Britt-Arnhilds dagboksblader

Venna, førr livet, sånne e goe å ha

@brittarnhild

Venner for livet. Tenk, det er snart 50 år siden vi møttes og startet på et vennskap som tåler medgang og motgang, som bare vokser seg sterkere, og som vil vare livet ut. Vi bor i samme by, og er begge travelt opptatt på hver vår kant, men vennskapet er der, ingen tvil om det. Og i går hadde vi hele kvelden sammen, bare du og jeg.

Vi startet med en vandring i den vakre hagen din, ja, hageinteresse er en av mange interesser vi deler,

før vi gikk inn og fortsatte praten. Barn og ektemenn, familie, bøker, reiser, tro og egentlig alt mellom himmel og jord. Neida, vi rakk ikke alt, men det gjør ingen ting. Neste gang vi møtes fortsetter vi der vi slapp.

 

Tilbake i Venezia

@brittarnhild

Jeg har vært tre uker i Italia nå. Først sammen med Terje to uker, Venezia, Terracina, Capri og Roma. Så reiste Terje hjem og jeg fortsatte til Toscana og ei uke med strikkeretrat på Santa Maria a Ferrano. Det var ferdig i dag tidlig, Thomas kjørte meg til Pontassieve hvor jeg fant et tog til Firenze, og derfra tok jeg toget opp til Venezia.

Jeg bor som vanlig på Hotel Conterie, på Murano. Er så koselig å komme inn døra her og bli gjenkjent av den som sitter i resepsjonen. Da jeg kom var det en mann jeg ikke vet navnet på, da jeg gikk ut etter å ha pakket ut og hvilt meg litt satt Kristina der.

Jeg går forresten for rødt for tiden. Kjøpte meg en lakserød linkjole på et marked i Trastevere som jeg skiftet til da jeg kom frem i dag, og kjøpte en rød håndveske og et rødt brilleetui i Firenze da strikkeretreatet hadde en dagstur dit. Så da måtte jeg selvsagt innom Moleskin-butikken på jernbanen her i Venezia og kjøpe en liten rød notatbok (grei dagbok å ha i veska). Måtte smile litt da jeg stoppet på det lille antikvariatet på Campo S. Maria Nova for å kjøpe tre små botaniske print. Jeg ba om en pose til dem, signoraen i kassen kikket først på meg, så bort i hylla hvor hun hadde et utvalg plastposer, i rødt, blått, gult og grønt. Så tok hun selvsagt en rød, puttet blomsterbildene ned i den og ga meg.

Jeg klarte forresten å glemme posen da jeg gikk fra cafeen (på bildet), men de hadde tatt vare på den, så jeg fikk den da jeg kom tilbake.

Campo S. Maria Nova ligger rett bak kirken Santa Maria dei Miracoli. Jeg har en gang bodd i en leilighet bare et steinkast fra kirken, så jeg stopper gjerne både på Campo S Maria Nova og Campo Santa Marina når jeg "trenger" en cappuccino. Føler liksom litt at det er hjemme :-)

Jeg hadde egentlig tenkt å spise middag i Venezia, men plutselig oppdaget jeg at himmelen over Murano var helt svart. Så da var det bare å komme seg tilbake til hotellet i full fart. Var innom Coopen og kjøpte ei flaske acqua frizzante og en liten bit kald pizza, og rakk akkurat tilbake til hotellet før tordenværet kom.

 

In the stillness

@brittarnhild

I still remember the first time I visited my parents in law to be, almost 45 years ago. My bedroom was up in the attic, and I could not sleep because everything was so quiet. I was used to live close to a busy street, something I am today as well, and there you could here no cars, and very few sounds from nature as well. It was this same stillness I experienced last night in my bed in the small room where I have spent so many night before. Sharing one wall with the church, old stones, serene, and quiet. A good stillness, but how to sleep? Then I heard the well known sounds of the tawny owl, which we hear every night at our cabin, and with it, sleep came.

The knitting retreat has started. Everybody has arrived and I can feel it will be a good and blessed week.
Sofia and I had a quiet morning, spending some time together after breakfast for the last preparations, knitting together, talking together, laughing together, being still together.

 

Paola and her two helpers, Ann Karin from Germany and Anna from Italy (it is Anna you see in the picture above) were busy in the kitchen,

and just in time for lunch the first participants arrived.

It has been raining on and off most of the day. Good for the nature, and we manage anyway.