Britt-Arnhilds dagboksblader

Isfiske er toppen!

@brittarnhild

 

Dagstur til Røros, hvor svoger og svigerinne har hytte.
Frode er fortsatt hos oss, og ville svært gjerne være med på Rørostur.

Vi drog avgjorde rett etter frokost, og tok oss tid til et par timer i bergstaden før vi kjørte ut til hytta. Kaffe og pjalt, kunst, handel og fotografering.

På hytta hadde Lisbeth middagen klar, og etterpå var jeg ikke i tvil om hva jeg hadde lyst til.
Jeg ville ut på isen og fiske.

 

Som barn hadde jeg en onkel som drev med isfiske. Når vi besøkte tante Oddrun og onkel Fritz på hytta elsket jeg å være med onkel ut på vannet. Kunne gjerne sitte der i timesvis og vente på fisken. Husker ikke om vi noen gang fikk fisk, men fiskelykken var ikke det viktigste, nei, det som virkelig fascinerte meg var selve opplevelsen.

Som voksen har jeg isfisket en gang, også da på Rambergsjøen ved hytta til Lisbeth og Arne. Ingen andre var interessert i å fiske, men svoger Arne ble med meg ut og borret to hull i isen hvor jeg kunne slippe ned de to snørene han hadde. Så drog han tilbake til hytta. Det tok ikke lang tid før jeg hadde fisk på begge snørene, to abbor. Jeg drog de opp og der ble de liggende å sprelle oppå isen. Hva i all verden skulle jeg så gjøre? Heldigvis hadde de andre fulgt med i kikkert fra hytta, Terje skjønte at jeg trenger hjelp og kom ut og fikk fiskene av krokene.

 

I dag fikk jeg ikke napp en gang, men det gjorde heldigvis Arne, og snart var to abbor tredd på kvisten, uten at jeg trengte å bli våt på fingrene. Vi fikk med oss fiskene hjem, så nå skal det snart bli stekt abbor.

 

Søndagssysler

@brittarnhild

 

Så våkner vi jammen til nok en strålende vinterdag. Terje er ikke i tvil, han vil ut på ski. Frode og jeg er ikke i tvil vi heller, vi vil ut på tur, på beina (Torgeir reiste lørdag morgen, Rita lørdag kveld, så nå er det bare Frode igjen her.) På ski eller på beina, vi gjør som vi vil alle tre, kommer oss ut,

 

og så møtes vi på Rønningen alle tre. Der sitter vi ute i sola, og Frode spanderer varm sjokolade og ferske kanelsnurrer. 

 

Så tok Terje skiene fatt, Frode ville utforske området rundt Rønningen litt, og ble svært begeistret da han oppdaget at en tidligere eier hadde vært en av hans "forbilder", Gerhard Schönning. Mens jeg ruslet ned til bilen, kjørte hjem og satte fårikålen på kok.

       

Etter middag kjørte vi opp til kirkegården, og så drog vi til mor etterpå, med medbragt sjokoladekake.

 

Hele flokken samlet

@brittarnhild

 

Flokken er samlet denne helga, noe som kjennes veldig godt, selv om foranledningen er fars begravelse. I dag, lørdag, har de fleste tatt en tur til byen. Jeg velger å være hjemme. I ettermiddag kommer alle hit. Da serverer vi rester fra minnesamværet, nyinnkjøpt sodd, og kaker bakt av meg og svigerdatter Silje.

Vi blir et sted mellom 20 og 30 stykker, avhengig av om alle kommer. Vi har ryddet både barnerommet og atelieret mitt her oppe på loftet så de som vil kan gå opp hit, og vi har ryddet unna litt nede i stua. Det kan jo godt hende at vi ønsker å være samlet mesteparten av tiden, og det har vi mulighet til nå.

Det er godt å kunne ta det med ro nå i formiddag. Det er mange minner som skal fordøyes. Været er fint, sola har kommet så høyt at den såvidt varmer opp drivhuset, og jeg har ei fin stund der ute med snøklokker, ei mugge te og ei hagebok.

 

Farvel

@brittarnhild

Å komme inn i kirka til dette. En sterk og god, og sår opplevelse.
Far var en mann med stor familie, stor slekt og enormt med venner og kjente. Likevel var det overraskende, og veldig fint å komme inn i kirka til dette blomsterhavet.

     

Vi er fire søsken som sammen, i samråd med nor så klart, hadde ansvar for begravelsen. Frode, som er prest, ledet det hele, og jeg fikk gleden og æren av å holde minnetalen. Det har jeg aldri gjort før, og jeg har heller aldri mistet pappaen min så klart, så jeg var veldig spent på om jeg ville klare det. Men styrken jeg trenger kom, og det føltes godt å stå der framme og fortelle om far.

Jeg startet talen med et dikt far har skrevet

Skapelse

Jeg går langs en sti
en sommerdag,
og ånder inn luften
i gode drag.
Med fryd kan jeg føle
mine hjerteslag.

Naturen omkring meg
byr opp til fest,
og lille meg
er den ønskede gjest.
Det er vel det
som gleder meg mest.

Jeg ser meg omkring:
Ser en blomstereng,
en tiriltungetue
og en soleieseng.
Her er hvite og røde
kløver i fleng.

Så kvitrer en lerke,
en bokfink, en stær:
De har alle toner
som er meg så kjær.
Jeg føler at sommerens
glede er nær.

Så stanser jeg opp
med en undring så stor.
Hvordan ble dette skapt?
Hvem fyller vår jord?
Det må være en Gud: Og jeg tror.

 

Syning

@brittarnhild

Vi har hatt syning i kveld, i lokalene til begravelsesbyrået.
Far lå der så fredfullt. Vakkeert stelt i hvit skjorte, en hvit rose over teppet som dekket nedre del av kroppen hans. Vi hadde en felles samling hvor vi blant annet sang mors og fars yndlingssang, Hver dag er en sjelden gave, og mange av oss valgte å ha en liten stund alene inne i seremonirommet sammen med far. Han var iskald å ta på, men det hvite krøllete håret var mykt og godt som det alltid har vært. Og det var far som lå der, det var nesten så jeg kunne se at han pustet. Og det var ikke far som lå der, bare et tomt skall.

Jeg var godt voksen før jeg første gang så et dødt menneske. En kollega jeg en gang hadde, hadde mistet sin far. Han lå på likstrå hjemme hos dem, og hun kom og spurte om jeg noen gang hadde sett et dødt menneske. Nei, jeg måtte innrømme at det hadde jeg ikke. "Vel, du er jo diakon, du kommer til å møte døden i mange sammenhenger. Jeg tror det vil være fint for deg å komme hjem til oss og se min far." Jeg kom, jeg så og jeg er henne evig takknemlig.

Et nytt favorittrom, midt i byen

@brittarnhild

 

Jeg var en tur i byen i formiddag, hadde noen ærend i forbindelse med begravelsen. Gjorde raskt ferdig det jeg "måtte" og fant ut at når jeg først var i byen, og hadde tid, ville jeg besøke det nye museet, PoMo, Reitan-familien storsatsing. Det var åpning med brask og bram på lørdag og jeg hadde opprinnelig tenkt meg dit, men det ble for kort tid etter dødsfallet, og jeg visste det ville bli enormt mye folk. 

PoMo åpner klokka elleve hver dag unntatt mandager, og mens jeg ventet på at klokka skulle bli åpningstid, tok jeg en kopp kaffe på Kaffebrenneriet. Ved nabobordet satt det fem kvinner på min alder og pratet om bøker, og jeg trengte slett ikke spisse ørene for å få med meg alt de sa. De snakket lenge om ei bok de alle nettopp hadde lest og jeg ble selvsagt interessert. De nevnte ikke verken tittel eller navn på forfatter, men "magisk realisme, Finland, katt" var nok til at jeg googlet meg fram til denne, Katten min, Jugoslavia av Pajtim Statovic.

Litt morsomt var det at jeg "traff" damene igjen på PoMo, men det er en annen historie.

Du finner PoMo i det gamle Postkontor-bygget i Trondheim. Et fantastisk bygg, og spenningen har vært stor blant trondhjemmere de siste årene mens huset har blitt både utvidet og pusset opp, med Nye Hjorten teater, og kunstmuseet PoMo.

Wow, tenkte jeg med en gang jeg kom inn i bygget, og gikk rett bort til skranken og kjøpte meg et årsabonnement.

 

Det blir helt sikkert flere innlegg fra PoMo her etter hvert, men jeg bare må vise et bilde av mitt nye favorittroman, midt i byen. Leserommet helt opp på toppen, under mønet. Hit kommer jeg tilbake.

 

 

Disse spesielle dagene mellom dødsfall og begravelse

@brittarnhild

 

Det er noe helt nytt for meg dette, disse helt spesielle dagene mellom dødsfall og begravelse. Den dagen far døde var det selve sorgen som stod i fokus. Så kom det noen dager hvor praktiske oppgaver krevde alt av oss. Nå er mye på plass og vi vandrer skrittene mot begravelsesdagen. To av mine brødre har kommet til Trondheim nå, og bor hjemme hos mor. Den tredje kommer i morgen, og da fylles huset her også opp etter hvert. Så langt det er mulig har vi oversikt over begravelsen. Ja, det dukker stadig opp småting vi må ta stilling til, men avtaler er gjort, programmet er trykket, bror Frode som er prest skal lede begravelsen og jeg skal holde minnetalen.......som er nesten ferdig.

Jeg kjenner at skuldrene senker seg. Sorgen og vemodet er der. Når jeg legger meg om kvelden er far det siste jeg tenker på. Når jeg ligger våken om natta er det far jeg tenker på, og han er den første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Det er sårt. Og det er godt. Det er sånn det skal være når døden kommer som utgang på et langt og innholdsrikt liv.

 

Det står flere ting på kalenderen min disse dagene, men jeg har valgt å melde avbud. Det kjennes riktig at disse dagene mellom dødsfall og begravelse tilhører meg selv, og den nærmeste familien. Det har vært mange telefoner, og flere har vært innom med blomster. Det har vært, og er godt. Men utenom det er stillheten og roen her hjemme det jeg har behov for. 

Jeg har mindre ro til å lese enn jeg bruker å ha. Mindre ro til å strikke. Malerskrinet og penslene mine har jeg ikke rørt enda (men jeg fylte vann i "malerglasset" rett før jeg satte meg ned for å skrive dette, så kanskje blir det malt litt i kveld.......) I stedet går jeg rundt og rydder. Kaster visne blomster, pusler med de som fortsatt er friske, skifter på sengene, rydder ekstra på kjøkkenbenken og i atelieret, baker brød og kaker og kjenner at det er alt dette, holde fortet på en måte, som blir det viktigste akkurat nå.

Etter hvert fylles huset opp. Først i forbindelse med begravelsen, så starter jo VM på ski om ikke lenge, og da kommer det nye gjester. Døden og livet går hånd i hånd. Og det føles fint å være midt i det.

 

Farvel kjære pappaen min

@brittarnhild

 

Odd Inge Wigum 15.02.1933 - 12.02.2025

 

Her er den felles teksten jeg og mine tre brødre skrev på Facebook

Vår kjære far Odd Inge Wigum sovnet stille inn i formiddag etter lang tids sykepleie. Lørdag 15.februar ville han fylt 92 år.

 

Han var født, og hadde sin oppvekst, på gården Elva på Frei utenfor Kristiansund. Far glemte aldri hvor han kom fra og kom stadig tilbake til hvilken god oppvekst han hadde på Frei. 13 gammel flyttet familien til Bratsberg utenfor Trondheim der foreldrene ble ansatt som lærere. I voksen alder har han bodd i Trondheim, bortsett fra de 18 månedene han avtjente verneplikten ved brigaden i Nord-Norge. Han utdannet seg som sivilingeniør ved NTH på 50-tallet og jobbet i alle år med kraftforsyningen i Norge, den siste perioden som regionsjef i Samkjøringen.

 

Far var en engasjert man, og drev blant annet med politikk, og var innvalgt i Bystyret i Trondheim for Det liberale folkepartiet i to perioder. Han var svært idrettsinteressert og satt en periode i landsstyret i Norges friidrettsforbund. Avholdssaken sto hans hjerte nært. Han hadde avgitt løfte i ung alder, og det holdt han med stolthet livet ut. Dette engasjementet medførte at han i en periode var leder av Motorførernes Avholdsforbund i Norge. Musikk betydde også mye, og han hadde som pensjonist stort glede i å arrangere salmekvelder sammen med sin kjære Marta.

 

Vi var fire barn i hans ungeflokk, Britt Arnhild, Frode, Børge Johannes og Torodd, og han etterlater seg også 11 barnebarn og 9 oldebarn.

 

Etter et langt og svært så aktivt liv sviktet dessverre helsen de siste årene. Nå har han fått hvile.

Far vil bli gravlagt i Strinda kirke fredag 21.februar kl.13.00

 

Morsdag

@brittarnhild

Jeg startet rett og slett morsdagen ute i drivhuset jeg, med noen av blomstene Terje kjøpte til meg i går. Nei, det er ikke helt riktig at jeg startet ute i drivhuset. Før det hadde jeg morgendusjen min, Terje laget frokost, vi spiste og vi hadde vår daglige høytlesning mens vi drakk te. Så drog Terje på ski, og.......jeg tok med meg perleblomstene ut i drivhuset.

Morsdagsmiddagen ble spist med Terje og Marta i byen før vi kjørte opp og hentet mor og tok henne med på sykehjemmet til far.

Vi tar en dag av gangen nå. Far, som blir 92 år om 6 dager, er dårlig. De tre siste dagene har jeg vært hos han hver dag, uten å få kontakt med han. Han har bodd på sykehjemmet i tre år nå, og flere ganger gjennom disse årene har vi trodd at slutten har nærmet seg. Han har kommet seg igjen hver gang, men denne gangen virker det å være annerledes. Jeg satt lenge hos han på fredag. Snakket om hans barndom, på Frei på Nordmøre. Snakket om klokkergården Elva, hvor han vokste opp, om blomstene, om roturene på fjorden, fisken han fikk, om istappene som smeltet om våren, om fuglene. Aller mest om fuglene. Jeg velger å tro at far hørte meg. At han var tilbake på klokkergården. At han hørte fuglene, skilte fuglelydene fra hverandre, samlet fugleegg (hans store hobby). At han var der i paradiset. Et paradis som venter på at han skal komme tilbake.

Vi tar en dag av gangen nå.

 

:::::::::::::::::

100 skrivedager. Dag 15

 

 

Fyll opp med tulipaner

@brittarnhild

Dagene er litt annerledes for oss for tiden. Jeg har begge foreldrene mine i live, far blir 92 i neste uke, mor blir 95 i neste måned. Mor klarer seg bra hjemme alene, med litt hjelp av barn, svigerbarn, barnebarn og hjemmesykepleie. Far har bodd tre år på sykehjem nå, på demensavdeling. Han har det bra der, men innimellom strever han med helsa, noe han gjør disse dager. Det betyr usikkerhet, hva skjer framover, vil far komme seg gjennom dette, er dette slutten?

Vi tar en dag om gangen, og etter et besøk først på sykehjemmet, så kaffe og lauper hjemme hos mor, er det godt med en rolig ettermiddag og kveld. Byens beste blomsterbutikk ligger rett ved fars sykehjem. I morgen er det morsdag, så i dag var vi innom der, Terje handlet tulipaner til meg, og jeg la på handelen med noen perleblomster. Så var det hjem til rolig ettermiddag. Jeg har sette på Monty Don, strikket, lest, kost meg med blomstene og slappet godt av. Litt seinere spiste vi tapas, Terje og jeg, og nå ser vi Monsen og  Nasjonalparkene.

Hva morgendagen bringer vet vi ikke, men akkurat nå tar vi en dag om gangen. 

 

::::::::::::::::::

100 skrivedager. Dag 14.