@brittarnhild
Vi har hatt syning i kveld, i lokalene til begravelsesbyrået.
Far lå der så fredfullt. Vakkeert stelt i hvit skjorte, en hvit rose over teppet som dekket nedre del av kroppen hans. Vi hadde en felles samling hvor vi blant annet sang mors og fars yndlingssang, Hver dag er en sjelden gave, og mange av oss valgte å ha en liten stund alene inne i seremonirommet sammen med far. Han var iskald å ta på, men det hvite krøllete håret var mykt og godt som det alltid har vært. Og det var far som lå der, det var nesten så jeg kunne se at han pustet. Og det var ikke far som lå der, bare et tomt skall.
Jeg var godt voksen før jeg første gang så et dødt menneske. En kollega jeg en gang hadde, hadde mistet sin far. Han lå på likstrå hjemme hos dem, og hun kom og spurte om jeg noen gang hadde sett et dødt menneske. Nei, jeg måtte innrømme at det hadde jeg ikke. "Vel, du er jo diakon, du kommer til å møte døden i mange sammenhenger. Jeg tror det vil være fint for deg å komme hjem til oss og se min far." Jeg kom, jeg så og jeg er henne evig takknemlig.
Comments