@brittarnhild
Jeg hadde ønsket meg og fikk Bienes historie av Maja Lunde i julegave, og dermed ble den et helt naturlig lesevalg da vi skulle fly noen timer sørover på jakt etter varmen. Boka fikk Bokhandelprisen 2015 og er allerede solgt til ganske mange land. Og for ei bok! De 450 sidene gikk som en vind, og det var trist å legge den fra seg da siste side var lest.
Vi følger tre personer i boken, fra hver sin tidsepoke. William, en litt sær, melankolsk biolog, forsker, familiefar og frøhandler i England i 1852, George birøkter i USA i 2007 og Tao, mor, hustru og arbeider som driver med håndpollinering i Kina i 2098. I starten er det bier som holder historiene sammen, men etter hvert skjønner vi at det er mer enn det, og når det hele knyttes sammen på de siste sidene kunne jeg bare nikke bekreftende, ja, sånn måtte det være.
Lunde har satt seg svært godt inn i både tidligere historie og dagens forskning om bier, birøkt og bienes livsviktige funksjon for menneskeheten. Denne kunnskapen bruker hun så til å tegne et troverdig bilde av et Kina nesten 100 år fram i tid. Til dels ganske dyster lesning, ikke minst den mellomste historien, den til George, om bienes død og fare for utryddelse, som har opptatt den vestlige verden de siste årene. Men midt i dette klarer Lunde å tegne et bilde av håp. Og det er nok nettopp HÅP som er hennes intensjon med de tre fortellingene, det hele rundet av med bokas siste ord, om den lille kinesiske gutten Wei-Wen som mister livet på grunn av et biestikk:
Men Wei-Wen skulle likevel få en betydning. Bildet av ham. Gutten med det røde skjerfet. Ansiktet hans - det var den nye tiden. For millioner av mennesker var hans runde fjes, hans store skinnende øyne gløttende opp på en knallblå himmel, forbundet med ett eneste ord. En eneste samlende følelse: håp.
Comments