Velkommen 2023. Den aller første dagen i et helt nytt år. Og dagen for nyttårsforsetter.
1.januar er en av årets favorittdager. Dagen for lister og planer og forsetter. Det er vel ikke akkurat in med alle disse forsettene lenger, men jeg simpelthen elsker dem. Ikke slanking og sunn mat og trening og alt det der. Nei, mine lister er ganske annerledes, og de er mine. Så jeg røper dem ikke, i alle fall ikke alle.
Men så blir det til at jeg deler litt likevel da, sånn dann og vann, her og der. Og her og nå kan jeg røpe at jeg har store planer på strikkefronten. Ikke det at jeg skal strikke mye nytt og massevis og alt det der. Nei, planen min, nyttårsforsettet mitt om du vil, er et annerledes strikkeår. Jeg skal nemlig rydde i atelieret. Her er det rett og slett overfylt, av alle tenkelige og utenkelige ting. Garn og uferdige prosjekter i mengder, og en hel masse andre ting også. Det stresser meg, og det gjør det jo så rotete her oppe, så i 2023 skal jeg virkelig brette opp ermene og ta et skikkelig tak.
Startet friskt i dag med å finne fram stoppekurva mi. Fire par ullsokker med hull er nå stoppet, ved hjelp av stoppesopp, restegarn og stoppenål, og noen litt klønete fingre. Vakkert ble det ikke, men alle de 8 sokkene er nå helt uten hull, og skal få være tursekkene mine i vinter (og forhåpentligvis litt lenger)
Vi hadde besøk av Milian 3 1/2 forleden dag. Midt i leken kom han bort til meg der jeg satt i godstolen og strikket på en islender som han skal få. "Synes du den er fin?" spurte jeg. "Ja" svarte Milian "men jeg ønsker meg en regnbuegenser jeg" Svaret kom helt umiddelbart, og jeg skjønte med en gan g at jeg ikke har annet å gjøre enn å strikke en regnbuegenser.
Nå vet ikke jeg hvilket bilde Milian har i sitt hode av en regnbuegenser, men jeg vet godt hvilket bilde jeg har. Så nå har jeg funnet fram restegarn i regnbuefarger og er i fullt gang.
Det er søndag og dermed egentlig tid for en liten oppdatering på Christel Seyfarth-sjalet mitt, men vi er på hytta og jeg har rett og slett ikke tatt med sjalet, og glemte å ta nye bilder før jeg drog hjemmefra. Men jeg har med en god el andre strikketøy, strikker litt her og litt der, og koser meg.
Har de siste ukene fått "litt dilla" på maskesting og annen brodering på strikk. Startet veldig enkelt med noen blomster på et par enkle pulsvarmere. Så ble det et dagboksbilde, noen flere pulsvarmere, og i kveld har jeg rett og slett begynt å brodere en blomstereng på en topp jeg strikket for to år siden.
De første stingene er alltid de mest spennende. Blir dette som jeg tenker, eller hva? Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jeg har strikket masse på sjalet den siste uka, maskene er nå over på en liten rundpinne og umulig å ta bilde av "hele" sjalet til der jeg har kommet. Men dette bildet gir et visst inntrykk vil jeg tro. Har hatt som mål denne uka å strikke 10 omganger pr dag, og har klart det de fleste dagene, men nå begynner det å bli veldig mange masker på pinnene, og det blir mer og mer telling etter hvert som sjalet blir bredere, så 10 omganger begynner å bli i meste laget. Men vokse litt hver dag skal det, og gjør det :-)
Jeg har ikke strikket så veldig mange omganger på Masai Sjal SAND av Christel Seyfarth siden jeg sist skrev om det for tre dager siden, men for å "pushe" meg selv vil jeg prøve å skrive en liten oppdatering hver søndag.
I dag fikk jeg flyttet maskene over fra 5 strømpepinner til en rundpinne. Pinnen er fortsatt for kort, så det blir litt sånn magic loop, men det ble likevel mye lettere å strikke med en gang jeg slapp klirringen av fem pinner som danset litt rundt i alle retninger. Jeg har dessuten funnet en fin rytme på hvordan jeg merker av etter hvert som jeg har strikket en omgang, så nå går det bare en vei :-)
Jeg er igang med Masai Sjal SAND av Christel Seyfarth, og jeg skjønner at jeg har kjøpt meg arbeid strikkeglede for mange titalls timer framover. Ja, jeg er igang med høstens (og helt sikkert vinteren med) store utfordring.
Startet nå i kveld, brukte "evigheter", vel en og en halv time tror jeg det ble, på å strikke maskene du ser på bildet over, og gjett om jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jeg møtte Christel første gang i juni, på Midtnorsk kultur- og strikkefestival. Jeg var på foredrag med henne, jeg var på utstillingen hennes og jeg var så heldig at jeg fikk intervjue henne. Men jeg hadde hørt om Christel lenge før, gjennom to episoder på videopodcaster Fruity Knitting, hvor hun blir intervjuet, og gjennom ei bok jeg har som hun har laget. I det første intervjuet på Fruity Knitting oppdaget jeg at Christel bruker en strikketeknikkk som likner veldig på den jeg bruker i min regnbuestrikk/restegarnstrikk, men det hun lager er jo i en helt annen klasse enn det jeg leker meg med da :-)
Christel hadde ikke med seg garnpakker til festivalen i juni, men vi skulle jo til Danmark i juli, så jeg bestemte meg for at et besøk på Fanø, hvor Christel Seyfarth Art Knits holder til, bare måtte det bli. Fanø lå litt utenfor ruta vår, som bestod av noen dager i Århus med datter og familie, og så noen dager på Sjællands Odde med sønn og familie. Fra Århus kan man nesten vinke over til Sjællands Odde, og det går ferge mange ganger om dagen, men den fergen var ikke ment for oss. "Det blir bare en liten omvei skjønner du" sa jeg til Terje, "og dessuten er det så fint på Fanø, jeg har sett både bilder og film derfra, så det vet jeg!"
Terje er heldigvis ikke så vanskelig å be, så en dag befant vi oss med ett på ferge over til Fanø, og ikke lenge etterpå var vi i butikken til Christel.
Vi hadde utvekslet noen eposter på forhånd, så jeg visste at Christel jobbet den dagen, og Christel visste at vi kom. Og jammen var jeg heldig, vi kom ganske rett etter åpningstid, og mye av tiden vi var inne i butikken var vi de eneste kundene, så Christel hadde god tid til å vise meg rundt og fortelle om både det ene og det andre, mens Terje fikk en god sofa å sitte i. Snakk om å være i den sjuende himmel.
Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg SKULLE kjøpe noe, og at jeg ikke skulle se på prisen, og det jeg skulle kjøpe måtte bli en sjalpakke. Jakkene er superlekre, men min kropp er stor og det ville bli så mye styr med å være sikker på at det ble nok garn, regne om mønster osv (men en dag skal jeg strikke min egen jakke inspirert av Christels mange kreative designs altså!)
Det var mange ulike sjal å velge i, og jeg brukte endel tid på å bestemme meg, men til slutt var valget egentlig ganske enkelt, det måtte bli Masis sjal SAND, et nydelig sandfarget sjal overstrødd med røde og oransje valmuer. Det var "valmuesesong" i Danmark, jeg hadde allerede tatt massevis av både bilder og film av valmuer, og mer skulle det bli ( skal vise fram i Britt Arnhilds verden på YouTube etter hvert)
Nå er jeg altså igang, og skjønner at dette blir litt av en svenneprøve. Som du ser på bildet så er det ingen symmetri, ikke noe system på valmuene. De er strødd utover, akkurat som i en valmueåker, og dermed er ikke en omgang lik, og det er aldri noen gjentagelse i omgangene. Her må hver eneste maske telles!
Jeg gruer meg. Jeg gleder meg. Jeg grugleder meg. Og jeg har tenkt å nyte hver eneste maske.
Jeg strikker i bilen. Jeg strikker når jeg ser på TV. Jeg strikker mens jeg lytter til lydbok. Jeg strikker sammen med venner. Jeg strikker på fly og på tog. Jeg strikker på møter og foredrag. . Men jeg har nesten glemt kunsten å bare strikke. . Alene. I stillheten. Mens skyer glir over himmelen. Et svakt sus i ospa. Sangfugler på fuglebrettet. . Jeg har så lett for å fylle liv og hverdag og timer med alle mulige viktige og uviktige ting. . I dag var det godt å sitte ute og la trådene flette seg inn i hverandre. La nye masker bli til. . Tenke på den lille jenta jeg strikker til. Tenke på mine egne barnebarn. . Tenke på ingen ting. Bare være.
"alt och alla skall få leve och utvecklas. Lupinerne blir min symbol för att alt behövs men ingen för ta över" Carina, en av broderierskene på en utstilling i Wij Trädgårder i Ockelbo.
Jeg vet ikke akkurat når og hvor ideen kom, jeg hadde allerede begynt å brodere små blomster på noe strikking før jeg besøkte broderiutstillingen på Wij Trädgårdar, men utsagnet om lupinene traff meg på en helt spesiell måte. Jeg synes lupiner er nydelige, men kan jo ikke lukke øynene for at de er svartelistet av norske botanikere. Lupiner er ikke en naturlig del av norsk flora, men ble for endel år siden plantet ut langs norske veikanter. Det man ikke visste den gang var at lupinene sprer seg utrolig lett og gjerne tar over og kveler mye av den naturlige vegetasjonen.
.......alt behövs, men ingen får ta över.......
Noen dager etter at vi var på Wij satt jeg ute i en hage i Danmark, i en AirB&B hvor vi bodde noen dager. Vi var barnevakt til to av barnebarna mens foreldrene var inne i byen og spiste middag, kvelden var varm og god, ungene sov og jeg kunne leke meg litt med strikkingen min. Jeg hadde strikket ett par helt enkle pulsvarmere og ville brodere blomster på dem.
Stiliserte blomster, som både kunne representere lupiner og alle andre villblomster som vokser langs grøftekantene.
Minnekortet på mobilen min er fylt opp av grøftekantblomster denne sommeren.
Anna vet godt hva hun ønsker seg. Blomster. Masse blomster. Og aller helst blå blomster. De er de fineste. Mamma har lært henne at det trengs urin for å få fram blåfarge. Noe så rart, urin, tiss altså. I flere uker nå har hun tisset på hvitveisstedet sitt, men hun kan ikke se at det har hjulpet. Jo forresten, noen av hvitveisene har et snev av rødlilla på de hvite bladene sine. Fra Anna Blåklokke
Pulsvarmerne ble ferdige, men jeg var ikke ferdig med temaet. Dette kunne det jo bli et månedsblad av, tenkte jeg.......
Og grøftekantblomster kommer jo i alle regnbuens farger.
Månedsbladet nærmer seg ferdig. Jeg er lengt fra fornøyd med hvordan teksten kommer fram, GRØFTEKANTEN øverst i bildet. JULI 2022 nederst,
Og jeg er kjempefornøyd med blomstene.
Maleskrinet var nesten tomt nå. Men enda var det litt igjen, og en solsikkeåker fikk farge, en dompap kunne ikke holde tilbake forfengeligheten og ba om å få pyntet opp brystet sitt med litt rødt. Da kunne ikke hanen være dårligere. Han kom rett og slett og dyppet kammen sin i resten av rødfargen. Fra legenden "Da Gud ga snøen farge"
::::::::::::::::::::::::::
Blomster langs grøftekanten er et tema jeg kommer til å jobbe videre med, og jeg snakker om det i den ferskeste episoden min på Britt Arnhilds verden:
Det føles som en ny dag i et nytt år. Ferien er over og det er tid for en ny start. Mens jeg jobbet var dette en tøff dag, slutt på "friheten", tilbake til "striskjorta og havrelefsa". Nå som jeg er pensjonist er dagen full av forventning. Det ligger så mye foran som jeg gleder meg til, livet, ja, hele verden ligger jo der som et stort ubrukt lerret og bare venter på at jeg løfter opp penslene og forsiktig maler et strøk, og så et til, og så enda et.
Nå må det sies at denne følelsen hadde jeg ofte første dag på jobb etter ferien også, jeg hadde jo en jobb jeg elsket, og som både ga og tok hver eneste dag. Men altså, det er noe helt annet likevel nå når jeg er pensjonist. Kan kanskje ikke si at vi har hatt ferie heller da, ikke egentlig, vi har jo "ferie" hele året nå. Men to uker på biltur i Danmark og Sverige har virkelig vært ferie, Og nå er vi tilbake igjen. Til hverdagene.
Ferie er så mangt. For meg har det helt siden jeg var lita jente handlet om å reise. Jeg var 6 år tror jeg, første gang mor og far pakket bilen med med og to småbrødre, telt, soveposer, badetøy og primus og kjørte til Danmark. Helt siden den gang har jeg fortsatt å reise, og reise, og reise.......helt til jeg ble pensjonist og virkelig hadde tid til å dra verden rundt. Det var bare det at min pensjonisttilværelse startet akkurat da pandemien kom, og det ble brått slutt på all reising. Nå er det mulig igjen, og jeg er såvidt i gang, men den der sprudlende, altoppslukende reiselysten har avtatt litt. Jo da, jeg elsker fortsatt å reise, men så er det fotavtrykkene reisingen setter på kloden vår da, og så er det alderen, og så er det så fantastisk godt å være hjemme. I det hjemmet Terje og jeg har skapt gjennom mange tiår.
Men nå snakker jeg meg helt bort. Det jeg egentlig prøver å si er at ferie for meg er en tid for å fylle opp hjerte og sinn med inspirasjon, med ideer, med arbeidslyst, med kreativitet. Vi snakket om det med inspirasjon Terje og jeg på den 100 mil lange bilturen vi hadde i går, på vei hjem. Der, som på så mange områder, er vi forskjellige (og det er jo nettopp forskjellighet som åpner nye tankerekker, for vekst, er det ikke) Jeg skal ikke dele her hva som inspirerer Terje, det er hans historie å fortelle, men for meg handler det veldig mye om mennesker, og særlig kvinner, jeg møter gjennom kunst, musikk og litteratur.
Jeg har vært heldig og opplevd mange sånne sterke møter i løpet av de to siste ukene, og i dag, denne første dagen etter ferien, første dagen av en ny start, sitter jeg her og lar hender og øyne leke med små ting fra noen av samlingene mine, mens hodet debriefer, prøver å oppsummere og lar nye ideer, mine ideer, formes.
Prosessen er i gang. Målet ligger der framme et sted, kanskje, men det er ikke så viktig. Det viktige, det som gir livsglede, er selve prosessen, og den er jeg i.......hele tiden.
Hva passer vel bedre enn å strikke halvvanter med honningbier mens jeg sitter i drivhuset og nyter våren. Jeg har jobbet med disse en stund, men om det går fort eller sakte spiller egentlig ingen rolle, det viktigste er å kose seg med selve prosessen.
Med en gang jeg så et bilde at visse halvvantene #honetbeemitts på instagram visste jeg at disse ville jeg strikke. De er designet av Nina Pommerenke, og mønsteret er å få kjøpt på ravelry.
Vantene strikkes kun med to farger om gangen, og så må det broderes på litt gult på biene helt til slutt, med maskesting. Maskesting er enkelt, du sut bare rett over masken som ligger der, passer på å få riktig stramming på tråden, og "that´s it". Egentlig rart at vi ikke bruker maskesting oftere, jeg har a alle fall planer om å begynne å bruke det mer i dagbokstrikkingen min. Den eneste ulempen er at hvis du broderer mye vil strikketøyet, naturlig nok, føles litt tykkere der du har brodert på en ny farge. Det kan bli litt klumpete i en genser, men på halvvantene går det fint, og i dagbokstrikken er det ikke noe problem i det hele tatt.
Mine halvvanter er ferdige. Har dessverre ikke noe ferdigbilde, men i den ferskere episoden min på YouTube viser jeg dem fram:
All texts and photos by Britt-Arnhild Wigum Lindland
maskerade
maskerade
The first step is always the most exciting.
I am sitting in a small hotel room, somewhere in Norway. I am knitting, and all of a sudden I knew it was time to start a knitting blog.
Maskerade, masquerade, playing with words as maske is the Norwegian word for a knitted stich, rad is a row. Knitted stich in a row - maskerade.
Recent Comments