@brittarnhild
Blå og oransje har sneglet seg høyt opp på et brett fullt av solsikkefrø. De vil gjerne være alene litt, det er ofte så mye bråk når alle sneglene er samlet. Og så er det så veldig fin utsikt her oppe. Det tok lang tid å snegle seg helt opp hit, tungt var det også. Oransje kunne godt tenkt seg å sette igjen sneglehuset sitt nede på bakken, men det sitter jo fast, så det var umulig. Dessuten er det godt å kunne krype inn i huset og gjemme seg hvis noe farlig kommer.
"Farlig? Det er vel ikke noe som er farlig her vel?" Blå syntes Oransje var ganske pysete.
"Joda, det finnes ørner her så langt oppe. De kan tro at vi er to mus og da kan de ta oss så!"
Blå ristet på følehornene og lo litt, det var vel ikke ørn her vel. Eller vardet det? Kanskje hadde Oransje rett.
Både Blå og Oransje hoppet så høyt som en snegle kan hoppe (og det er egentlig ikke noe hopp i det hele tatt, men det vet de ikke selv) da en skygge med ett falt over dem. "Ørn" ropte Oransje, og krøp inn i sneglehuset sitt.
Men så var det slett ingen ørn, men en spettmeis som kom flygende for å spise solsikkefrø.
Blå og Oransje stirret fascinert på hvordan spettmeisen plukket med seg frø i nebbet, fløy bort til furustammen rett ved, puttet solsikken inn i en sprekk og brukte det sterke nebbet sitt til å hakke den åpen, spiste fort det som var inni, og kom tilbake etter nye frø.
"Oi" sukket Oransje. "Tenk om vi hadde hatt et sånt nebb! Da kunne vi også spist solsikkefrø. Det smaker helt sikkert veldig godt."
"Og tenk om vi hadde hatt vinger" sukket Blå. "Da kunne vi bare fløyet opp hit og hadde ikke behøvd å bruke hele dagen på å snegle oss opp."
Comments