Forrige kveld hadde vi lesegruppekveld og boka vi alle hadde lest og samtalte om var Lars Saabye Christiansens første bok i Byens spor, triologien om Oslo. Jeg lyttet til bok 1 og bok 2 på Storytel i fjord, og lyttet med glede til denne første boka igjen som forberedelse til lesegruppekvelden. Om May og Ewald, om Jesper og damene i Røde Kors, om fru Margrete Vik som blir fru Margrete Hald, om Olav Hald og stesønnen Bjørn Stranger,om Jostein og lærer Løkke og føler at jeg nå kjenner dem alle sammen.
En gudbenådet forteller, er det skrevet om Saabye Christensen, og jeg har ingen problemer med å si meg enig.Et tidsbilde av Oslo i etterkrigstiden, med lyder og lukter og kjente gater, med troverdige personkarakteristikker.......
.......nå skal jeg lytte til andre boka i triologien på nytt, og så ligger tredje og siste bok der og venter på meg.
Jeg var egentlig en tur innom butikken for å kjøpe en helt annen bok, men da jeg så at det var kommet en ny av Roy Jacobsen forandret jeg fort mening. Jeg har lest mange av Jacobsens tidligere bøker med stor glede. Mannen som elsket Sibir har han skrevet sammen med kona si, Anneliese Pitz og er ganske annerledes enn det jeg har lest før. Boka handler om naturvitenskapsmannen Fritz Dörries (1858-1953) som.......jeg siterer fra baksiden av coveret: levde et liv som få i dag kan fatte. Fra han er 25 år gammel foretar han en rekke eventyrlige reiser i Sibir. Som en blanding av Lars Monsen og Carl von Linné oppsøker han klodens mest ugjestmilde regioner og fanger tigre, hjort, ørner, samler planter og sommerfugler, som sendes til museer i Europa.......det er kulde og lidelser, men også enestående skjønnhet.
Boka er basert på dagbøker Frizs Dörries etterlot seg og er som et eventyr. Gutta på tur blir som en vending i hagen i sammenlikning :-)
På slutten av boka, etter at han har giftet seg og egentlig skulle ha sluttet med de lange reisene sine, foretar han enda to turer, denne gang for å samle hjort til jarlen av Woburn. Da leste jeg med ekstra interesse. Jeg har nemlig vært i Woburn og sett på parken og hagene og drivhusene og.......hjorten.
Annerledes Roy Jacobsen, men du verden så godt jeg likte den.
Magnhild Haalke, en forfatter fra Namdalen som skrev mange bøker i forrige århundre. Født 1885, død 1954, debuterte som forfatter først da hun var 50 men fortsatte å skrive nesten fram til sin død. Magnhild Haalke, en forfatter som omtrent hadde gått i glemmeboken, dessverre, da Magnhild Folkvord tok tak i historien hennes og skrev biografien Der livet brenn. En interessant biografi og em forfatter som fortjener å tas fram. Bøkene hennes er ikke lett å få tak i i dag. Jeg har funnet to på antikvariat, og så oppdaget jeg for et par uker siden at bøkene ligger på nett, på Nasjonalbiblioteket sin, åpen for alle. Dermed har jeg startet på Allis sønn, kanskje den mest kjente av bøkene hennes.
Da jeg var tenåring fikk jeg en gang triologien om Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset fra bestefar. Bøkene var allerede godt lest da jeg fikk dem, og mange ganger etterpå.
For tiden går første bind av denne triologien, Kransen, på Trøndelag Teater. Svært enkle kulisser, til dels ordrett gjengivelse fra boka og fantastisk skuespillerkunst. Jo eldre jeg blir, jo mer sint, ja, rett og slett rasende, blir jeg forresten på Erlend.
Det var en kollega som først gjorde meg oppmerksom på boka, så fikk jeg høre at den hadde noe av handlingen i Ospedale deli Innocenti i Firenze, et sted jeg besøkte for et par år siden. dermed var veien kort ned til Nordli på Nordre for å kjøpe boka. Leste den, hadde litteraturgruppe hjemme hos meg noen uker senere, anbefalte den for gruppa og den ble satt opp som vår neste bok. Neste samling i litteraturgruppe var torsdag i forrige uke og rett før det fikk jeg vite at forfatteren skulle komme til Litteraturhuset i Trondheim og snakke om boka sammen med Hans Olav Lahlum.
Det kunne jeg jo selvsagt ikke gå glipp av, og dermed ble det signatur også :-)
De uskyldige har to historier som går parallelt. Sandra fra Norge som drar til Firenze på jakt etter faren sin, Teresa i Firenze godt over et århundre tidligere som mest av alt ønsker seg en utdanning. Ospedale deli Innocenti, verdens aller første barnehjem, spiller en sentral rolle i boka. dette barnehjemmet hvor det var mulig å levere nyfødte barn anonymt gjennom et gittervindu. Under samtalen på Litteraturhuset i Trondheim var det tydelig at forfatteren var veldig redd for å røpe noe av historien, så da skal ikke jeg gjøre det heller. Men jeg kan jo røpe at det var stor enighet i litteraturgruppa mi om at dette var en god bok! Så herved anbefaler jeg den.
Til våren arrangerer jeg et strikkeretreat på Santa Maria a Ferrano, et gammelt retreatsted oppe i åsene øst for Firenze. I løpet av retreatet blir det en dagstur inn til Firenze, og da kommer vi til å besøke Ospedale deli Innocenti. Blant annet for å se på keramikkrelieffene til Andrea della Robbia.
Fantastiske Magnhild Haalke, denne gang med ei bok om kampen mellom den gamle og den nye tid, om kampen mellom landsbygda og byen, og odel og krav den eldre generasjon setter til den yngre. Jeg har lest fra boka i to podcastepisoder:
Denne boka har jeg kost meg med på hytta i hele år, Treboka, Fakta og fortellinger om norske trær av Sigri Sandberg. Sigri, som var fortellerstemmen i To hus tett i tett, populær barneTV da guttene var små.
Å lese boka har vært som å spise godteri uten å få vondt i magen, uten å behøve å telle kalorier. En fryd fra første til siste tygg. Og det har bare økt gleden min over trær.
1.januar i år, før jeg visste at denne boka fantes, bestemte meg meg for å ta bilder og skrive om trær i bloggen min Blåklokkeveien. Kom dessverre ikke så veldig langt med det prosjektet, men nå er det fristende å ta det fram igjen.
There is an aspen just outside our cabin windows. Well, actually there are more than one, but this special aspen is the one I follow through the year. From its black, bare branches in winter, the first leaves, which come late, later than the leaves on most other trees nearby, the whisper of the aspen leaves all through summer and then the let go in autumn.
I love the aspen. Its beauty, its stubbornness, its whispering song in the wind, its let go in autumn.
Last week we got a new UN report on climate changes, where they warn: we have 12 years to limit climate change catastrophe.
12 years! In 12 years I will be 72. Our grandson will be 15. How do we act to this? What do we do? We all have a responsibility to ACT NOW!
I love my aspen. I love nature. And as I wrote in a post a few days ago - you do not destroy what you love.
I am searching for ways to act. I want to be creative. I write a nature journal, the blog Britt Arnhilds naturdagbok (Britt Arnhild´s nature journal) a blog which helps me to see, really see, with eyes, ears, tongue, fingers, feet, heart every single day. Through this nature journal I hope to share this love, hope to help others to see. I also have another blog, dagens lille grønne (daily green ideas)where my mission is to share ideas of a greener way of living
I need all the help I can get in this fight. We need all the help we can get. We need to fight together. We need to love together. For the sake of ourselves, for the sake of our children and our grandchildren. For the sake of all human beings. For the sake of nature. For the sake of Mother Earth.
Our aspen has lost most of its leaves now. I hope, I pray, that new leaves will sprout next spring, and the next after that, and in 12 years, in 20 years, in 50 years.......
For noen år siden overvar jeg et seminar Thorvald Steen hadde under Olavsfestdagene. Jeg drev da og planla en prostetur til Istanbul, og det var nettopp Istanbul Steen snakket om. Istanbul, byen hvor han er æresborger. Siden den gang har jeg lest mange av Steens bøker, og lar meg ble dratt inn noe spennende og utfordrende hver gang. Balanse er intet unntak.
Jeg hadde lesegruppe her hjemme hos meg denne uka, og dermed var det min tur til å bestemme hvilken bok vi skal lese til neste gang. Jeg hadde flere forslag, men vi endte opp med denne, Thorvald Steens Det hvite badehuset. Jeg var allerede godt i gang med å lese den, hadde den med i sommerbokstabelen min, og har nå lest den ut.
Har fått Tung tids tale av Olaug Nilssen anbefalt fra flere hold, men kviet meg for å lese den. Redd for følelsene. Men så stod den der og nærmeste ropte på neg da jeg var innom bokhandelen forleden dag. Våknet før halv fem i dag, fikk ikke sove, stod etter hvert opp og jammen var boka lest før frokost. Sterk bok. Til ettertanke.