@brittarnhild
Det startet med en vandring bak turistfasadene på Murano mens jeg ventet på at billettkiosken hvor jeg kunne få kjøpt flerdagerskort for vaporettaen skulle åpne. Havnet bak mange av glassfabrikkene, og kunne gjennom de åpne vinduene høre glassmestrene som både sang og plystret til arbeidet.
Da jeg endelig kom meg over til Venezia fant jeg butikken der Barbara jobber. Hun var ikke i butikken, men i et lager like i nærheten. En av de ansatte ringte etter henne, og snart hørte jeg et gledesstrålende "Britt!!!!!", og fikk varme kyss og klemmer på italiensk vis. Barbara spanderte kaffe, og vi fikk oppdatert oss på hveranders liv.
Så var det tid for å vandre. Jeg har heldigvis veldig gode sko, så her er det bare å gå og gå og gå....... Det er aspargestid i Venezia, så jeg tok massevis av bilder av frisk asparges som var til salgs både ute på fortauene utenfor små butikker, og på markedene.
Jeg gikk til området der jeg skal bo i en leilighet siste uka i april, for å prøve å gjøre meg litt kjent med veien. Men dette er en "innviklet" del av Venezia, og jeg kjenner jeg gruer meg litt til å skulle finne fram med en stor, tung koffert. Fristende å ta vanntaxi, men det er utrolig dyrt har jeg hørt.
På veien til Mauros butikk og verksted gikk jeg gjennom fiskemarkedet.
Det åpner kjempetidlig om morgenen, og var allerede i ferd med å stenge da jeg kom. Jeg har alltid drømt om å kunne være der tidlig, ikke lenge etter åpning. Kanskje får jeg til det den siste uka når jeg skal bo ikke så veldig langt unna :-)
Når markedet stenger har tydeligvis måkene fest.
Hos Mauro var alt som før. Fargerikt, kaotisk og herlig sjarmerende.
Det var blitt lunsjtid, og vi gikk ganske raskt ut for å spise pizza, hos Claudio så klart, hvor vi har vært så mange ganger før.
Mauro kjenner Venezia ut og inn, og vet alt om alle hellemige smug og små gårdsplasser jeg aldri ville ha funnet på egen hånd. Når vi er ute og går har han alltid noe nytt å vise meg, og denne gangen ar det en merkelig kasse som hang høyt oppe på et gammelt hus. OM jeg visste hjva det var? Nei, jeg hadde selvsagt ikke peiling! Så kunne han fortelle at det er et flere hundre år gammelt kjøleskap. En marmorkasse med noen hull som gir lufting. Stadig utskifting av kaldt vann gjør marmorsteinen iskald og kan holde maten avkjølt lenge. Genialt.
Etter lunsjen sa jeg adjø til Mauro og gikk opp til jernbanestasjonen for å kjøpe togbillett til Firenze. Drar dit på lørdag. Var også innom kirken som ligger rett ved jernbanestasjonen. Der var det en påskeutstilling av glasskunstnere fra Murano. Denne har jeg såvidt nevnt i Pilegrim ens diakonale fotspor, og kommer sikkert til å blogge om den i Vandring gjennom året etter hvert.
Gikk så ut til ytterste spissen av Cannaregio hvor jeg satt på en benk i sola et par timer (det er utrolig få benker å finne i Venezia, men disse visste jeg om fra før), og tok etter hvert vaporetta 4.1 ut til Giudecca hvor jeg traff Ingeborg Dybvik. Hun og mannen har en leilighet der ute. Vi vandret litt rundt, tok en spritz og spiste etter hvert middag sammen.
Bildet over viser utsikten fra kjøkkenvinduet deres.
Jeg var heldig og rakk akkurat siste direktebår "hjem" til Murano.
Comments
You can follow this conversation by subscribing to the comment feed for this post.