Britt-Arnhilds dagboksblader

"Are you a writer?"

@brittarnhild

Hun kom mot meg da jeg kom ut fra den lille caféen. Jeg hadde vært inne for å betale og tok en tur på do med det samme. Alltid viktig med dobesøk når en har mulighet. Hun stod tydeligvis og ventet på meg, en flott kvinne, litt yngre enn meg kanskje, kastanjerødt hår sjarmerende oppsatt, svarte klær, et stort sjal drapert over ene skulderen, svart og kastanjerødt det også, helt i stil med hårfarge og antrekk eller..

"Are you a writer?", hun snakket engelsk med en liten antydning til fransk aksent. Jeg måtte tenke meg om. Er jeg en forfatter? Jeg hadde sittet v ed ett av bordene på caféen en gid stund etter at cappuccinokoppen var tom, først med bokmanuset jeg holder på med, så med dagboka, og hele tiden skrev jeg med en grønn tusj. "Ja" svarte jeg litt nølende, "I am a writer, I write a blog and I am working on a book manuscript, in Norwegian. The blog is in English though." Hun smilte varm og fortsatte "Oh, do you write about Venice?"

Ja, jeg gjør jo det, i alle fall når jeg er her. Hadde ingen bloggadresse å gi henne, men sa hun kunne søke på Britt og House in the Woods. Vet ikke om hun finner bloggen på den måten, men det var alt jeg hadde. Hun fortalte at hun opprinnelig var fransk men hadde bodd i Venezia i over 30 år, og har skrevet to bøker om byen, begge på fransk. "And I always write with a green felt pen" sa hun, før våre veier skiltes.

 

Mortadella og pane pizza

@brittarnhild

I nabohuset til leiligheten vi bor i i Terracina ligger den bittelille lokale matvarebutikken, eid og drevet av Franca. Jeg har alltid visst at butikken er der, og har vært inne der noen ganger for å kjøpe vann og liknende. Men det har alltid vært Terje som har gått ned og handlet brød og pålegg ovn morgenen. Så var Ingrid og jeg på St.Patricks og spiste en kveld. Til forrett delte vi et fat med en blanding lokale oster og pølser. Det som ble liggende igjen helt til slutt var servelaten, jeg gikk egentlig lei av servelat i barndommen, den litt smaksløse, fargeløse pølsa som fantes da. Så kunne Massimo fortelle at dette var en mortadella, og en svært eksklusiv sådant. Han hadde en lang fortelling om lokale svin med "ull" blant annet og jeg kunne selvsagt ikke annet en prøve. Og var solgt! Massimo kunne videre fortelle at pane pizza, en lokal focaccia, delt i to med mortadella i mellom lagene, var en populær frokost i dette området.

Jada, neste morgen var det min tur til å besøke Franca før frokost, for å handle pane pizza og mortadella.

Og heretter vet jeg hva frokosten min i Terracina kommer til å bestå av. Med blodappelsinjuice i tillegg ble det et rent festmåltid :-)