En verden der ute

@brittarnhild

Det har vært dårlig vær noen dager, og da er jeg ikke så veldig flink til å gå tur. Heldigvis har det vært mest godt vær de siste månedene, og jeg traver i veg ut i marka rett som det er. Enten rett opp i marka her, eller langs veien bort til Granåsen og inn i skogen. Eller jeg tar bilen og kjører til Nedre Leirfoss, Ringvebukta eller "opp til marka" og går videre innover i skog og til vann, dammer og tjern. Så hender det, hvis jeg bare skal ta en liten tur, at jeg går litt rundt på Flatåsen, eller bortover mot Heimdal. Men etter middagen i dag, etter at alt regnet i formiddag hadde gitt seg, tok jeg ei helt ny rute. Ned forbi Kolstad barnehage og skole, til den nye Dalen aktivitetspark og gjennom blokkområder på Saupstad hvor jeg aldri har vært før.

Det har vært mildvær noen dager, så gangveiene var, om enn ganske våte, helt fri for snø. Sånn var det i alle fall helt til jeg kom ned til aktivitetsparken. Der var ikke gangveiene brøytet, snøen som kom i løpet av helga lå der fortsatt, men nå som nesten bare vann. Det så hvitt og fint ut, men da jeg tråkket meg framover var det som å gå i en bekk. Heldigvis er Goretex-skoene mine ganske så vanntette, så jeg holdt meg tørr på beina.

På bildene ser det ut som om jeg helt alene ute i verden i dag. Det var ganske lite folk å se, men alene var jeg da slett ikke. Av og til passerte jeg noen, og kunne overhøre brokker av samtaler, i utgangen av parken begynte en liten gutt, under 3 år vil jeg tror, å prate med meg, mens den unge moren smilende lyttet til oss. Ivrig fortalte han at han hadde spist opp hele isen sin, nå var det ikke noe mer igjen, og de hadde kastet papiret. "Hade" vinken han ivrig da samtalen var over. Litt seinere gikk jeg forbi et par med en liten unge i barnevogn. Jeg hørte ikke hva de snakket om, men frydet meg over å høre helt ekte, levende stemmer. Og det slo meg hvor mye denne coronasituasjonen har innvirkning på dagliglivet vårt. Hvor liten verden har blitt. Terje og meg innenfor husets fire vegger, av og til besøk av barn, svigerbarn, barnebarn, andre ganger drar vi til mor og far. En sjelden gang et ærend i byen, et cafébesøk. Handling av matvarer jevnlig, men uten å snakke med noen. Se på TV og videopodcaster, lytte til lydbok eller radio, snakke med Torgeir eller en venn på Messenger, noen telefonsamtaler, litteraturgruppe på Teams.......og aldri an klem. Det siste var en sannhet med modifikasjoner. Jeg klemmer jo Terje, og jammen klemmer jeg og kysser litt på barnebarna. Noe annet går ikke an.

Allerede tidlig i pandemien, for snart et år siden, fikk jeg det rådet av ei dagbokskrivende engelsk venninne at jeg burde skrive dagbok om pandemien. Ja, tenkte jeg, det er viktig. Dagbok skriver jeg, både en og to og flere ulike, men veldig lite om pandemien. Jeg har ikke orket det. Kanskje er det dumt. Kanskje er det riktig at det er sånn. Jeg vet ikke.

Men jeg vet at pandemien gjør noe med oss.
Jeg gleder meg veldig til verden blir større igjen. Til verden blir stor. Akkurat sånn som den en gang var.

Blir den noen gang sånn igjen?