@brittarnhild
Jeg trøster meg ofte med at ingen kan vite alt her i verden, så da flere i litteraturgruppa mi snakket varmt og ivrig om denne fantastiske forfatteren som skrev bøker nede fra Sørlandet et sted, og at tenk, nå skulle en av bøkene hans bli film, lot jeg som ingenting. Men noe av det første jeg gjorde neste gang jeg kom forbi en bokhandel var å gå inn og kjøpe Over den kinesiske hav. Det var nemlig Gaute Heivoll de snakket om, og boka som skal bli film er selvsagt Før jeg brenner ned.
I Over det kinesiske hav bruker Heivoll en sann historie som utgangspunkt, men som den dyktige forfatteren han er så er det umulig å vite når vi går fra det sanne inn i fantasien, og tilbake igjen. Boken er fortalt i jeg-form av sønnen til ekteparet som på slutten av 1930-tallet bygger seg et hus hvor de selv flytter inn og samtidig tar imot "åndssvake", blant andre en søskenflokk på fem fra Stavanger. Fortellingen er rå og ærlig, og lar oss lett veksle mellom tårer og smil. Åndssvakehjemmet ble bygd i kjærlighet og omsorg, men er så absolutt barn av sin tid, noe Heivoll får fram på en fin måte. Jeg lot meg rive med av språket, av fortellingen, men ble likevel stadig forstyrret av at søskenflokken før hvert måltid, helt fra de kom til hjemmet rundt 1940, sang bordverset Gledens Herre før alle måltider. Dette bordverset ble faktisk ikke skrevet før i 1954, og fikk sin melodi i 1963. Når man først gir noe en såpass stor plass bør researchen være på plass.
Likevel, en femmer fra meg.