Britt-Arnhilds dagboksblader

Fredagskveld i oktober

@brittarnhild

Vi har ryddet i hagen i dag. Og gjorde det samme i går. Og er slett ikke ferdig. Det må jo bare gjøres når høsten kommer, og jeg liker det like lite hvert år. Det er greit når vi kommer i gang, men det er så trist at sommeren definitivt er over, nå visner plantene, nå blir dagene kortere, nå står vinter og kulde og is utenfor døra og banker på. Jeg har opp gjennom årene laget meg endel knep for å "like" vinteren. Det hjelper litt, men likevel er det trist å vite at denne buketten med vakre solsikker antagelig er den siste jeg plukker fra hagen i år, de nydelige bønnene vi hadde som forrett før fredagskveldens pizza var årets siste. Bondebønner, kokt noen minutter, spiste med salt og en liten smørklatt. Mmmmmm, minst 2 Michelin-stjerner spør du meg.

Kveldens pizza var ekstra god den også. Den siste paprikaen i drivhuset, de to siste squashene, temmelig små, strandaskinke, mozarellost og oregano på en enkel pizzabunn, stekt pøå pizzasteiner på gassgrillen ute på kjøkkenveranda. Fredagspizza, akkurat som vi har hatt fredagspizza hver eneste hjemmefredag i massevis av år.

Og nå sitter jeg her og leser mens jeg egentlig skulle ha pakket kofferten. Vi reiser nemlig til Island i morgen. Jeg har funnet fram badetøy. Det er prioritet nr 1 når man skal til Island, og strikking, prioritet nr 2, og lesestoff, prioritet nr 3. Og så kom jeg ikke lenger, for jeg begynt å lese den ene boka, og da var det vanskelig å stoppe. Jeg er Freyja av Kristín Marja Baldursdóttir. Den første boka hun skrev, og som hun ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for.

Så Jeg er Freyja får rett og slett bli dagens bok, og nå må jeg begynne å pakke.
MÅ bare legge inn en lenke til ukas video på YouTube først, den MÅ du bare se så klart:

Sånn en dag i uka omtrent

@brittarnhild

29. januar i 2018 la jeg ut min aller første video på YouTube. Jeg hadde da blogget siden 2005 og oppdaget gjennom bloggvenner muligheten for å dele videoer. "Dette må jeg prøve" tenke jeg og gikk ut i drivhuset og hagen og filmet. Kom inn og laget meg en konto på YouTube og deretter ble det en bratt læringskurve. Ante ikke hvordan jeg skulle kunne legge ut videoen på YouTube, ringte yngste datter og lærte ordene redigering, opplasting, publisering og sikkert mye mer. Jeg fikk satt sammen de korte videosnuttene jeg hadde, og utrolig nok fikk jeg lagt filmen ut på YouTube. Den er på godt under 2 minutter og har i dag 7 likes og er sett rundt 250 ganger.

Og det tok ikke mer enn denne ene filmen før jeg ble fullstendig bitt av basillen. Siden det aller første spede forsøket her det blitt nesten 500 videoer, og jeg er "still going" som det heter på godt norsk.

I mange år klarte jeg å legge ut en video hver uke, flere år har jeg lagt ut kortere videoer hver dag gjennom advent, i andre perioder har det vært tørke. Sånn som i år. Jeg laget tre episoder på rappen i januar, og så ble det fullstendig svart helt til for noen uker siden, og nå er jeg gang igjen.

Kanalen min, Britt Arnhilds verden, er liten. Knapt 1250 abonnenter, og får jeg 3-400 seere på en video er jeg i grunnen godt fornøyd. Hadde jo selvsagt vært gøy med flere, men det er ikke noe hovedmål for meg. Det viktigste er at dette trives jeg med, jeg får trigget hjernemusklene og jeg får formidlet verdier som er viktig for meg, tro, liv, mindre forbruk blant annet. Hovedfokuset er på strikking og hekling, men her er også mye annet - som hage, natur, reiser, litteratur.

Det var godt å komme igang igjen nå i høst etter det lange oppholdet jeg har hatt i år. Jeg kjenner at dette er noe som gir dagene mine som pensjonist en ekstra farge, mange ekstra farger faktisk. Det gir innhold, det gir mening, det gir glede, det gir nye vennskap, det gir utfordringer. Og med dette som bakteppe har jeg satt meg selv et mål: jeg vil legge ut en episode i uka og den skal publiseres på et fast tidspunkt, hver fredag kl. 18.00. Nå kan det selvsagt komme ting i veien som gjør at jeg ikke klarer dette absolutt hver eneste uke, men likevel. Jeg prøver.

Neste uke er jeg bortreist. Det betyr at neste ukes episode må lages denne uka. Vi har vært på farten denne uka også, så episoden som kommer i morgen ble laget i dag, neste ukes episode håper jeg å få laget i morgen.

Morgendagens episode handler om hekling og da særlig bestemorruter. Jeg har massevis å vide fram, det kan du se på bildene som jeg tok av "studioet" mitt, dvs spisestua, mens jeg holdt på. 

     

Ja, faktisk var det så mye at jeg glemte å snakke om to av prosjektene jeg hadde funnet fram, de to på bildene over. Så de får pent vente til en annen gang.

 

:::::::::::::::::::::::

Denne ukas episode må du vente med å se til i morgen, og da kan du jo se forrige ukes mens du venter :-) Den handler mest om brodere på strikk, og jeg leser en legende jeg skrev for noen år siden, Da Gud ga snøen farge.

 

::::::::::::::::::::::::::::::::::

Dagens bok er helt fersk, "Stickning, en värmande klärlekshistorie" av Sofia Karlsson. Sofia underviste på mitt strikkeretreat i Toscana i fjor, og vi underviste begge på strikkeretreat i Småland i september. Ved siden av boka ligger et strikkeprosjekt jeg startet på i går, en islender med garn og mønster fra Rauma Ullvarefabrikk. Den er det datter Ingrid som skal få.

Hjemme igjen

@brittarnhild

Det ble en kort hyttetur denne gangen. Vi kom på mandag ettermiddag, vi var her hele dagen i går, og vi drog igjen etter frokost i dag. Hadde opprinnelig ikke tenkt å dra før etter middag, Terje er ivrig etter å komme skikkelig i gang med å rydde trærne som er felt, men ti på sju i dag tidlig (jeg vet det nøyaktig, for da hadde jeg allerede vært våken siden halv fem) begynte det å regne kraftig, og det så ikke ut som regnet hadde tenkt å gi seg i løpet av dagen. Da ble det lite fristene å jobbe i tømmerskogen, og jeg kan like gjerne gjøre "mine" aktiviteter hjemme som på hytta, så vi pakket rett og slett sammen og drog hjem.

På veien ned til bilen, i striregnet, med tung sekk på rykken og armene fulle av vesker bare MÅTTE jeg stoppe for å ta bilde av de nye pulsvarmere. Det ble for fristende med alt lavet på knekte kvister som lå rundt omkring etter trefellingen. Nå er jo pulsvarmere egentlig inspirert av lysgloben i Växjö domkirke, som jeg skrev om i går, men de kunne like gjerne vært inspirert av alt det vakre lavet i skogen.

Det finnes så utrolig mye forskjellig lav, og fargene er så vakre. Fine til å farge garn og tekstiler er det også. Det har jeg aldri prøvd, men har veldig lyst til å lære. For noen år siden kjøpte jeg ei bok om lav i Norge, og hadde store planer om å lære mer om de ulike typene, men har jeg kommet så langt.......?

:::::::::::::::::

 

Dagens bok er Husfrue av Edvard Hoem, den siste av mange han har skrevet basert på tidligere generasjoner i sin familie. I denne boka møter vi Julia som drog fra Christiansund som 17-åring for å tjenestegjøre som enepige i Bergen. Det finnes lite informasjon om Julie, men forfatteren "dikter henne inn" i datiden. Av og til vellykket, men det er vanskelig å få tak på Julie, hun blir på mange måter en "todimensjonal papirfigur" uten særlig liv. I alle fall så langt jeg har kommet i boken, har vel snart lest halve.

Sammen med boken ligger noen bestemorruter heklet av lettlopi restegarn. Som jeg skrev litt lenger oppe, jeg var oppe allerede halv fem i dag. Heldigvis starter ikke alle morgener så tidlig, men jeg har funnet ut at når de gjøre det er det bedre å stå opp enn å ligge og vri seg i senga. Så lager jeg meg en kopp te, leser litt og hekler eller strikker. Får ofte gjort mye i løpet av de ekstra morgentimene. I dag fikk jeg blant annet festet tråder på massevis av disse rutene, som etter hvert skal bli til et varmt og godt hytteteppe til å sove middag under. Og middagshvil trengs når man våkner altfor tidlig.

 

Færre trær og større tomt

@brittarnhild

Det var ekstra spennende å komme på hytta denne gangen. I forrige uke var det hogstmenn her og felte 25 av de store furuene øst for hytta, i dag skal det komme oppmåler fra kommunen og måle opp den nye tomta. Opp bakken så alt ut som før, men så snart vi var oppe på toppen ble vi møtt av dette. Her går den gamle stien, men heldigvis er det ingen problemer med å gå litt lenger inn mot fjellveggen, bak steinen og komme fram ved uthuset.

Her har vi kommet fram til hytteterrassen og kan konstatere at alt har blitt mye lysere nå når den nærmeste veggen med store trær har måttet bøte med livet. Det er her oppe det nye annekset skal stå, men før vi kan tenke på å starte bygningen av det, er det jammen mye rydding som skal gjøres. Terje har med motorsaga og var ivrig etter å komme i gang. Vi kommer nok til å ha ved så lenge vi er i stand til å bruke hytta, Terje og jeg.

Men før han kunne komme igang med vedhogsten var det oppmåling av både den gamle og den nye tomta. Mor og far kjøpte tomta i 1976, det ble gjort oppmåling den gangen også, og fire grensesteiner ble lagt ned og et kart ble tegnet. Det skjer mye på nesten 50 år og selv om vi hadde kartet å gå etter var det ikke lett å finne de opprinnelige grensesteinene.Terje og jeg hadde prøvd oss på en oppmåling i går og hadde en sånn omtrentlig mening om hvor tomtegrensene gikk, og de brukte oppmåleren som utgangspunkt da hun skulle sette de nye grensemerkene, som i dag er en slags pinner som stikkes langt ned i jorda.

Det er i dag en helt annen type krav til nøyaktighet når tomtegrenser settes, blant annet ved bruk av gps, noe som bød på store utfordringer inne i den tette skogen. Gps-en strevde fælt med å finne signal. Men til slutt var vi enige om selve grensen, og både Odd Magne (grunneieren), jeg og Terje kunne skrive under det nye målebrevet. 

4 timer tok prosessen, og da den var over var Terje ivrig etter å komme i gang med vedhogsten.

Jeg hadde oppdaget kantareller i skogen, noen av dem skikkelig store også, så da ble det stekte kantareller til middag, sammen med et par fiskballer jeg fant i fryseren. Der fant jeg noen hamburgerbrød også, så menyen ble "rastarbohamburgere m fiskball og kantarell". Nydelig!

 

:::::::::::::::::::::::::

Dagens bok:

Det er mye spennende i bokhylla her ute som jeg ikke har lest på mange år. I dag plukket jeg fram ROSEMARY and BITTER ORANGES, Growing up in a Tuscan kitchen, av Patrizia Chen. Forfatteren vokste opp i Livorno rett etter andre verdenskrig og beskriver på en frisk og smaksrik måte fra sin barndom, og ikke minst hvordan hun fikk være med kokka i huset, Emilia, på kjøkkenet. Det er noe med det italienske kjøkken som har fascinert meg i flere tiår, og jammen var det ekstra inspirerende å steke selvplukket sopp på vårt enkle hyttekjøkken etter å ha lest de første kapitlene i boka. I morgen fortsetter jeg, både med lesing og med matlaging.......

På bildet er også et par pulsvarmere jeg har strikket i går og i dag. Enkel strikk, av restegarn, broderte blader inspirert av lysgloben i Växjö domkirke (som vi besøkte i fjor sommer)

Så fort eplekaka er avkjølt.......

@brittarnhild

Se der ja, eplekaka er klar til å settes i oven. 40-45 min på 180 grader, så må den avkjøles og da er det tid for å kjøre sørvestover. Til Åndalsnes, eller nærmere bestemt Måndalen, hvor vi skal på storfamilietur fram til søndag.

Det har vært mye epler på epletreet vårt i år. Sommerepler, som er veldig saftige og søte nå utover høsten, men som ikke tåler å lages så altfor lenge. Vi spiser epler, vi gir bort, jeg har et eple i havregrøten min til lunsj hver dag, og jeg baker eplekaker, og jeg baker eplekaker og jeg baker eplekaker. Bruker oppskriften som jeg har brukt i snart 30 år nå, fra ei kokebok fra en gang på 90-tallet. Den fungerer utmerket. I dag erstattet jeg forresten de to spiseskjeen med melk med hjemmelaget plommelikør, det var ikke noe melk igjen i kjøleskapet. Og så strør jeg kaka med brunsukker, i oppskriften står det sukker og kanel.

Jeg er stort sett ferdig med å pakke. Jeg har gått dagens tur og plukket dagens blomsterbukett. Nå kan jeg rett og slett sette meg ned med ei bok eller to.

:::::::::::::::::

Dagens boktips:

Her er lenke til nettsiden til bokhandelen.

 

Regnværsdag

@brittarnhild

Så er det ingen tvil lenger, høsten er her. Heldigvis ikke minusgrader enda, men kaldt og vått. Det er skråtak her i atelieret mitt hvor jeg sitter, og regnet trommer godt på taket, og ute er det mørkt. Jeg har rett og slett vært inne i hele dag, bortsett fra litt vandring i hagen da, det hører alltid med.

Spilte inn en episode til YouTube-kanalen min I formiddag (den blir lagt ut på fredag ettermiddag), har bakt brød, har laget pølsegrateng til middag, har lest masse (!) i ei av Håkan Nessers bøker, har hatt besøk av Milian mens Marius skiftet dekk på bilen, og nå sitter jeg oppe i atelieret og jobber med dagens prosjekt, små strikkede lapper med broderte blomster, inspirert av et filtbilde jeg engang kjøpte i Stockholm.

::::::::::::::::

Jeg gruer alltid til at sommeren skal ta slutt, at kveldene skal bli mørke, at det skal bli kaldt, men så er det jo litt koselig også da, og masse god tid til bøker og håndarbeid.

 

Alenekveld

@brittarnhild

En ganske så uvanlig kveld. Jeg er hjemme alene! Og det skjer jammen ikke ofte. Torgeir er hjemme denne uka, men i kveld er han ute og løper, og hans løpeturer varer leeenge. Terje er på et møte for VM-frivillige, og dermed sitter jeg altså her alene. Og nyter det. Hat laget ei mugge te, funnet fram yndlingskoppen min som jeg kjøpte i Portobello i London for mange år siden, leser svenske hage- og interiørblader, og litt Håkan Nesser, og tar meg også litt tid til å blogge :-)

Torgeir inviterte meg forresten på middag tidligere i dag. Vi besøkte først far på sykehjemmet, så spiste vi sushi på en restaurant på Valentinlyst og kjørte så opp til mor.

Og enda tidligere var Terje og jeg frivillige på babysang i kirka. Vi laget lunsj og satt ned og spiste sammen med foreldrene og babyene. Veldig koselig.

 

 

En dagbok er en dagbok er en dagbok.......

@brittarnhild

Jeg vil jo så gjerne skrive dagbok hver dag, eller i alle fall nesten hver dag. Både her i bloggen og i en (eller mange) av de fysiske dagbøkene jeg har. Men klarer jeg det? Nei, så langt i fra. Jeg kan skrive mange ord, men det trenger det slett ikke være....... Et bilde kan noen ganger være nok. Sånn som denne tusenfryden, hagens site i år, fotografert på ev vevd matte jeg fikk fra tanta Oddrun i går. Det er visstnok vevd av en av mormors søstre, gammeltante Lise.

 

 

Ferdig pakket

@brittarnhild

I morgen drar vi på "sommerferie", et par uker med bil rundt om i Sverige. Litt seint på sommeren kanskje, men værmeldingene er gode, og det var nå det passet. Kofferter, vesker og bager er pakket, jeg har vannet planter både inne og i drivhuset, har avtalt med naboen at hun passer hus og tar inn post, kjøleskapet er (nesten) tømt, og vi er i grunnen klare til å dra.

Det er fortsatt litt igjen av kvelden. Til vanlig har vi satt oss i godstolene på denne tiden, og ser en episode av TV-serien vi holder på med. Men vi ble ferdige med en sesong i går, og siden vi nå blir borte nesten tre uker er det ikke vits i å starte på en ny. Og det gjør jo slett ingen ting, for da har jeg god tid til å tegne (og skrive) dagens innlegg i den kreative dagboka mi.

Jeg har alltid skrevet dagbok. Denne startet jeg sånn litt på impuls for noen uker siden. Litt tegning og eller maling, noen ord, og det er det. Jeg får øvd meg på å tegne, "øvelse gjør mester" lærte jeg på skolen, og jeg får tatt litt ekstra var på dagene.

Dagboka skal bli med på tur, men om jeg får tid til å tegne/male/skrive i den, vel, det gjenstår å se.

 

 

Hageminner fra Danmark

@brittarnhild

Våren 1990 fikk vi besøk av Gerda og Milter fra Danmark. De bodde hos oss en liten uke, og det var mer enn nok til at de ble oppnevnt til et ekstra sett besteforeldre for ungene, og gode venner for Terje og meg. Allerede sommeren etter drog vi på besøk til Nord-Jylland, og det fortsatte vi med i mange år (begge er dessverre døde nå)

I går var det en strålende hagedag her hjemme. Terje og jeg var ute hele dagen, og fullførte hovedjobben før ferien, luke i alle bedene. Da jeg gikk der med bøyd rygg ov etter hvert verkende knær og luket i åkeren, var det især Milter som fylte tankene mine. Milter var landmann av den gode, gammeldagse sorten. Han og Gerda hadde hatt en bondegård på den nordjydske landsbygda, men ingen av de fire barna var interessert i å ta over gården, så da de ble pensjonister kjøpte de en enebolig med hage i en landsby ikke langt fra Limfjorden, og skapte seg et nytt paradis der. Gerda styrte inne, Milter hadde ansvar for hagen. Jeg kunne skrevet mye om Gerdas gjestfrihet og fantastiske overflødighetsmåltider av hjemmelaget mat, men nå var det altså Milter jeg gikk der og tenkte på. Vi opplevde dessverre aldri bondegården hans, men hagen var en fryd for øye. På framsiden av huset var det kjøkkenhage, hvor Gerda kunne gå ut og plukke inn det hun trengte av råvarer til sitt kjøkken. Bak huset var det roser, og blomsterbed og god plass for våre unger og alle Gerda og Milters barnebarn, til å leke. Og ikke ett eneste ugress fantes. Jeg prøvde av og til å å lete etter vassarve, skvallerkål og løvetannblader, men nei, de fantes rett og slett ikke i Milters have. Bedene var sirlig anlagt, gresset var grønt, kortklippet og helt uten ugress det også, og kantene mellom gressplen og bed var sylskarpe.

Som en "mur" rundt hagen vokste det høye rosebusker, og jeg tror Milter hadde en hemmelig glede i å plukke store rosebuketter som han stadig forhørte Gerda.

Jeg ser meg rundt i min egen hage. Vi er ferdig med lukingen nå, men fri for ugress, nei, det er hagen sannelig ikke. Og det kommer den nok aldri til å bli heller. Gerda og Milters hus og hage lever som et kjært minne inne i meg et sted, og hagen vår med mose i plenen og gjenstridig ugress både her og der, er der hvor vi lever og trives akkurat nå. 

Jeg rett opp ryggen, strekker på beina, går bort til en av Akeleiehagens rosebusker og klipper av en blomstrende grein. Den skal få bli med opp i atelieret, hvor jeg sommeren gjennom liker å ha friske blomster.