@brittarnhild
Mors eldste søster Solbjørg, bor i Bratsberg. Hun er gift med onkel Leif. Leif er snart 92 år, dement og bor på Dragvoll Sykehjem. Han har hele sitt yrkesaktive liv vært lastebilsjåfør, og på fritiden dirigerte han musikkorpset i Bratsberg. Det var en livsoppgave for han. Som lita jente feiret jeg en gang 17.mai i Bratsberg sammen med mine tre kusiner der, Oddbjørg, Ingrid og Sissel. Oddbjørn er ett år eldre enn meg og vi var nesten som søstre. Den 17.maimorgenen fylte Leif lasteplanet på lastebilen sin med korpsmusiker + meg og Oddbjørg, og så kjørte vi rundt til alle bondegårdene på Brattsbergsiden av Jonsvatnet, stoppet, og korpsmusikerne hoppet ned fra lasteplanet og spilte. For meg ble det et minne for livet. Da Leif begynte å bli dement satt han ofte i godstolen sin og dirigerte, høyrehånden var sjelden i ro. Han har bodd på Dragvoll i flere år nå, og de siste månedene har han, som alle andre beboere på sykehjemmene, ikke hatt noe besøk.
Terje og jeg var oppe hos mor og far i formiddag og drakk kaffe (mor hadde forresten et lite drypp i går og tilbragte hele dagen på St.Olav, men hun er helt pigg igjen nå). På vei hjem sa jeg til Terje at jeg ønsket at vi kjørt en tur rundt i byen, jeg ville så gjerne høre musikkorps. Samtidig som jeg sa det oppdaget jeg at i alle bilene som passerte oss, satt det personer med korpsuniform. "Hei, vent litt, kanskje de skal opp til sykehjemmet på Dragvoll og spille! Kan du snu bilen? Vi må sjekke". Lydig som alltid snudde Terje og kjørte tilbake, og ganske riktig, bilene hadde stoppet utenfor sykehjemmet og musikerne var i ferd med å gå ut. Jeg ringte til mor "hei, kle på dere fort og kom ut, Terje kommer og henter dere, det er et korps som skal spille på sykehjemmet". Fem minutter senere var vi alle på plass og musikken startet. "Å, om bare onkel Leif kan få oppleve dette" tenke jeg, så at flere av beboerne kom ut, i rullestoler og ved hjelp av rullatorer, men hva med onkel Leif. Og så, med ett kom han og ble stående bare tre meter fra oss. Og der stod han, rank som en ungdom, glimt i øyet og så rett og slett ut som en staselig eldre mann (og det er han jo også da) Han kjennernok ikke igjen oss, men mor ropte forsiktig, "Hei Leif" Da snudde han seg mot oss, smilte og vinket, og resten av konserten gløttet han stadig bort på oss, og smilte forsiktig. Jeg fikk tatt både bilder og film som jeg sendte til tante Solbjørg og de tre kusinene mine.
Tenk, ikke bare fikk jeg oppleve en flott konsert med Strindheim Janitsjar, 5 nummer i alt, med både Gammel Jegermarsj, Fagert er landet og Ja vi elsker, i tillegg fikk mor og far det med seg, og det aller beste - korpsdirigent gjennom over 70 år, kjære onkel Leif, stod der med et smil og så ut til å nyte det hele.
Comments