Med bøker på menyen

The Dig av John Preston

@brittarnhild

Først så jeg filmen på Netflix.
Så så jeg en dokumenter på NRK om samme utgraving.
Så kjøpte jeg boka og leste den en gang til.
Så så jeg filmen på Netflix en gang til.

En fascinerende fortelling.
John Prestons bok er en historisk roman baserat på utgravingene i Sutton Hoo i 1938/39. Forfatteren har såvidt jeg har skjønt tatt seg visse kunstneriske friheter i fortellingen, men likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det spennende å lese om det gamle anglo-saxiske skipet som ble funnet i en av gravhaugene ved Sutton Hoo.

Filmen er veldig bra, boka enda bedre.......som vanlig.

 

Heidibøkene av Johanna Spyri

@brittarnhild

Klart jeg kjente Heidi. Både gjennom bøkene om henne og fordi jeg selvsagt så TV-serien som barn.
For noen år siden arvet jeg Heidibøkene etter min svigermor, en innbundet illustrert utgave fra 1930. Det ble et herlig gjensyn med den lille krølltoppen da jeg endelig fikk satt meg ned og lest omigjen historien om den lille foreldreløse jenta som ble tatt med høyt opp i Alpene for å bo hos som gamle morfar, en grinebiter av rang.

Nå har jeg enda en gang tatt fram den gamle boka, og hver uke leser jeg et av kapitlene høyt på YouTube-kanalen min, Britt Arnhilds verden
(har hatt ei lita pause nå i sommer, men neste uke er jeg tilbake med et nytt kapittel)

 

 

:::::::::::::::::::::

 

 

Bokmeny for påskeferien, dag 2

@brittarnhild

Neste bok ut i litteraturgruppe mi er Forrådt av Amalie Skram. Jammen er det lenge siden jeg har lest Amalia Skram nå, det eneste jeg husker er at bøkene hennes kan være tunge med til dels ganske dystre tema. Forrådt "fant" jeg som lydbok på Storytel, og i dag har jeg lyttet den ferdig (mens jeg iherdig har strikket på påskestrikken min)

Jada, dyster så det holder, men også med en dyp innsikt i menneskenaturen, en overraskende vri både på tittelen "forrådt" og på slutten av boka.

 

Bokmeny for påskeferien, dag 1

@brittarnhild

Som pensjonist er det kanskje litt rart å snakke om påskeferie. Jeg har jo ferie hele året nå, eller hva? Ferie er å gjøre noe annet, og gjennom et snart 63 år langt liv har ferie mer eller mindre vært ensbetydende med å reise. Vi har "reist" i år også, det er lite smitte både i hjemkommune og hyttekommune, så vi pakket bilen i dag tidlig, handlet på vår lokale matvarebutikk og kjørte de to timene det tar å komme til hytta, og holder oss for oss selv her. Ja, altså, ferie er å gjøre noe annet.......men det jeg har aller mest lyst til å gjøre er jo akkurat det jeg gjør til vanlig; være ute i naturen, kose meg i hagen, lese, strikke, skrive........ 

Som alt skrevet så er det første feriedag i dag, og boka som ligger foran meg, og som jeg har lest mye i, er Rebecca av Daphne du Maurier. Jeg har en serie du Maurier-bøker stående i bokhylla her på hytta, og har lenge tenkt å lese meg gjennom dem. De er alle fra min romantiske ungdomstid. Noen har jeg allerede lest, andre ikke, men jeg har mer eller mindre glemt innholdet i alle. Rebecca er vel uten tvil den mest kjente av du Mauriers bøker. Den har jeg lest, men jammen har jeg glemt omtrent alt. Men ikke de første setningene......."Last night I dreamt I went to Manderley again. It seemed to me I stood by the iron gate leading to the drive, and for a while I could not enter, for the way was barred to me. There was a......."

Rebecca ble med meg hjem en tidligere hyttetur i vinter, og har vært nattbordboka mi. Jeg er alltid veldig trøtt når jeg legger meg, så det blir bare noen få sider hver kveld, men nå var det blitt så spennende at jeg skjønte jeg måtte sette litt fortgang i lesingen. Dermed ble den med utover hit igjen, og er nok snart ferdiglest nå. 

Så vil morgendagen (kanskje) vise hvem som er neste bok ut.

 

The Pebbles on the Beach

@brittarnhild

Clarence Ellis var en ivrig samler av småstein, eller pebbles som det heter på engelsk, langs elvebredder og strender i England. I 1954 skrev han boken Pebbels on the Beach hvor han med entusiasme og kunnskap beskriver hva pebbles er, og hvor du kan finne dem. 

Jeg har akkurat lest ut boka, og skrev dette på Facebook i går:
En av mine mange pensjonistgleder er Lectio Divina, et par timer med lesing hver morgen. I dag koser jeg meg med The Pebbles on the Beach av Clarence Ellis. Ellis ble født i 1889 og skrev denne boka i 1954. Pebbles, småstein formet av vær og vind gjennom årtusener. Er du som jeg så plukker du gjerne opp en stein eller ti når du er ute og går. Spennende da å vite litt mer om hvordan de små steinene har blitt formet.

I et av de siste kapitlene i boka tar han leserne med på en rundreise langs kysten av England, for å beskrive de ulike steinene du kan finne, og han starter nordøst, på The Holy Island, Lindisfarne.

Jeg har besøkt Lindisfarne flere ganger, blant annet i mai 2007 (disse bildene er derfra), og en av de tingene jeg gjorde var å samle pebbles, ikke bare småstein forresten, jeg samlet glass også, små glassbiter som gjennom århundrene var blitt slipt til vakre, fargerike små "perler". Disse perlene ble gjerne kalt St.Cutbert beads. Stranda på bildene er St. Cuthbert´s Beach, oppkalt etter en av Lindisfarnes viktigste helgener.

 

En dag under et besøk i august 2008, skrev jeg dette blogginnlegget (i den engelske bloggen min Britt -Arnhild´s House in the Woods) :

August 26, 2008

Beads on the shore

        

On the shore between the main island of Lindisfarne and the small St.Cutbert Island I collect small pieces of broken glass and porcelain. The place used to be the garbage place for the island, the only remains of this part of history today are these small colourful pieces. I keep them in a glass bowl on my desk, and from time to time let one or a few slip through my fingers while I say a prayer, (as a non-catholic this is my rosary)

           

 As so many times before I walked in the sand, gathering "beads", praying, and after a while I sat down on one of the benches in silence.

Then all of a sudden the colourful beads got life. Bright, happy life. And the shore filled with laughter.

I felt blessed, picked up one of the beads from my pocket and kept on with my prayers.

 

        

On the shore between the main island of Lindisfarne and the small St.Cutbert Island I collect small pieces of broken glass and porcelain. The place used to be the garbage place for the island, the only remains of this part of history today are these small colourful pieces. I keep them in a glass bowl on my desk, and from time to time let one or a few slip through my fingers while I say a prayer, (as a non-catholic this is my rosary)

           

 As so many times before I walked in the sand, gathering "beads", praying, and after a while I sat down on one of the benches in silence.

Then all of a sudden the colourful beads got life. Bright, happy life. And the shore filled with laughter.

I felt blessed, picked up one of the beads from my pocket and kept on with my prayers.

Beads on the shore

        

On the shore between the main island of Lindisfarne and the small St.Cutbert Island I collect small pieces of broken glass and porcelain. The place used to be the garbage place for the island, the only remains of this part of history today are these small colourful pieces. I keep them in a glass bowl on my desk, and from time to time let one or a few slip through my fingers while I say a prayer, (as a non-catholic this is my rosary)

           

 As so many times before I walked in the sand, gathering "beads", praying, and after a while I sat down on one of the benches in silence.

Then all of a sudden the colourful beads got life. Bright, happy life. And the shore filled with laughter.

I felt blessed, picked up one of the beads from my pocket and kept on with my prayers.

Å leve ut en drøm

@brittarnhild

Det var under en lang rekonvalesentperiode at britiske William Fiennes begynte å interessere seg i fugler. Det gikk så langt at han, da han ble frisk drog til Amerika for å følge snøgåsa trekk fra Texas helt nord til Baffin Island. Vi får i boka The Snow Geese følge med på denne ferden, hvor han følger fuglene, men kanskje vel så mye treffes interessante mennesker underveis.

En viktig inspirasjonskilde for Fiennes er ei bok han leste som barn, The Snow Goose, fra 1940, skrevet av Paul Gallico.

Det ble litt for mange lange omveier vekk fra fuglene i boka, etter min smak, men utrolig fascinerende å møte en som følger drømmen.

 

In the Footsteps of Sheep

@brittarnhild

Debbie Zawinski tilbringer en sommer til fots i Skotland og beskriver det selv slik......."The socks... told a story of my journey, a story of sheep, a story of lost ways of life and a tale of chance encounters along the way... within these pages are all the stories and the patterns from my summer in the footsteps of sheep."

Underveis på sin vandring jakter hun på de ulike sauerasen, hun samler ull og strikker sokker. Med spinnetein, strikkepinner, gode sko, telt og kamera. Og lager etterpå en herlig bok med tekst, bilder og strikkemønstre.

Tusen takk Brit for at du tipset meg om denne boken.

 

Liste over bøker jeg leser i år

@brittarnhild

Kald vinter, smittevernregler og sosial nedstenging, pensjonisttilværelse.......alt dette gjør at jeg har god tid til å lese for tiden, jeg har dessuten masse leselyst og fryder meg over å lese den ene boka etter den andre. På Instagram har jeg en konto jeg har kalt @brittarnhildsbokhylle Der legger jeg ut et bilde hver dag av en av bøkene jeg leser i nettopp den dagen. Men den lista sier lite om hvilke bøker jeg leser ferdig (jeg har forresten en måte å merke av det på også, men den er det "bare jeg" som vet om, hahaha), så nå har jeg laget ei egen liste hvor jeg etter hvert legger inn bøkene jeg leser ferdig, "Bøker lest i 2021". Den finner du i venstre marg her, under overskriften boklister.

Så er planen at jeg fortsatt, i alle fall innimellom, skal skrive om bøkene jeg leser her også. Men det blir langt fra alle, og langt fra regelmessig.

I dag har jeg forresten lest ut Tre små griser av Agatha Christie. Ei bok jeg har lest før, og da jeg hadde lest noen sider husket jeg hvem som var morderen. Likevel tar jeg meg imponere over krimdronningen evne til å bygge opp et mysterium og dens løsning sånn at vi hver eneste gang, når vi kommer til slutten, sier.......ja, så klart!

 

The Living Goddess

@brittarnhild

Dette ble adventsboka mi i år (sammen med Julemysteriet av Jorstein Gaarder, den må jo alltid være med), The Living Goddess av britiske Isabella Tree. En lærerik og svært grundig beskrivelse av en tradisjon i Nepal som lever den dag i dag. Unge jenter, helt fra de er rundt tre år gamle, blir valgt ut til å være et slags medium for den levende guddommen. De bor i tempelet og opptrer som et slags medium med makt til å bestemme både storpolitikk og hvem som skal være konge.  En tradisjon jeg ikke ante noen ting om på forhånd. Til tider ganske vanskelig tilgjengelig, men du verden så interessant.

 

@brittarnhild

I høst lyttet jeg til Erika Fatlands bok Sovjetistan på Storytel. Ingen overdrivelse å si at jeg ble veldig fascinert, så da jeg oppdaget at hun var kommet med en ny bok, Høyt, fra Himalaya, ble det satt på julegaveønskelista mi med en gang. Og det hjalp, for under treet lå boka :-)

Jeg har såvidt startet pod den i dag, kun lest 30+ sider, men kjente med en gang at dette skal gi leseglede i bøtter og spann. Allerede de to kartene på innsiden av omslaget, et foran, et bak, ga meg den gode følelsen, en sitring dypt inne i meg av forventning. Erika Flatland har reist langt og lenge i området, hun er godt forberedt, vet hva hun skriver om og har en gudgitt evne til å formidle skriftlig.

Åhhhhhhh, som jeg gleder meg til resten.