Med bøker på menyen

Gleden ved å oppdagen en ny forfatter

@brittarnhild

Jeg trøster meg ofte med at ingen kan vite alt her i verden, så da flere i litteraturgruppa mi snakket varmt og ivrig om denne fantastiske forfatteren som skrev bøker nede fra Sørlandet et sted, og at tenk, nå skulle en av bøkene hans bli film, lot jeg som ingenting. Men noe av det første jeg gjorde neste gang jeg kom forbi en bokhandel var å gå inn og kjøpe Over den kinesiske hav. Det var nemlig Gaute Heivoll de snakket om, og boka som skal bli film er selvsagt Før jeg brenner ned.

I Over det kinesiske hav bruker Heivoll en sann historie som utgangspunkt, men som den dyktige forfatteren han er så er det umulig å vite når vi går fra det sanne inn i fantasien, og tilbake igjen.  Boken er fortalt i jeg-form av sønnen til ekteparet som på slutten av 1930-tallet bygger seg et hus hvor de selv flytter inn og samtidig tar imot "åndssvake", blant andre en søskenflokk på fem fra Stavanger. Fortellingen er rå og ærlig, og lar oss lett veksle mellom tårer og smil. Åndssvakehjemmet ble bygd i kjærlighet og omsorg, men er så absolutt barn av sin tid, noe Heivoll får fram på en fin måte. Jeg lot meg rive med av språket, av fortellingen, men ble likevel stadig forstyrret av at søskenflokken før hvert måltid, helt fra de kom til hjemmet rundt 1940, sang bordverset Gledens Herre før alle måltider. Dette bordverset ble faktisk ikke skrevet før i 1954, og fikk sin melodi i 1963. Når man først gir noe en såpass stor plass bør researchen være på plass.

Likevel, en femmer fra meg.

 

Lesevær

@brittarnhild

En ting er sikkert. Så sikkert som at jeg sitter her og trykker på et Mac-tastatur! Det er lesevær for tiden. Noen kalde, hustrige varmegrader, og regn, regn, regn, regn, regn.........

Vi er på hytta, og hadde verden vært som i fjor hadde vi sittet ute på terrassen, ryddet bordet for skitne tallerkener og rekeskall, drukket resten av proseccoen, klødd litt på et myggestikk eller tre og nydt utsikt og fuglesang.

Men verden er ikke som i fjor. Vi har spist opp rekene, vi har drukket opp proseccoen og vi har både ryddet og vasket kopper. Vi sitter innendørs, med utsikt gjennom hyttas store utsiktsvindu rett ut til sjø, og fjell, og regn, regn, regn.

 

Det er lesevær, men jeg kommer liksom ikke i gang med noen ny bok etter at jeg la fra meg Maisie Dobbs. Har startet på flere, og kommer sikkert til å fullføre dem etter hvert, men handlingene gir liksom ingen ting.

Men i bokhylla her ute fant jeg akkurat Sør-Koreanske Shin Kyung-sook sin Jeg kommer med en gang. Jeg likte veldig godt hennes Ta vare på Mamma som kom noen år siden, så da krysser jeg fingrene for at denne er like bra.

 

Og ellers tar jeg gjerne imot gode lesetips.

 

"Nei, jeg leser ikke krim jeg"......

@brittarnhild

"Nei, jeg leser ikke krim jeg!" sier jeg høyt. "Nemlig!" fortsetter jeg inni meg, "For det finnes så mye annen bra litteratur. Så krim kaster jeg ikke bort tiden på!" Og så har jeg sett for meg bestselgerlistene med Jo Nesbø, Camilla Läckberg, Tom Egeland osv........og så er det faktisk bare Jo Nesbø jeg har prøvd meg på av dem. men "Snømannen" holder i lange baner, og frister ikke til å prøve flere. Så - "jeg leser ikke krim jeg!"

 

Men når jeg tenker meg om så er det jo ikke sant, slettes ikke sant, ikke sant i det hele tatt. Klart jeg leser krim. Bare ikke Jo Nesbø og sånn........

Ta Jacqueline Winspear for eksempel. Nå har jeg akkurat lest ut enda en av hennes Maisie Dobbs - mysterier. den tredje for mitt vedkommende. England i mellomkrigstiden med sår som trenger tid på å gro etter første verdenskrig. En ung kvinnelige psykolog og privatetterforsker som har sine egne krigssår, dype sådanne, men som klarer å bruke dem i arbeidet sitt. London. Romantikk, i alle fall bittelitt. Humor. Engelsk landsbygd. Herregårder. Sjarme. Mellomkrigsmoter. Gode mennesker. Onde mennesker. Og en hel masse mennesker sånn midt i mellom.

Mysteriet, eller mysteriene, i historiene om Maisis Dobbs er en ting. Spennende, og godt beskrevet. Tråder som nøstes og som løses opp i god Miss Marple-stil. Men minst like så interessant er tidsbildet som skildres. Fattigjenta, den gode, flink, som på tross av beskjedenhet og "jeg tror slett ikke at jeg er noe", kommer seg opp og fram, til dels på grunn av gode hjelpere som ser hva hun er god for, til dels rett og slett fordi hun så absolutt er god for. Herskap og tjenere. Natur og storby.

Om du, som meg, har latt England og London få en helt spesiell plass i ditt hjerte, vil du, som meg, elske Maisie Dobbs.

I bok to, "En liten hvit fjær", lærte jeg om symbolikken i å gå med en hvit fjær på jakken under første verdenskrig. I denne tredje boka, "Hvite løgner" møter vi de røde valmuenes betydning. Og nettopp de røde valmuene er det jeg har brukt som illustrasjon her, "A Sea of Poppies", som jeg møtte utenfor Tower of London i fjor høst. Og som du kan lese om her.

 

 

Litt mer om Fredrik Backman, mormor og Elsa

@brittarnhild

Det gikk litt fort i går da jeg skrev om Backmans "Mormor hilser og sier unnskyld". Jeg hadde nemlig tenkt å skrive om noen av de fantastiske beskrivelsene i boka, leken med ord, uttrykk og sammenlikninger, nye måter å beskrive ting på som egentlig er helt bort i natta, men likevel så forståelige at jeg bare blir sittene å nikke på hodet og smile. Akkurat som å vandre i et Gaudi-hus. Lek med ord, og også små fortellinger innimellom som bare er ubeskrivelige.  Som når Elsa og pappa skal kjøpe plastjuletre til jul og Elsa pruter på handelen:
Du får tre hundre, sier Elsa til mannen i butikken.
Hør her, lille frøken, vi pruter ikke i denne butikken, sier mannen i butikken i akkurat den tonen man kunne anta at menn i butikk ville bruke.
Sure! sier Elsa.
Det koster fire hundre og nittifem, sier mannen i butikken.
Du får to hundre og femti, sier Elsa.
Mannen i butikken hånflirer.
Som jeg akkurat sa, l-i-l-l-e frøken. Vi pruter ikke i denne butikk....begunner han.
Nå får du bare to hundre opplyser Elsa.
Mannen i butikken ser på faren til Elsa. Faren til Elsa ser på skoene sine. Elsa ser på mannen i butikken og rister alvorlig på hodet.
Faren min kommer ikke til å hjelpe deg. Du får to hundre.
...... og så fortsetter det sånn til......
Elsa får treet for to hundre. Hun får en eske ballongbelysning on en sykt stor plastelg på kjøpet.
Du fpr IKKE gå inn og gi ham penger! sier Elsa og rekker opp en advarende pekefinger til faren sin da han laster alt inn i Audien.
Faren hennes sukker.
Jeg gjorde det en eneste gang, Elsa. En eneste gang. Og den gangen hadde du faktisk vært eksepsjonelt utidig mot ekspeditøren.......

 

Boka er full av sånne herlige snutter.
Bare les selv, og nyt :-)

 

Så hilser mormor likevel da, og sier unnskyld

@brittarnhild

Jeg ga ikke opp boken jeg. Fant ut at jeg ville gi den en sjanse, og med ett var jeg midt inne i en fortelling som bergtok meg. Elsa og mormor. Mormor som døde av kreft men etterlot en arv til barnebarnet sitt, den viktigste arven, å føre eventyret, fortellingene , livet videre. Anneredes, utenom alle konvensjoner, langt inne i fantasiens verden men likevel så troverdig, så troverdig.

Vi følger sju, snart åtte år gamle Elsa noen uker i hennes liv. Elsa, som er annerledes enn alle andre. Modig, sterk, og samtidi bitteliten og svak. En kombinasjon av både Pippi Langstrømpe, Ronja Røverdatter og Harry Potter, samtidig så helt og holdent seg selv. Ei lita jente som jeg så gjerne skulle blitt kjent med.........og så finnes hun kanskje i oss alle?

 

Fredrik Backman skriver i en litterær tradisjon med sterke fantasifulle, skrivende forfattere, og han gjør ingen hemmelighet av at han er inspirert av både Tolkien, Astrid Lindgren og J. K. Rowling. Når bokas hovedperson, lille Elsa, stadig vekk siterer fra både Brødrene Løvehjerte og Harry Potter, så vel som superman og flere andre fantasy-figurer, er det utrolig nok, med på å gi henne troverdighet. Sju år gamle Elsa, snart åtte, som må fullføre sprøe, gale, modige mormors livsverk når hun dør av kreft. Et livsverk som dreier seg om å "bære de barna hun klarer, og løpe......"

Forrige kvelden var jeg på Trøndelag Teater og så Oscar og den rose damen med Ragnhild Sølvberg som eneste skuespiller på scenen.  Mormor og den rose damen, Oscar og Elsa. Fire annerledes personer som vil følge meg lenge.

Bildene: ulike Antoni Gaudí-hus i Barcelona

Fredrik Backmans Mormor hilsert og sier unnskyld.
Jeg startet med å tenke en treer, men når jeg nå legger fra meg boka er jeg ikke i tvil. Seks!

 

Ikke akkurat en typisk bokblogg

@brittarnhild

Med bøker på menyen tar ikke mål av seg til å være en vanlig bokblogg. Slett ikke. Jada, innimellom, kanskje egentlig ganske ofte til og med, kommer jeg til å skrive om bøker jeg har lest, anmelde dem for å bruke bokbloggspråket. Men like ofte kommer jeg til å skive sånn litt av hvert om bøker, små historier jeg har opplevd knyttet til bøker jeg leser, møte med forfattere, noe jeg skriver selv, bøker jeg kan tenke meg å lese og bøker jeg slett ikke kan tenke meg å lese. Så får vi se hvor veien går etter hvert, om jeg rett og slett hopper ut av skoene og vandrer barføtt, eller om jeg "lar båten bli til mens jeg ror" som jeg hørte sagt en gang.

I kveld sitter jeg i alle fall på et hotellrom på Røros. Har hatt en lang jobbemøtedag, har vært ute og luftet hodet sammen med kameraet mitt (og blogget om det i Britt-Arnhild´s House in the Woods) og skal snart legge meg med boka jeg leser........men så er det det at jeg synes i grunnen at den boka er ganske kjedelig, så nå finner jeg på alle mulige slags unnskyldninger slik at jeg ikke behøver å ligge så lenge og lese. Boka skal forresten egentlig være veldig morsom. Den går under genren "morsomme bøker", i kategori med 100-åringen som klatret ut av vinduet og forsvant, Potensgiverne, Kollektivt selvmord, En mann med navn Ove og dess like. Ja, det er til og med samme forfatter som han som skrev om Ove, Fredrik Backman. Og da er tittelen selvsagt "Mormor hilser og sier unnskyld".

Det var ei god venninne som ofte har lik lesesmak som meg som anbefalte den, både den og den om Ove. Mannen Ove har jeg lest ut, men denne om mormor og sju år gamle Elsa strever jeg rett og slett litt med.

Men nå er det altså leggetid. Og hvem vet, kanskje blir boka morsommere etter hvert........

 

Sju dagar i august

@brittarnhild

Forsidebildet, forsidelayouten, er alltid det første jeg ser på i en bok, og ofte kjøper jeg boka rett og slett fordi jeg liker designen. I så måte ville jeg nok ha gått forbi Brit Bildøens Sju dagar i august, men så er den valgt til neste bok i litteraturgruppa mi, og dermed hadde jeg ikke noe valg. Lyseblått, kjedelig, en mann og en kvinne som sitter i hver sin blå og hvitstripete strandstol i sjøkanten, sommer, stille hav. Rett nok noen skyer i bakgrunnen som, om jeg legger godviljen til, kan oppleves som truende, men over dem er teksten satt, så de forsvinner i bildet.

Boka er slett ikke sommer og idyll, ei heller ferie og strandliv. Vi befinner oss midt inne i Oslo hvor vi møter ekteparet Sofie og Otto som i løpet av seks dager konfronteres med en rekke ulykker og katastrofer av ulik art. En av de seks dagene blir vi med ut til hytta de har ved sjøen, men i steden for blått, stille hav og sommerkos i strandstoler er det også der storm og kaos som møter dem og som drar dem sakte men sikkert mot en mulig katastrofe.

 Sofie og Otto, mor og stefar til Marie som døde på Utøya. Sofie som er stivnet i sorgen, Otto som elsker Sofie men som likevel ikke klarer å holde seg unna Karen, Sofies venninne og kollega. Katastrofene kommer på rekke og rad, noen troverdige, andre så platoniske at de nesten blir latterlige, i alle fall vanskelig å tro på. Bildøen bruker kjeden av ulykker til å dra både Sofie, Otto og oss lesere mot det som kan bli den endelige katastrofen, men legger inn små håpstegn underveis, så når boken slutter sitter jeg som leser igjen med to muligheter - den endelige slutten, eller mulighet for nytt liv og vei videre.

Midt i det forutsigbare, midt i kjeden av drama, klarer Bildøen å skape til dels troverdige skikkelser, i alle fall av Sofie og Otto. Personene rundt blir mer stereotyper, satt der for å lede hen mot den mulige katastrofen. Godt skrevet, og selv om det hele foregår i tjukkeste Oslo glir det nynorske språket helt uproblematisk. Men noen sekser fpr den ikke av meg. Kunne kanskje blitt en femmer, men så er det dette forsidebildet da som jeg opplever som helt feil. Nei, en firer får holde.