes Sønn,
og Herren skal gi ham
hans far Davids trone.
Han skal være konge
over Jacobs hus til evig tid,
det skal ikke være ende
på hans kongedømme.
Lenge, lenge lå Maria naglet fast til mannens øyne. Hun klarte ikke å si noe, men mannen må ha hørt spørsmålet hennes likevel. Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?
Nye ord, dype ord som fikk Marias hjerte til å skjelve, kom tilbake til henne.
Den hellige ånd
skal komme over deg,
og Den høyestes kraft
skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født
være hellig og kalles Guds Sønn.
og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.
Det gikk rundt i hodet til Maria. Lyset i rommet ble svakere og svakere og hun kjente søvnen komme krypende. Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt, mumlet hun. Så må hun ha sovnet. En dyp, drømmeløs søvn. Og neste morgen var hun nesten umulig å vekke. Mamma måtte til slutt dra henne opp av sengen, og Maria hadde sittet på sengekanten som i ørske mens minner fra natten kom tilbake. Minner fra natten? Hadde det skjedd, eller var det bare en drøm? Nei, det kunne ikke ha vært en drøm. Hun kjente en sitring langt nede i magen, og på lakenet var det antydning til blod enda det ikke var tiden hennes for å blø.
Du skal bli med barn og føde en sønn. Det var vel ikke så rart kanskje. Hun var jo trolovet nå. Josef hadde allerede to sønner. Moren deres døde da hun gav liv til den siste. Josef trengte en mor til de to sønnene sine og hadde valgt henne, men han ville sikkert også gjerne ha flere barn. Både sønner og døtre. Snart skulle de gifte seg, hun og Josef, og da ønsket hun av hele sitt hjerte at et barn, etter hvert flere barn, måtte få vokse i magen hennes. Både sønner og døtre. Gjerne en datter først, selv om det egentlig var mye større stas med sønner. Men Josef hadde jo allerede to sønner, så da måtte hun i all hemmelighet kunne ønske seg en datter. Bare hun ikke sa det til noen. Men det viktigste var jo ikke om det ble en datter eller en sønn. Det viktigste var at hun ble gravid. At livmoren hennes åpnet seg og gav liv til et nytt, lite menneske. Å ikke få barn når man var gift var en skam. Stakkars Elisabeth oppe i fjellene. År ut og år inn hadde hun gått og ventet på å bli mor, men livmoren hennes hadde vært død. I alle fall inntil nå, men det gikk altså rykter om at Elisabeth var med barn. Og vent litt, hadde ikke mannen som kom inn på rommet hennes sagt noe om det. En rynke kom fram i Marias panne, hva var det skikkelsen hadde sagt? Noe om at Elisabeth ventet barn på sine gamle dager.
Recent Comments