Britt-Arnhilds dagboksblader

Jammen fant jeg vårtegn

@brittarnhild

Jeg skulle spise lunsj hos mor og far, og bestemte meg for en vandring i den botaniske hagen på Ringve først. Sola skinte, rødvingetrostene sang, krokus, snøklokker og gul vinterblom blomstret og jeg gikk der og smilte fra øre til øre. Jammen er livet godt!

 

::::::::::::::::::::::::::::

Coronaoppdatering:
Leander og Milian overnatter. Terje hentet dem i barnehagen, jeg skal levere dem i morgen. Fra midnatt er det en anbefaling om ikke å ha overnattingsgjester. Flere dager uten nye smittetilfeller i Trondheim, en ny i dag, men hvor lenge varer det.......
Terje ringte coronatelefonen i dag for å forhøre seg om muligheten for å ha overnattingsgjester på hytta i påska. Svaret var en sterk anbefaling om ikke å ha det. Adressa skriver at denne anbefalingen særlig gjelder overnattingsgjester fra områder med høy smitte, og der er jo ikke vi. Men det ender nok likevel opp med at vi deler hytta mellom oss i påske, overlapper på dagtid, men ikke på natt. Vi vil jo gjerne gjøre vår del av dugnaden.

 

Sånn ser det ut her når jeg filmer :-)

@brittarnhild

De siste ukene har tirsdag vært innspillingsdag i pensjonist- og pandemilivet mitt. Innspilling til kanalen Britt Arnhilds verden på YouTube. I dag er det tirsdag, og dermed ser stua sånn ut. Så sitter jeg på stolen vi ser, smiler inn i mobilkameraet, som settes fast i selfiestanga som står på bordet, og prater og viser fram og prater og viser fram og leser litt og forteller litt og prater og viser fram. På norsk og på engelsk. Etterpå er det opplasting av videoene, redigering, opplasting av ferdig film og tilslutt vente tålmodig på at filmen lastes opp på YouTube-kanalen min. Da er filmene, både den norske og den engelske, ute i verden og lever sitt eget liv, mens jeg ivrig følger med på kommentarer, likerklikk og nye abonnenter som kommer inn.

Så kan jeg "legge vekk" YouTube-tenking litt, men ikke lenge. Om ei uke er det klart for nye episode, det er på tide å starte planleggingen av den.

Å sånn går nå dagan.......

 

:::::::::::::::::::::

Dagens coronaoppdatering:
Det er snart påske, i fjor var det ikke lov til å dra på hytta i påska, i år er det ikke lov å ha overnattingsgjester og ikke lov med besøk av flere enn to om gangen. Nedtur for oss som hadde planlagt besøk av Øystein, Silje og Vida første del av påska, Leander, Milian, Ingrid og Marta og kanskje etter hvert Marius andre del. Det går jo ikke, så nå har vi hektisk aktivitet på "mamma og pappa og gjengen" på messenger for å legge planer for hvordan vi best mulig kan få en fin påske likevel.
Oppdatering følger :-)

 

En verden der ute

@brittarnhild

Det har vært dårlig vær noen dager, og da er jeg ikke så veldig flink til å gå tur. Heldigvis har det vært mest godt vær de siste månedene, og jeg traver i veg ut i marka rett som det er. Enten rett opp i marka her, eller langs veien bort til Granåsen og inn i skogen. Eller jeg tar bilen og kjører til Nedre Leirfoss, Ringvebukta eller "opp til marka" og går videre innover i skog og til vann, dammer og tjern. Så hender det, hvis jeg bare skal ta en liten tur, at jeg går litt rundt på Flatåsen, eller bortover mot Heimdal. Men etter middagen i dag, etter at alt regnet i formiddag hadde gitt seg, tok jeg ei helt ny rute. Ned forbi Kolstad barnehage og skole, til den nye Dalen aktivitetspark og gjennom blokkområder på Saupstad hvor jeg aldri har vært før.

Det har vært mildvær noen dager, så gangveiene var, om enn ganske våte, helt fri for snø. Sånn var det i alle fall helt til jeg kom ned til aktivitetsparken. Der var ikke gangveiene brøytet, snøen som kom i løpet av helga lå der fortsatt, men nå som nesten bare vann. Det så hvitt og fint ut, men da jeg tråkket meg framover var det som å gå i en bekk. Heldigvis er Goretex-skoene mine ganske så vanntette, så jeg holdt meg tørr på beina.

På bildene ser det ut som om jeg helt alene ute i verden i dag. Det var ganske lite folk å se, men alene var jeg da slett ikke. Av og til passerte jeg noen, og kunne overhøre brokker av samtaler, i utgangen av parken begynte en liten gutt, under 3 år vil jeg tror, å prate med meg, mens den unge moren smilende lyttet til oss. Ivrig fortalte han at han hadde spist opp hele isen sin, nå var det ikke noe mer igjen, og de hadde kastet papiret. "Hade" vinken han ivrig da samtalen var over. Litt seinere gikk jeg forbi et par med en liten unge i barnevogn. Jeg hørte ikke hva de snakket om, men frydet meg over å høre helt ekte, levende stemmer. Og det slo meg hvor mye denne coronasituasjonen har innvirkning på dagliglivet vårt. Hvor liten verden har blitt. Terje og meg innenfor husets fire vegger, av og til besøk av barn, svigerbarn, barnebarn, andre ganger drar vi til mor og far. En sjelden gang et ærend i byen, et cafébesøk. Handling av matvarer jevnlig, men uten å snakke med noen. Se på TV og videopodcaster, lytte til lydbok eller radio, snakke med Torgeir eller en venn på Messenger, noen telefonsamtaler, litteraturgruppe på Teams.......og aldri an klem. Det siste var en sannhet med modifikasjoner. Jeg klemmer jo Terje, og jammen klemmer jeg og kysser litt på barnebarna. Noe annet går ikke an.

Allerede tidlig i pandemien, for snart et år siden, fikk jeg det rådet av ei dagbokskrivende engelsk venninne at jeg burde skrive dagbok om pandemien. Ja, tenkte jeg, det er viktig. Dagbok skriver jeg, både en og to og flere ulike, men veldig lite om pandemien. Jeg har ikke orket det. Kanskje er det dumt. Kanskje er det riktig at det er sånn. Jeg vet ikke.

Men jeg vet at pandemien gjør noe med oss.
Jeg gleder meg veldig til verden blir større igjen. Til verden blir stor. Akkurat sånn som den en gang var.

Blir den noen gang sånn igjen?

 

Nok en perfekt dag, denne gang vår :-)

@brittarnhild

I går valgte vi fjellet og snøen, i dag ble det kysten og våren. Heldig vi som har ei hytte hvor vi kan få alt :-)

Fant leirfivel ute på Skardsøya, og skrev akkurat dette innlegget i Blåklokkeveien:

Vi har vært på tur i dag, ute ved kysten, langt fra snø og frost og kulde. Eller, ikke så veldig langt egentlig. Vi er jo enda bare knapt kommet til midten av mars, det er vintermåned og det var både litt snø her og der og noen tynne hinner med is på vanndammer vi passerte. Med det var blå himmel, det var sol, og under over alle under, vi kunne kjenne sola varme.

Jeg gikk som vanlig, når ikke alt er dekket av snø, og kikket etter blomster, men det er jo selvsagt altfor tidlig enda, tenkte jeg.......helt til jeg plutselig så dem, de vakreste av alle vakre blomster, i alle fall på denne tiden av året, leirfivelen, hestehoven, eller på latin, tussilago farfara. 

Gleden ilte gjennom meg. Tenk, leirfivelen blomster, den skinner om kapp med sola, den forteller meg og hele verden at våren er her, vi må bare åpne øynene våre og se!

På Dagsrevyen nå i kveld var det en reportasje om at nordmenn dette siste coronaåret har søkt spektakulære opplevelser i eget land. Vi ble tatt med på ørnesafari i Vestnes, på moskussafari på Dovrefjell, akkompagnert at fantastiske bilder og video. Vi trenger ikke reise langt for å oppleve noe utenom det vanlige. Norge, landet vårt, har mye spennende å by på.

Nei, vi trenger ikke reise langt. Vi trenger vel egentlig ikke gjøre annet enn å bli flinkere til å se det som ligger her, rett utenfor døra vår.......nesten. En tur ned til fjæra, ut i hagen, opp i skogen eller på fjellet, ut i parken, langs elva. Om vi bor på landet eller i byen, naturen i en eller annen form er rett utenfor døra. Kanskje nettopp denne perioden med til dels krevende smittevernregler, kan bli en periode hvor vi gjenopplever det nære, de små undrene som hver især er nettopp det, under.

Jeg skal fortsette å lete etter leirfivel, hver dag. Kanskje finner jeg ei grein full av lav, en fugl som er i ferd med å bygge rede, himmelen sett gjennom furukrona, et vakkert skjell, en stein formet som et hjerte, lyden av fuglesang, nordlys, perlemorskyer.

Ja, jeg skal fortsette å lete etter leirfivel.
Hver dag.

 

Vår, vinter, vår

@brittarnhild

Ikke før har vi kommet ut på hytta for å jakte på våren så tar vi bilen og kjører opp til snøen,

Terje på ski, jeg på beina.

 

 

En sånn fantastisk vakker dag måtte vinternytes.

 

 

Men nå er vi tilbake i våren. Fuglene synger, løkblomstene skyter opp, Terje hogger ved og jeg leser.

 

 

Livet er godt sånn.