@brittarnhild
Ei uke på hotell betyr også ei uke med lunsj og middag ute. Det være seg litt brød og drikke i hånda på farten til neste opplevelse, eller flere timer med god mat og drikke på en restaurant på kvelden. Noen steder er vi uheldige og vet at dette måltidet blir fort glemt. Andre ganger får vi matopplevelser som varer lenge.
I kveld ble en riktig sånn vare lenge-opplevelse. Etter en lang og innholdsrik dag, som jeg har beskrevet i Britt-Arnhild´s House in the Woods, hadde vi en rolig ettermiddag med solnedgang på hotellterrassen før vi gikk ut for å finne et spisested. Allerede første kvelden oppdaget vi at det ligger masse restauranter rett bak hotellet, og det ble målet vårt nå i kveld. Kort og greit.
Og det tok slett ikke lang tid før vi fant stedet hvor vi ønsket å spise. En åpen bakhage, med lokal mat og levende musikk.
Da jeg oppdaget "codfish" på menyen visste jeg godt hva jeg ville ha.
Jeg(til kelneren): this codfish, where does it come from?
Kelneren: It is white fish.
Jeg: Yes, I know that, but where does it come from?
Kelneren: It is fried
Jeg: Ok, but is it from Norway?
Kelneren: It is white, fried fish
Så dermed bestilte både Terje og jeg denne white, friend fish, som etter all sannsynlighet kommer fra Norge, eller kanskje New Foundland. "Here is the baccalao" sa en annen kelner da han kom m ed fisken.
Nydelig var det i alle fall, og jeg er helt sikker på at klippfisken var norsk :-)
Etter en sånn kulinarisk nytelse måtte vi ha dessert (jeg trenger jo slett ikke si noe om at vi hadde en slags fried eggplant balls til forrett). Tre ulike valg på menyen. 1. yoghurt med honning - nei, det spiser vi jo hver dag til frokost. 2. walnutts - nei, det kjøper vi på gata. 3. kadaifi - hva i all verden er det?
Så kadaifi ble det, en søt kake dynket i tykk, saftig honning.
Kan tro vi koste oss. Særlig Terje. Så når jeg kommer hjem skal jeg jammen se om jeg kan finne en oppskrift og lage kadaifi til han <3
Comments