@brittarnhild
Livet er aldri en rett, grå strek. Livet består av farger, hele spekteret. "Koss farge like du bæst bæstemor?" spør et av barnebarna rett som det er. Svaret er litt avhengig av dagsform, men som oftest blir jeg svar skyldig. Gult når sola skinner kanskje, den vakre rosa ettermiddagshimmelen som er så typisk november, svart når jeg lukker øynene om kvelden og venter på søvnen, 50 shades of green når jeg er ute i skogen, blått, alltid blått, rødt når jeg er sint. Jeg liker jo alle, det er umulig å velge ut en favoritt.
Dagen i dag har bestått av hele regnbuen. Først en formiddag sammen med mor og far. Far som snart har bodd tre år på lukket demensavdeling på et av byens sykehjem. Mor som snart fyller 95, som aldri hadde bodd alene da far i januar 2022 havnet på St.Olavs hospital, ble flyttet derfra til Øya Helsehus og etter noen uker der til sykehjemmet hvor han fortsatt bor. Mor som brakk lårhalsen 16.mai i år. Som ble sendt hjem for tidlig fra et presset helsevesen og som brakk lårhalsen igjen bare noen netter etter at hun kom hjem, som har trent seg godt opp men er avhengig av en hel rekke hjelpemidler, både i form av mennesker og teknikk. Ut og inn av bil med mor og rullator i dag, glattis, ytterdør på sykehjemmet som igjen er defekt sånn at vi må gå en omvei på mer glattis for å komme oss inn, en maxitaxi som har parkert sånn at vi ikke kommer forbi men må ut på enda mer glattis. Far som er sliten og ikke helt sikker på om han kjenner oss igjen i dag. Den dype rynken han da får mellom øynene forteller oss det. Likevel, gode møter, med både mor og far.
Så hjem for å ta imot et av barnebarna. Som kommer etter barnehagen hver torsdag for å spise middag før hun og jeg drar på korøvelse i kirka. Hun er en gledesspreder det ikke finnes maken til. Som danser og synger og prater uavbrutt og hikster av latter når bestefar kiler henne. Ei korøvelse med en stor bukett barn og to ledere som stråler, som fyller kirkerommet med et lys og en varme som for et øyeblikk får oss til å glemme alt annet enn at livet er godt, frydefullt. Jeg som bestemor sammen med korforeldre kan ikke annet enn smile hele den timen øvelsen varer. All trøtthet og slitenhet fra formiddagen forsvinner. Jeg sitter i kirkebenken og ser på barna etter tur, det ene barnet vakrere enn det andre.......nei, det er jo slett ikke sant, alle er de vakrest der de står i kortrappene og synger av full hals.
Det har blitt kveld.Jeg tenker tilbake på dagen og kjenner på en dyp takknemlighet.
En dag, et liv!
Comments