@brittarnhild
I oktober 2017 startet jeg bloggen "dagens lille grønne", hvor jeg hver dag kom med små og noen ganger litt større grønne tips. Bloggen var svært aktiv både i 2017 og deler av 2018, men så ble det brått slutt. Et av mine nyttårsforsetter for 2020 (jeg rett og slett elsker nyttårsforsetter) er å ta opp igjen bloggingen på "dagens lille grønne". Ikke hver dag, det blir for krevende. Men kanskje en dag i uka? Har tenkt å starte neste uke, årets første uke og har da tenkt å skrive om stopping av ullplagg. Og tyvstarter rett og slett her med omtrent det innlegget som kommer på "dagens lille grønne" i neste uke :-)
Ett par vanter og ett par fingervanter har i lang tid ventet på å få tomlene stoppet. Begge parene har jeg brukt på ski, og da er det gnissingen mot reima på skistavene som har slitt hull på innsiden av tomlene. Det er jo så mye morsommere å strikke noe nytt enn å lappe på gamle plagg, så dermed har de blitt liggene og liggende og liggende.
Svigerdatter Silje var på besøk en dag. I det hun skulle gå, og var i ferd med å ta på seg selbuvottene hun har strikket, utbryter hun "Å, Britt Arnhild, det er ei maske som er løs på ene votten min. Kan du stoppe hullet før det blir strørre tror du?" Klart jeg svarte ja på det :-) Lopapeysaen til Silje, som ble tatt av pinnene lillejulaften, fikk alle trådene festet i går kveld. Den fikk også et bad i aloeverabalsam og har ligget på baderomsgulvet til tørk i natt. Den ligger der forresten enda, for selv om det er varme i gulvet tar det mer en ei natt å tørke en lopapeysa. På vei til kveldens vennemiddag kjører vi forbi huset der Øystein og Silje bor, så da har vi tenkt å stoppe for å levere riddarigenseren. Dermed fikk jeg det sparket jeg trengte for å stoppe votten hennes.
Og da jeg først var i gang var det jo veldig greit å stoppe mine egne i samme slengen.
Har jeg ikke fin saks forresten (den vises best på det første bildet)? Den fikk jeg i en av kalenderpakkene fra Brit (britstrikkenerd). Med fugl på, til en fugleelsker.......så klart. Jeg har et par liknende sakser fra før, en av dem kjøpt på gata i Asmara i Eritrea for 20 år siden, men de jeg har er så trange i hullene at mine artrosefingre ikke får plass. denne nye er litt større, og helt perfekt.
Recent Comments