@brittarnhild
Jeg har nettopp lest ferdig Husjomfru av Edvard Hoem. Jeg leser Fars Rygg av Niels Fredrik Dahl. Jeg lå i senga i går kveld og leste fra Diary of a Tuscan Bookshop av Alba Donati. Jeg har akkurat fått tilbake Egne steder av Kristin Valla, som Aud har lånt. Foran meg ligger Ringela, som mormor Olga, hennes bror John og flere av deres venner håndskrev fra november 1918 til april 1929. Bloggene mine har sovet en god stund nå, dagboka likeså. Men da jeg la Alba Donatis bok tilbake på nattbordet i går kveld, og slukket lyset, tok det litt tid før jeg fikk sove. Tankene kvernet....... jeg må skrive, jeg må lete fram ordene, fortellingene, historiene, jeg må sette sammen setninger, lage bilder, gi bokstavene liv.
Tidligere på dagen kom det helt overraskende et bilde inn i meldingsboksen min. Fra sønn av en av fars ungdomskamerater. Midt i bildet var far, en ung utgave. Lett gjenkjennelig men samtidig en side jeg aldri har sett før. Det må ha vært før han traff mor, i alle fall før de ble kjærester, far var svært ung da han la merke til den vakre jenta som trakterte pianoet på juletrefesten. At hun var flere år endre enn han visste han ikke da hun tok en pause i spillingen og ble med i en av ringene som danset rundt det store juletreet midt i forsamlingssalen (vel, danset gjorde de nok ikke i kretsen mor og far vanket, de kunne i alle fall ikke kalle det dans). Far var snarrådig, slapp de han allerede leide og nærmest hoppet bort til pianospillersken og rakk akkurat å gripe den ene hånden hennes før ringen lukket seg og dansen sangen begynte. Minnet om den varme, litt spinkle hånden med lange, smidige fingre, fulgte far i mange år. Gjennom gymnasårene, gjennom 18 måneder i kongens klær i Nordnorge, og helt til han traff henne på nytt, giftet seg og fikk fire barn.
Far skrev dikt gjennom hele livet. Et av dem om kjernefamilien sin, og glad i naturen og især fugler som han var, fikk det tittelen:
Fugleliv
Et måkepar, en han, en hun,
de møttes i en vårlig stund,
de krysset øyer skjær og sund:
Omsider fant de stedet.
Et sted for glade måkepar,
en måkemor, en måkefar,
her de en tomt til feste tar,
her vil de legge redet.
Litt gress, litt strå på stenlig grunn,
en fjær fra han, en fjær fra hun,
en deilig liten grop med dun,
det første egg kan komme.
Snart fire egg I redet lå
blant fjær og dun, blant gress og strå,
og måkepar må passe på
til ventetid er omme.
Med iltre skriv de jager vekk
hvert vesen som for dem er frekk:
I måke par å sette skrekk,
det er et svare over.
Å kjempe seg til livets rett;
å bruke krefter, knep og vett,
ja, tro meg, det er ikke lett
med slikt et mas og leven.
Snart hakkes hull på måkeegg,
en lurvet liten måkestegg
kan sole seg ved redets vegg,
til måkemor seg støtter.
Så alle egg har fått sitt hull,
og fire små av årets kull,
snart løper snart de går omkull
på lange måkeføtter.
En høst er her, et værbitt land,
et skjær, en øy, et hav i brann,
der sitter de, en hun, en han,
en hektisk tid er komma.
De drømmer om en vårlig stund,
de krysser øyer skjær og sund,
fant redeplass på stenlig grunn,
la vintner kun få komme.
For mange år siden fikk jeg gleden av å hjelpe far å samle noen av diktene, illustrere dem og gi dem ut i boka "En morgen ny. Utvalgte dikt" av Odd Inge Wigum. I dag bor far på en dementavdeling på et av byens helse- og omsorgssentre. Han skriver ikke dikt lenger, han sier ikke så mye heller.
Jeg har arvet mye fra far. Blant annet gleden over å feste ord på papir. Ikke poesi som far, men likevel, ord, ord, ord.
Recent Comments