@brittarnhild
Så sitter jeg her igjen, med min cappuccino som jeg selv har "laget" fra kaffemaskina i hjørnet. Har akkurat spist ei laupe med smør og brunost, som jeg alltid gjør når jeg er her. Denne gangen er jeg alene, like ofte er jeg her sammen med Terje, og/eller mor, av og til andre også. Men oftest er jeg alene. Caféen ligger på senteret på Valentinlyst, i nabohuset til sykehjemmet hvor far har bodd snart i tre år nå. Mor er hos frisøren som holder til på sykehjemmet. Når hun er ferdig skal vi besøke far. Mens jeg venter sitter jeg her. Som så mange ganger før.
Det er alltid mye folk på denne caféen. De fleste pensjonister som meg, de fleste en god del eldre enn meg. Jeg begynner å kjenne igjen mange av ansiktene.
De første årene far bodde på sykehjemmet var det en bydelskafé på selve sykehjemmet. Vi tok ofte far med dit. Han kom seg ut fra avdelingen, fikk oppleve noe nytt, og storkoste seg med den hjemmelagede ostekaka vi kjøpte til han. Da han for snart 2 år siden feiret 90 årsdag, bestilte jeg ei hel ostekake som vi tok med opp på rommet. Far fikk spise så mye han ville, gjester som kom fikk ostekake, de andre beboerne fikk, de ansatte fikk. Det var fest. Bydelskaféen var et viktig samlingspunkt som betydde mye for far, og kanskje enda mer for oss pårørende. Det ble på mange måter lettere å besøke far når vi kunne ta han med, først med rullator, etter hvert i rullestolen bort til kaféen. Økonomien i eldreomsorgen ble dårligere, blir stadig dårligere. og bydelskaféen forsvant. Jeg skrev et langt brev til Adresseavisa med et lite håp om at de skulle sette søkelys på viktigheten av bydelskaféen "vår", og også de andre bydelskaféene i byen som raskt forsvinner, men hørte ikke et ord. Det sies at disse kaféene går med underskudd, men det kommer vel an på hvordan man setter opp regnestykket. Hva med forebygging, hva med livsglede, hvorfor tas aldri det med i regnestykkene.
I dag, eller var det i går, hadde faktisk Adressa en sak om bydelskaféene som forsvinner. To kvinner på nabobordet mitt prater om denne saken. På et annet bord er det Trump som er tema, på et tredje "harryhandelen". Selv sitter jeg med dagboka mi. Skriver i den mens jeg halvveis lytter rundt meg med et øre.
Bestemor Ragna Josefine elsket å gå på café. Hun var fast gjest særlig to steder i Trondheim, på IMI Misjonshotell, og først og fremst på Norrøna. Jeg har arvet mye etter bestemor. Ikke minst det at jeg elsker å gå på café.
::::::::::::::::::::::::::
Det kom ei bok i posten i går. Den skulle egentlig ha kommet i forrige uke, jeg fikk sms om at den var levert i postkassa, men da jeg gikk ut la det ingen pakke der. Jeg tok kontakt med Helt Hjem som skulle ha levert pakken. De meldte den for tapt og jeg kontaktet Amazon, det var derfra jeg hadde bestilt boka. Fikk kjempegod service, og i går ble boka levert på døra som expresspakke.
The Peregrine av J.A.Baker. en 50th Anniversary Edition.
Boka handler først og fremst om vandrefalker i Essex i Storbritannia. Og om andre fugler og naturobservasjoner. Forfatteren, som kun har skrevet to bøker, begge om natur, fulgte vandrefolkene gjennom en tiårsperiode og har skrevet ei bok som regnes som en klassiker innen genren. Så langt har jeg kun lest (det lange) forordet, og gleder meg til å starte på selve boka. Denne genren, å skrive om naturen, er noe som fascinerer meg veldig, og jeg har etter hvert ganske mange bøker om tema. Har ei egen naturdagbok selv også, hvor jeg i mer og mindre stikkordsform skriver litt om naturen fra dag til dag.
Baker har et helt særegent, poetisk språk. Her er hvordan han ser en gruppe grønnfink:
"Frequently the flock flew to the trees with a dry rustle og wings, then drifted silently down again through the dust-moved trellis of sun and shade. The yellow sunlight flickered with a thin drizzle of bird shadow."
Recent Comments