Med bøker på menyen

@brittarnhild

Jeg startet året med gode intensjoner om å telle bøkene jeg leste. det holdt ei stund, men....... Nå er det i alle fall ei god stund siden jeg har skrevet noe her, og i mellomtiden har jeg lest både det ene og det andre og det tredje osv. I dag for eksempel, på hytta, leste jeg denne, A Whole Life, av østerrikske Robert Seethaler. Jeg har lest den en gang før, for flere år siden, og vet egentlig ikke hvorfor jeg plukket den fram igjen nå. Men med ett var den der, jeg åpnet den og dermed var det gjort.

Når det er sagt så er denne boka så absolutt ei som fortjener å bli lest mer enn en gang. 150 sider går fort, samtidig er den mettet med innhold, på en måte som gjør at du gjerne må stoppe opp underveis, tenke, la øynene gli utover åpent landskap. 

Boka handler om Andreas Egger som levde sitt liv i en liten bortgjemt fjell-landsby i Østerrike i det forrige århundrede. Slit, fattigdom, krig, kjærlighet, sorg, her finner du det alt, akkurat som en gjerne gjør i selve livet.

Jeg setter den i hylla og kommer sikkert til å lese den igjen.

 

Selected Poems, Federico García Lorca. Spain

@brittarnhild

Mitt håp er at denne litterære reisen verden rundt skal vise meg ikke bare nye lang og nye forfatteren, men også nye sjangre innen litteraturen. Jeg leser lite dikt, så da turen kom til Spania fikk jeg lyst til å prøve meg på en av landets mest kjente forfatteren nemlig Federico García Lorca og hans Selected Poems. Vi er forresten i Spania, på Tenerife denne uka, så forrige dagen lå jeg på stranda, slikket sol og leste Lorca. Blant annet dette korte, morsomme og kanskje ikke helt typisk for forfatteren:

 

Folish Song

Mama,
I want to turn into silver.

Son,
you´d freeze.

Mama,
I want to turn into water.

Son,
you´d freeze.

Mama,
sew me into your pillow.

This time yes,
and straightaway!

 

::::::::::::::::::

Federico García Lorca ble født i Granada i 1898. Bildet viser granatepler som jeg fotograferte i Granada i 2009 :-)

Bienes historie, Maja Lunde. Norge

@brittarnhild

Jeg hadde ønsket meg og fikk Bienes historie av Maja Lunde i julegave, og dermed ble den et helt naturlig lesevalg da vi skulle fly noen timer sørover på jakt etter varmen. Boka fikk Bokhandelprisen 2015 og er allerede solgt til ganske mange land. Og for ei bok! De 450 sidene gikk som en vind, og det var trist å legge den fra seg da siste side var lest.

Vi følger tre personer i boken, fra hver sin tidsepoke. William, en litt sær, melankolsk biolog, forsker, familiefar og frøhandler i England i 1852, George birøkter i USA i 2007 og Tao, mor, hustru og arbeider som driver med håndpollinering i Kina i 2098. I starten er det bier som holder historiene sammen, men etter hvert skjønner vi at det er mer enn det, og når det hele knyttes sammen på de siste sidene kunne jeg bare nikke bekreftende, ja, sånn måtte det være.

Lunde har satt seg svært godt inn i både tidligere historie og dagens forskning om bier, birøkt og bienes livsviktige funksjon for menneskeheten. Denne kunnskapen bruker hun så til å tegne et troverdig bilde av et Kina nesten 100 år fram i tid. Til dels ganske dyster lesning, ikke minst den mellomste historien, den til George, om bienes død og fare for utryddelse, som har opptatt den vestlige verden de siste årene. Men midt i dette klarer Lunde å tegne et bilde av håp. Og det er nok nettopp HÅP som er hennes intensjon med de tre fortellingene, det hele rundet av med bokas siste ord, om den lille kinesiske gutten Wei-Wen som mister livet på grunn av et biestikk:

Men Wei-Wen skulle likevel få en betydning. Bildet av ham. Gutten med det røde skjerfet. Ansiktet hans - det var den nye tiden. For millioner av mennesker var hans runde fjes, hans store skinnende øyne gløttende opp på en knallblå himmel, forbundet med ett eneste ord. En eneste samlende følelse: håp.

A friend in a thousand. Pratibha Manaen, Nepal

@brittarnhild

I april 2013 besøkte jeg Nepal. Målet med reisen var å besøke prosjekter støttet av HimalPartner, og da jeg kom til Pokhara, i fjellene opp mot Himalaya, fikk jeg bo hos Mirjam Bergh som jobber som daglig leder for Bethesda, et senter som jobber med sjelesorg. Mirjam bor sammen med Pratibha Manaen, en ung kvinne som kjemper for jenters og kvinners vilkår på landsbygda i Nepal. Pratibha er forfatter, og da jeg kom tilbake til Norge fikk jeg, via HimalPartner, kjøpt hennes første bok, A friend in a thousand. Nepal og denne boka ble nå mitt andre stopp på reisen jorda rundt via bøker.

Boka forteller om Manushi, ei jente som vokser opp i en liten fjellandsby ved foten av Himalaya. HUn forsøker å finne både navnet sitt og stemmen sin, i et miljø der menn dominerer. Forfatteren har i mange år arbeidet for The International Nepal Fellowship. Gjennom denne jobben har hun reist mye rundt på landsbygda i Nepal, og jenter og unge kvinner som hun har møtt på disse reisene inspirerte henne til å skrive A friend in a thousand. Hun har en dyp kjennskap til sitt land og sitt folk, og boka forteller ikke bare historien om Manushi men om et helt folk.

Jeg møtte mange kvinneskjebner i løpet av mine to uker i Nepal, og etter at jeg kom hjem har jeg, gjennom HimalPartner, forsøkt å gjøre mitt for å hjelpe. Pratibha Manaen kjemper sin kamp fra innsiden, og hun har opprettet The Manushi Pundation for å "bring hope and light into the dark world and ignorance that many girls and women in rural Nepal still face today". Navnet  Manushi er Sanskrit og betyr kvinne. Alle inntektene fra A friend in a thousand går til The Manushi Foundation.

Siste bildet viser Pratibha and Mirjam Bergh i hjemmet deres i Pokhara i Nepal.

Boken finnes på engelsk her:
A friend in a thousand

og jammen fant jeg den på norsk også:
En venn blant tusen

 

Sea of Poppies, av indiske Amitav Ghosh

@brittarnhild

Da jeg bestemte meg for å starte dette prosjektet begynte meg med en gang å lage ei liste i hodet over hvilke land jeg ønsket å besøke først, og jeg fant ganske fort ut at India måtte komme aller først. Det er mange årsaker til det, en av dem er at jeg har ganske mange bøker av indiske Amitav Ghosh i hylla mi, bøker som jeg har kjøpt i India på mine to reiser dit.

Første gang jeg besøkte India var i 2008, en reise jeg ga til meg selv i 50års gave. Målet var Mysore, sør i India, hvor jeg bodde i tre uker hos min indiske mamma, Carolyn. Jeg reiste mye rundt i områdene rundt Mysore i løpet av mine tre uker i landet denne første gangen, men jeg tilbragte også mye tid sammen med Carolyn og hennes venninner, alle på alder med min mor. Dette var middelklassedamer med stor sans for kultur, og ikke minst syntes jeg det var veldig interessant å være nesten som ei flue på veggen når de diskurerte bøker. Og det var nettopp på en lunsj med disse venninnene at forfatteren Amitav Ghosh kom opp. Han hadde nettopp gitt ut en ny bok, Sea of Poppies, med opiumskrigene i området som bakgrunn, og damene var spente på om denne hans ferskeste bok var like bra som de andre. Nysgjerrigheten min ble selvsagt vakt, og i kofferten da jeg drog jeg lå Sea of Poppies, på min neste reise, noen år seinere, fikk jeg kjøpt de to neste bøkene i triologien, samt enda noen til av samme forfatter.

Det har tatt meg nesten to uker å lese de 530 sidene i Sea of Poppies. Litt vanskelig språk, særlig knyttet til indiske ord og uttrykk, og en slags indisk slang som brukes i dialogene, en ganske komplisert story med mange hovedpersoner og flere parallelle fortellinger i starten som etter hvert møtte hverandre, og dessuten små skrift og tildels svært tettskrevne sider. Men i dag ble jeg altså ferdig, og selv om jeg har fått grunndig understreket at det å komme seg gjennom all verdens land på ett år, noe jeg heller aldri har hatt planer om å klare, har jeg fått blod på tann i forhold til prosjektet. Dette er gøy.

Fra India beveger jeg med nordover til Nepal. Er allerede såvidt i gang med boka jeg har tenkt å lese, og ekstra gøy med denne er at jeg har møtt forfatteren. Men det vil jeg fortelle mer om etter hvert i bloggposten om Nepal. Før jeg kommer så langt har jeg planer å starte arbeidet med å lage ei liste over all verdens land og etter hvert fylle inn hvilken bok jeg kan tenke meg å lese derfra. Ann Morgan, hun som har inspirert meg til dette, har allerede laget ei slik liste og jeg kommer nok helt sikkert til å bruke ideer derfra. Men noe av det morsomme med dette er jo å finne bøker selv også da. For ikke å snakke om å få lest nue av alle de uleste bøkene jeg allerede har rundt omkring i hyller her hjemme.

 Jevnlige oppdateringer blir å finne på facebooksiden Verden rundt med bøker. Om du er interessert kan du også følge dette prosjektet på den engelske bloggen Books on the Menu, og/eller på den engelskspråklige facebooksiden Visiting the World Through Books.

:::::::::::::::::::

The photos today are all from my trip to India in 2008.

 

Verden rundt med bøker

@brittarnhild

Jeg er egentlig ganske god til å stå imot utfordringer. Jeg liker i alle fall å tro det. Men så dukker det med ett opp en utfordring sånn helt ut av det blå, den treffer meg midt i hjerterota og jeg vet umiddelbart at jeg er fortapt. Dette MÅ jeg bare prøve. Og det var akkurat det som skjedde for et par uker siden da ei internettvenninne sendte meg en lenke til Ann Morgan og hennes blogg  A Year of Reading the World.

Først tenke jeg at dette hørtes gøy ut, kanskje skal jeg prøve det en gang? Så tenkte jeg at nå er det jo snart januar og nytt år, hva med å starte da og se hvor langt jeg kommer? Men så tenke jeg - nei, dette vil jeg starte på NÅ. Og dermed var jeg i gang.

Jeg kommer til å blogge om denne bokreisen både på norsk, her på Med bøker på menyen, og på engelsk på Books on the Menu. Og jeg har også laget en facebookside, Verden rundt med bøker.

Første land jeg besøker er India, mer om det i neste post.

Bildene i dag er fra en nedlagt misjonsstasjon vest i Etiopia. Jeg sitter utenfor sovehuset med en Dervla Murphy-bok.