Pilegrimens diakonale fotspor

.......og gjør meg villig til å gå den

@brittarnhild

Staben ved Nidaros bispedømmekontor har vært på pilegrimsvandring i Rennebu to dager. Pilegrimspresten vår, Einar Vegge, ledet vandringen, men jeg fikk også dele noe av det jeg jobbet med i studiepermisjonen min i april. 

Det ble da naturlig å ta fram Jesusbønnen og Birgittabønnen, som jeg har skrevet om her. 

Jesus, Kristus, Guds sønn, ha barmhjertighet med meg, en synder.

Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.

I Nidarosdomen bruker de Birgittabønnen som et fast kledd i høymessene. For noen uker siden deltok jeg på en diakonal pilegrimsvandring arrangert av diakoner i Trondheim. Vi avsluttet vandringen med pilegrimsgudstjeneste i Nidarosdomen, som finner sted klokka seks på ettermiddagen hver dag gjennom pilegrimsesongen. Bønnen, som bes i starten av gudstjenesten, binder på en vakker og tankevekkende måte sammen innpusten i Jesusbønnen og utpusten i Birgittabønnen:

Gud, her ved ditt alter, vårt hvilested,
setter vi fra oss vandringsstaven.
Vi takker for alle hjelpende hender,
for alt skapende fellesskap vi er en del av.
Bevar oss mot et liv som står stille!
Gi oss vilje til oppbrudd fra vår selvopptatthet.
Gi evne til å finne de veier som fører til
rettferdighet og mer livshåp for alle.
Gi støtte til vår lengsel etter å gå nye veier
som viser at det er et mål og en mening med våre liv.

 

Pilegrimsprest Einar brukte flere pilegrimssalmer underveis i vandringen vår. Nå gleder meg meg til å se nærmere på salmeboken og den rikdommen med pilegrimssalmer vi har der.

 

Første presentasjon på fagdag for diakonene i Nidaros

@brittarnhild

To ganger i semesteret arrangerer jeg fagdag for diakoner og diakoniarbeidere i Nidaros bispedømme. Dette har jeg gjort i snart 18 år nå, jeg jeg må vel si at det er et av høydepunktene ved jobben min. Vi får fordype oss i et eller flere faglige tema, og jeg får være sammen med den flotte gruppen med diakoner.

Fagdagene starter gjerne med en andakt eller en gudstjeneste. Det gjorde vi i dag også, og jammen er det flott å kunne bruke Nidarosdomen. Biskop Tor ledet hverdagsbønnen, og jeg var medliturg. Diakonene kan bruke skråstilt stola nå. Solveig syr stolar til meg, men enn så lenge har jeg bare rød og grønn. Rød som brukes blant annet ved diakonvigslinger, og grønn som er den mest vanlige kirkeårsfargen. Så viste det seg at i dag var det hvit som gjaldt; påsketidsfargen. Den har jeg ikke enda, men biskop Tor har heldigvis en svæft prosaisk tilnærming til dette - ok, da bruker du grønn, det er helt ok. Så gjorde jeg det da :-) Og håper Solveig kan sy både hvit og lille til meg etter hvert.

I løpet av fagdagen hadde biskop Tor mye av programmet, men jeg presenterte studieprosjektet mitt; pilegrimens diakonale fotspor. Fint å kunne legge fram det jeg jobbet med i Italia, og nyttig både det å legge fram prosjektet, og det å få innspill.

Så var det disse tiggerne da

@brittarnhild

 

Ja da, de finnes her også. Sitter langsmed husveggene eller går rundt med lua i hånda og tigger. Like vanskelig å forholde seg til dem her som hjemme i Norge. Nå har jeg jo dessuten levd tett innpå Frans en hel måned. Frans som ga bort alt han hadde til de fattige, til tiggerene, og som opprettet en munkeorden som ikke skulle eie noen ting. Jeg har ikke så mye kontanter på meg. Bruker kredittkort så ofte det er mulig mens jeg er her i Italia. Hjemme og for den del. Men jeg har en liten pung liggende nederst i veska, sånn for sikkerhets skyld.

Frans følger meg, og det å gå forbi gir meg dårlig samvittighet. Gjør det vanskelig å møte blikket til tiggeren. Ser heller ned. Eller en annen vei. Det er jo Jesus du møter, kverner det i hodet mitt. Det har jeg lest om flere ganger i løpet av studieoppholdet. En ganske vanlig tanke i pilegrimslitteraturen.

Lurer litt på om jeg skal veksle noen av sedlene mine til mynter, for så å dele ut en mynt eller to til hver tigger jeg møter.

Det blir med tanken. "De trenger slett ikke tigge" sier Mauro, min italienske venn. "Den italienske staten sørger for at alle som ønsker det får spise seg mett!"

 

Jeg vil så gjerne tro på Mauro, og skyver unna den dårlige samvittigheten. Prøver å møte blikket til et par av tiggerne. Smiler forsiktig.

Så kommer jeg med ett til en butikk som virker annerledes enn alle de tusenvis av turistbutikkene her i Venezia som selger glass fra Murano(dyrt) eller akkurat de samme glassfigurene laget i Kina (billig). Gondoler og fargerike hus i vinduet her også, men ikke laget av glass. Jeg går inn og kommer i prat med den unge jenta som jobber i butikken. Jo da, dette er annerledes. Varene her er laget på Madagaskar av rekved og gamle blikkbokser. Mange av de som produserer varene er arbeidsløse kvinner, eller personer som sliter med mental helse.

 

Sedlene som kunne vært vekslet til mynter blir nå brukt til å kjøpe et hus, og en gondol. Litt av Venezia laget på Madagaskar. De skal få plass i julekrybbelandsbyen min, og kanskje plass et sted i huset resten av året også. Jeg har "hjulpet noen der de er" og kjenner at det er ganske meningsfullt.......selv om det ikke løser noen tiggerproblematikk.

 

Lagre

Isola S. Francesco del Deserto

@brittarnhild

Det ligger ei lita klosterøy ute i Lagunen, ikke langt fra Venezia. Det er fransiskanere som holder til her ute, og øya er oppkalt etter nettopp den hellige Frans.

 

 Jeg har tidligere nevnt Kristin Floods bok om Frans av Assisi. Kristin skriver om øya i boken sin, ja, hun ikke bare skriver om den, hun bodde faktisk der ute noen dager mens hun skrev boken. Dette fascinerte meg veldig. Kanskje kunne jeg også gjøre det samme nå når jeg jobber med mitt eget prosjekt om Frans? Jeg leita meg fram til nettsiden til klosteret, fant en epostadresse og skrev en epost hvor jeg fortalte om studieprosjektet mitt, og spurte om jeg kunne få bo der ei natt eller to.

Dessverre fikk jeg nei på forespørselen min. Klosteret er kun åpen for publikum på de ordinære åpningstidene. De skrev også at for å komme til øya, måtte jeg ta en spesiell båt fra Burano, en av de andre øyene i lagunen.

Jeg har gode venner som bor på Murano (glassblåserøya), glasskunstneren Mauro og hans familie, og da jeg fortalte Mauro om ønsket mitt om å besøke øya var han rask til å foreslå at vi kunne ta en båttur ut dit sammen, både han, kona og de to yngste døtrene.

Rart å gå rundt der 800 år etter Frans. Mon tro om de samme steiene var her da? Mon tro om det vokste makne trær? Om svarttrosten sang like vakkert?

Mon tro om noen av Frans sine bønner fortsatt ligger i lufta?

Takk Frans for alt du har betydd for så mange. Takk for alt du betyr for så mange i dag.

 

Mosaico millefiori

@brittarnhild

Hun satt ved et lite bord rett nedenfor Piazzale Michelangelo i Firenze. Franske Victoire med et smil som kunne smelte hva det måtte være, og et hår som flammer av ild. Foran henne på bordet lå en liten gylden oval ramme som hun holdt fast mellom venstre hånds tommel og pekefinger. I høyre hånd hold hun en liten pinsett som klep rundt en bitte bitte liten glassbit, og mens hun pratet med oss førte hun den lille glassbiten ned blant hundrevis av andre små biter. Dette gjentok seg, gang på gang. Noen av bitene nesten usynlige, andre fint mulig å se med det blotte øyet. Sammen var de i ferd med å la en fargerik blomstereng vokse fram inne i den gyldne rammen.

Det lå flere ferdige smykker på bordet, men jeg visste med en gang jeg så det at det var nettopp det Victoire jobbet med jeg ønsket meg. Det var noe med fargene. Med variasjonene. De vakre innslagene av ulike farger....... Victoria så opp på meg og må ha sett noe i øynene mine. Eller kanskje helt inn i sjelen min.  Hun så at jeg så potensialet i det uferdige.

"I will sit here for at least one more hour." Victoire så smilende på meg. Ildtungene i håret hennes speilet seg i det myke oransje skjerfet mitt og fikk om mulig en enda varmere glød. "You can walk up to the church Basilica di San Miniato al Monte. May be the brothers will sing their famous gregorian prayers while you are there. And when you come, your necklace will be finished!"

 

Jeg har smykket rundt halsen nå. Victoire hadde sett hvordan jeg ville ha det, og lagt inn nye  bittesmå glassbiter av oransje, rødt og blått. Til og med litt svart var det blitt plass til. Jeg kjenner at det er selve livet jeg bærer rundt halsen. Livet med alle sine nyanser av sorg, glede, gråt, latter, smil, aktivitet, stillhet, vekst.

 

::::::::::::::::::::::::

Hva har så dette med Pilegrimens diakonale fotspor å gjøre?
Se det lurer jeg også på. Vet at svaret er der et sted, og noen små glassbiter i ulike farger er i ferd med å falle på plass. En etter en. "I need glasses to read" sa Victoire, "but I never need glasses when I work with the millefiori mosaic." Sånn er det kanskje med studieprosjektet mitt også. Jeg trenger ikke briller, for jeg har allerede øyne å se med.......øyne skapt av Han som lager den vakreste mosaic millefiori av alle. Og som lager på nytt hver dag.

 

Lagre

Pilegrimens bønnekrans

@brittarnhild

Etter hvert som jeg har jobbet med studieprosjektet mitt ser jeg at den hellige Frans stadig ønsker å ha et ord med i laget. Som diakon har jeg alltid hørt, og vært stolt av utsagnet "evangeliet skal forkynnes, om nødvendig med ord". Det sies at det skal komme fra Frans, skjønt jeg har aldri sett det noe sted i de kildene jeg har lest.......så langt.

Så ble det sånn at retreatet på Santa Maria ble en del av mine tre studieuker. I løpet av retreatet åpnet det seg en mulighet for å dra til La Verna, stedet der Frans fikk sårmerkene sine, og det ble naturlig å ha vandring i Frans sine fotspor som et gjennomgående tema.

Så satt jeg her i Venezia (ute på glassblåserøya Murano) den første studieuka mi. Kikket gjennom det jeg hadde gjort så langt med prosjektet "PIlegrimens diakonale fotspor" og jobbet med innholdet i retreatuka. Og da kom det vandrende av seg selv:

Frans brøt opp.
Frans vandret.
Frans ba.
Frans handlet.

OPPBRUDD - VANDRING - MÅL - HANDLING

 

Mon tro om ikke vandringen, det å sette den ene foten foran den andre, i bønn, i stillhet, i tillit, med et sinn og hjerte åpent for Skaperen, mon tro om ikke dette er pilegrimens bønnekrans.

 

 

Bildene jeg har brukt i dag er fra La Verna. En freske av Frans som får sine stigma, sårmerker, og kappen Frans hadde på seg da han fikk dem.

 

 

OPPBRUDD - VANDING - MÅL - HANDLING

 

Møtte Frans og Klara i kirken i dag tidlig

@brittarnhild

 

Denne siste uka av studiepermisjonen bor jeg rett ved siden av Chiesa Santa Maria dei Miracoli i Venezia. Det er søndag, og da jeg så kirkedøren stå åpen da jeg gikk forbi på vei ut for å spise frokost i dag tidlig, gikk jeg inn. Fant ikke noen informasjon om når det er messe i kirken, så jeg satte meg ned en stund for meg selv.

Møtte både Frans og Klara der inne, San Fransesco og Santa Chiara, hans ungdomsvenninne fra Assisis som sluttet seg til Frans og hans venner og grunnla en egen orden for kvinner.

Især Frans, men også Klara, fulgte oss tett den uka vi hadde retreat på Santa Maria, så det å treffe begge to igjen i dag ga meg en helt spesiell glede. Nå vet jeg at de er her, rett rundt hjørnet, og jeg er helt sikker på at de støtter studieprosjektet mitt :-)

 

Klar for siste studieuke

@brittarnhild

Ei uke med studiepermisjon i Venezia er over. Ei uke med studiepermisjon på retreat på Santa Maria er over. Noen feriedager i Firenze er over. Nå er jeg tilbake i Venezia og klar til å starte siste studieuker. Her fått masse innspill og tanker underveis, og gleder meg til å få satt mer ned på "papir".

Øverst på listen nå står:

• Lese "Diakonale spor i keltisk landskap" og "Kroppen som vandrer og ber - diakonalt blikk på pilegrimsvandringer og bønnestasjoner" av Rune Hvidsten.
• Lese siste bok i Kristin Lavransdatter-triologien
• Lage en powerpoint som jeg skal presentere for diakonene i Nidaros på fagdag 9.mai
• Sortere tankene jeg har gjort så langt.......

 

 

Brennpunkt fra tiggermiljøet i Bergen

@brittarnhild

Det er tidlig morgen. Jeg åpner facebook og det tikker inn en hel masse meldinger om gårsdagens Brennpunkt, om tiggermiljøet i Bergen, om prostitusjon og bakmenn og alle de millioner vi nordmenn er "dumme nok" til å gi. Flere av kommentarene, mange av kommentarene, uttrykker at de skal ALDRI mer gi til tiggere.

Det skremmer meg. Det er egentlig mye av dette som skremmer meg. Bakmennene og korrupsjonen og utnyttingen av mennesker. Ja! Måten Brennpunkt legger fram saken. Ja! (nå skal det sies at jeg ikke har sett selve programmet, bare lest innlegg og kommentarer). Men det som skremmer meg aller mest er hvor lett det er for oss nordmenn å finne unnskyldninger for ikke å gi! Brennpunkt forteller at "alle" rumenere er med i nettverk og tjener store penger, det vil jeg ikke være med på å gi til.......tenker vi, og er helt kvitt den dårlige samvittigheten neste gang vi går forbi en tigger på gata. Vi vil jo ikke være med å støtte mafiaen.

Er et et sånt samfunn jeg ønsker meg? Hvor enhver har nok med sitt? Hvor jeg har nok med mitt?

Tror nesten jeg er på sporet etter en begrunnelse og en innledning til dette studieprosjektet mitt: Pilegrimens diakonale fotspor.

 

Bildene av Frans tok jeg på Galleria Uffizi i går. En detalj av maleriet "Madonna and Child Enthroned with St. Francis, a Sainted bishop, ST. John the Baptist and St. Mary Magdalene. Av Gherardo di Giovanni

Lagre

Han vaskar bort støvet frå vegen

@brittarnhild

Fem dager med retreat på Santa Maria er over. Åtte deltagere har startet dagen med morgenbønn, avsluttet den med nattverd, det hele i omkranset av Frans av Assisis Skapningens Lovsang (Solsangen), og bibeltekster som tok oss gjennom den stille uke. Skjærtorsdag og fotvaskingen for eksempel, og dermed måtte jeg fram med Edvard Hoems "No vaskar han føtene deira"

No vaskar han føtene deira
og tørkar dei varsomt med kledet.
No vaskar han føtene deira
og minner dei om dette eine,
at han som er son av den høgste,
er komen til oss for å tene.
No vaskar han føtene reine.

Slik lyfter han slaven til fridom.
Han vaskar bort støvet fra vegen.
Den livslange, strevsame vegen
skal ende hos han, i Guds rike.
Og han som er son av den høgste,
han bøyer sitt hovud mot jorda,
og slik blir han menneskets like.

Slik sprenger han tilværets gåte.
Han bur seg til møte med døden.
Han tener fordi han er herre.
Han bøyer seg ned for å sone.
Han førebur Gudsrikets orden:
Dei siste skal vere dei første.
Den minste skal stå ved hans trone.

 

 

Han vaskar bort støvet frå vegen.......når vi kommer som slitne, svette, skitne pilegrimer.