@brittarnhild
Våren 1990 fikk vi besøk av Gerda og Milter fra Danmark. De bodde hos oss en liten uke, og det var mer enn nok til at de ble oppnevnt til et ekstra sett besteforeldre for ungene, og gode venner for Terje og meg. Allerede sommeren etter drog vi på besøk til Nord-Jylland, og det fortsatte vi med i mange år (begge er dessverre døde nå)
I går var det en strålende hagedag her hjemme. Terje og jeg var ute hele dagen, og fullførte hovedjobben før ferien, luke i alle bedene. Da jeg gikk der med bøyd rygg ov etter hvert verkende knær og luket i åkeren, var det især Milter som fylte tankene mine. Milter var landmann av den gode, gammeldagse sorten. Han og Gerda hadde hatt en bondegård på den nordjydske landsbygda, men ingen av de fire barna var interessert i å ta over gården, så da de ble pensjonister kjøpte de en enebolig med hage i en landsby ikke langt fra Limfjorden, og skapte seg et nytt paradis der. Gerda styrte inne, Milter hadde ansvar for hagen. Jeg kunne skrevet mye om Gerdas gjestfrihet og fantastiske overflødighetsmåltider av hjemmelaget mat, men nå var det altså Milter jeg gikk der og tenkte på. Vi opplevde dessverre aldri bondegården hans, men hagen var en fryd for øye. På framsiden av huset var det kjøkkenhage, hvor Gerda kunne gå ut og plukke inn det hun trengte av råvarer til sitt kjøkken. Bak huset var det roser, og blomsterbed og god plass for våre unger og alle Gerda og Milters barnebarn, til å leke. Og ikke ett eneste ugress fantes. Jeg prøvde av og til å å lete etter vassarve, skvallerkål og løvetannblader, men nei, de fantes rett og slett ikke i Milters have. Bedene var sirlig anlagt, gresset var grønt, kortklippet og helt uten ugress det også, og kantene mellom gressplen og bed var sylskarpe.
Som en "mur" rundt hagen vokste det høye rosebusker, og jeg tror Milter hadde en hemmelig glede i å plukke store rosebuketter som han stadig forhørte Gerda.
Jeg ser meg rundt i min egen hage. Vi er ferdig med lukingen nå, men fri for ugress, nei, det er hagen sannelig ikke. Og det kommer den nok aldri til å bli heller. Gerda og Milters hus og hage lever som et kjært minne inne i meg et sted, og hagen vår med mose i plenen og gjenstridig ugress både her og der, er der hvor vi lever og trives akkurat nå.
Jeg rett opp ryggen, strekker på beina, går bort til en av Akeleiehagens rosebusker og klipper av en blomstrende grein. Den skal få bli med opp i atelieret, hvor jeg sommeren gjennom liker å ha friske blomster.
Comments