Vi hadde besøk av Milian 3 1/2 forleden dag. Midt i leken kom han bort til meg der jeg satt i godstolen og strikket på en islender som han skal få. "Synes du den er fin?" spurte jeg. "Ja" svarte Milian "men jeg ønsker meg en regnbuegenser jeg" Svaret kom helt umiddelbart, og jeg skjønte med en gan g at jeg ikke har annet å gjøre enn å strikke en regnbuegenser.
Nå vet ikke jeg hvilket bilde Milian har i sitt hode av en regnbuegenser, men jeg vet godt hvilket bilde jeg har. Så nå har jeg funnet fram restegarn i regnbuefarger og er i fullt gang.
Sommeren 1990 strikket jeg en sommerkjole til eldstedatter Ingrid Elise. Hadde ikke noe mønster, men hadde jo den lille nydelige sommerbrune jenta som jeg kunne prøve kjolen på underveis.
Nå har jeg strikket en ny utgave av den gamle kjolen. Fant noe gammelt bomullsgarn, sikkert omtrent 30 år det også, i kjelleren i omtrent samme farge som den gamle kjolen, bare litt lysere. Fant fram gråpapir, tegnet av kjolen på det, telte masker, målte og har skrevet ned mønsteret på gråpapiret.
I går ble kjolen ferdig, etter litt om og men. Vi er på hytta denne uka, jeg har ikke noe stort utvalg av strikkepinner her ute så jeg prøvde først å strikke halskanten med samme pinnetykkelsa som jeg har brukt på selve kjolen. det gikk ikke så bra, den ble slamsete og ikke sånn som jeg villa ha den. Fant noen strømpepinner i ei krukke jeg har her ute. De var av det korte slaget så jeg måtte bruke sju pinner for å ikke få for mange masker på hver pinne. Sju pinner i samme tykkelse hadde jeg ikke, så det ble fem av en sort, to som var et halvt nummer tynnere. Men det gikk bra, jeg kan stå inne for både halskant og de to kantene rundt ermene :-) Fikk lyst til å hekle en liten blomst til å pynte den nye kjolen med, kjolen som ikke lenger er Ingrid sommerkjole, men blir Vida sin, Vida som fyller ett år i neste uke. Sommeren er vel snart over, men kjolen kan fint brukes utover høsten sammen med en strømpebukse og en body.
:::::::::::::::
Da har jeg kopiert tre gamle kjoler, Skrukjlets Blåkjole, og Vidas julekjole, begge de to siste fra da jeg var baby. Jeg har tatt vare på enda en kjole jeg hadde for over 60 år siden. Den er heklet, i lyseblått bomullsgarn. Kanskje skal jeg se om jeg får til å kopiere den også en dag :-)
Å strikke til barn er veldig motiverende. Det er jo så smått og går så mye fortere enn å strikke til voksen, og så kan du leke med farger og mønstre og design. Ja, det kan du jo selvsagt gjøre til voksne også, men det er noe eget likevel med barneklær. Og enda mer stas når det er til egne barnebarn.
Vårt eldste barnebarn, Leander, er 5 år, og da han var 2 1/2 bestemte jeg meg for å strikke en egen kofte til han, #leandersfinkofte. Og den ville jeg designe selv. Fram med rutepapir, blyant og fargestifter, gamle mønstre og forskjellige strikkebøker fra bokhylla mi. Jeg har tatt vare på tegningene med de ulike ideene jeg fikk underveis, men det tok ikke lang tid før jeg fant flere av de mønsterbordene jeg endte opp med å bruke i ei spesiell bok.......
Mønsterbord inspirert av Sandøygenser, en annen bord fra herregenseren Sigvald, det var to ideer jeg ønsket å ha med i Leanders finkofte.
Noen andre border fant jeg også, her og der,
og til slutt hadde jeg mønsteret klart for meg. Det var bare å sette i gang.
Ikke bare er det lett å strikke til barnebarn fordi det går så fort, det betyr noe helt spesielt å legge kjærlighet og små bønner inn i hver maske. Det er sånn å være bestemor, kjærligheten ligger som en varme i bringa både natt og dag. Det er vel sånn å være menneske egentlig, å være glad i noen. Kjærligheten ligger der, og om du putter litt av den inn i hver maske blir det ikke mindre av den. Så lang i fra.
Jeg har lite erfaring med å lage egne mønstre, og kunne nok sikkert tatt meg litt mer tid da jeg jobbet med Leanders finkofte. Blant annet var jeg litt for rask da jeg sydde maskinsømmer og klippet opp da jeg skulle montere.......halsåpningen ble for stor, så kofta satt ikke godt over skuldrene, noe du kan se på det aller første bildet. Da måtte jeg legge hodet i bløtt for å finne ut om det kunne la seg rette på. Løsningen ble to "puter" som jeg har festet på hver skulder, innenfor halskanten. På bildet over er jeg i ferd med å strikke den ene puta. Det fungerte :-)
Leanders finkofte, ei kofte ingen har maken til, ei kofte jeg håper vil gå i arv i generasjoner, ei kofte som helst sikkert vil varme brukene litt ekstra over bringa.
Da eldest barnebarnet vårt, Leander, var 4mnd gammel, ble han med oss til Island (sammen med mamma og tante) Vi skulle i konfirmasjon og leide en stor, fin leilighet via AirB&B, tre generasjoner sammen. En tur til Island var en gylden anledning til å få sin første lopapeysa, tenkte jeg, og kjøpte garn og mønster til "kambur". Genseren ble strikket og tatt i bruk. Etter hvert vokste Leander ut av den første lopapeysaen og jeg strikket en ny, litt større. Så kunne lillebror arve den minste.
Nå har Leander blitt enda større, lillebror kan arve genser nummer to og kusine Vida kan få den minste. Dermed må Leander få en ny lopapeysa så klart, fortsatt i mønsteret kambur. Etter at jeg strikket først en og så en til lopapeysa til Leander, fant jeg ut at jeg ville strikke til hele familien. Meg selv og Terje, to sønner, to døtre, en svigersønn og en svigerdatter, og så har det blitt enda en til meg selv, i andre farger. Vi voksne kan jo bruke våre riddari-gensere (riddari er det mønsteret jeg har brukt til oss voksne) i mange år, både datter og svigerdatter har brukt sin både med og uten baby i magen :-) og genserne ser ikke ut til å ha tatt skade av det, mens ungene trenger nye å vokse inn i. Jeg fryder meg, for det betyr stadig nye strikkeprosjekt.
Mønsteret jeg kjøpte til den første barnegenseren går bare opp til 4 år. Leander er 5 nå, og jeg vil strikke en i størrelse 6 år. Dermed ble det fram med blyant og papir for å regne litt, så nå mener jeg at jeg har målene sånn nogenlunde. Får prøve på gansermottakeren litt etter hvert, når smittevernrestriksjonene tillater at vi treffes igjen. Etter 11 lopapeysaer så lang, nei, 12, for jeg har strikket en til en liten grandnevø også, har jeg masse lettlopigarn liggende. Har gått igjennom alt i dag og funnet ut at jeg har det jeg trenger til en kambur str 6 år. Ikke samme partinummer på alle nøstene jeg trenger som bunnfarge, men de ser såpass like ut at jeg tenker jeg skal klare å skjule de små fargeforskjellene med å strikke felter med annen hver omgang av de ulike partinummerne.
Jeg har strikket ganske mye de siste 2-3 årene. Flere jakker og gensere til meg selv, mange sjal, sokker i fleng, luer og votter. Ja, det begynner rett og slett å bli fullt i skapene mine, og jeg vil jo aldri klare å slite ut det jeg har. I alle fall ikke på mange år enda.
Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Jeg har faktisk som et av mine nyttårsforsett å strikke mindre i år. Ja, tro det eller ei, det er planen. Litt av grunnen er at det er så mange andre ting jeg ønsker å ha tid til, spille piano, lese enda mer, gå flere turer i naturen, begynne å skrive brev igjen, sånne håndskrevne du vet, en kunstform som mer eller mindre er i ferd med å gå i glemmeboken. Bake mer vil jeg også gjerne, lage nye middagsretter, og en hel masse andre ting.
Nå har jeg slett ikke tenkt å slutte å strikke verken jakker eller gensere eller sjal eller luer eller votter altså, men kanskje være litt mer kritisk til hva jeg strikker. Er dette noe jeg kommer til å bruke? Må jeg kjøpe nytt garn eller kan jeg bruke noe jeg allerede har? Kanskje kan jeg bruke tid på å lære noen nye teknikker? Og så trenger jo heldigvis barnebarna stadig noe nytt :-) Så strikking blir det. Og strikkepodcast og strikkeblogg.
Og så er det alle de morsomme tingene det går an å trylle frem fra restegarn da. Musevisa for eksempel. Nå er den nesten ferdig, her ser dere musebestemora som "sitter der og gynger på en stor potet". Støvelen uten tå har fått flaskekork i hempa på´n. Det jeg mangler nå er julematen som var "ei lita nøtt, og så et stykke dropspapir for den som liker søtt :-)
Romjulsdagene. Nesten enda bedre enn juledagene. Og midt i krevende smittevernregler er det på mange måter litt godt å la juleselskap og sosiale aktiviteter to en pause. Kun ti sosiale kontakter i løpet av ei uke, er regelen i Trondheim i år, på grunn av høye smittetall. Det betyr kun nærmeste familien for oss. Fire generasjoner. Mor og far, meg og Terje, fire barn, to svigerbarn og tre barnebarn. Ja, da er vi der, og vel så det. Det vil komme tider hvor vi igjen kan treffe venner, og godt er det, men enn så lenge senker jeg skuldrene, nyter stille dager, ja, til og med kreativiteten får hvile litt.
Sent i går kveld våknet den forresten litt opp, kreativiteten altså, og med ett fant jeg meg selv oppe på loftstua, en flik av skrivebordet ryddet, fram med boka for nye ideer.......her skal det bli musevise.
Er langt fra i mål enda, men nå har jeg hele Musevisa nedskrevet, jeg har notert de ulike "figurene" som hører med, jeg har en ide om hvordan musehullet skal være og "en støvel uten tå" er nesten ferdig.
Ferdig i år blir ikke tablået, men hvis ingen går i fella men passer seg for den, skal alle om et år få feire jul igjen.......
Jeg klarte det! Gjennom hele adventstiden laget jeg en norsk og en engelsk daglig episode som ble lagt ut på Britt Arnhilds verden på YouTube. Det var mye arbeid, utrolig mye arbeid, og det holdt hardt å komme i mål. Men du verden så artig det var, så inspirerende, så masse glede det ga meg underveis. Både forberedelser, jobbingen underveis, og ikke minst det å få nye seere og abonnenter, likerklikk og kommentarer. Rett og slett en fryd.
Og nå da, etter "målgang"! Vel, ganske utladet må jeg vel si at jeg er. Så når jeg i dag endelig har en rolig stund og kan sette meg ned i godstolen, vet jeg knapt verken ut eller inn. Skal jeg strikke? Skal jeg lese? Eller kanskje skal jeg bare sitte og se ut på lyset, snøen og småfuglene? Mest av alt vil jeg bare sitte her, lukke øynene og være takknemlig.
Så finner jeg likevel fram både bok og strikketøy etter hvert. Boka er Strikk av lene Holme Samsøe og Charlotte Kaas, som jeg fikk til jul, strikketøyet er støvelen i musevisa. Den 7.desember hadde jeg en adventsepisode jeg kalte Når nettene blir lange, hvor jeg såvidt hadde startet med å strikke figurene i Alf Prøysens Musevisa. Kom ikke i mål i adventstiden, men det er da fortsatt jul :-)
Det er fortsatt to uker igjen til jul, men Vidas julekjole er ferdig, klar til bruk.
Jeg har jo allerede fortalt dere historien om den nydelige, gule kjolen med hvite angorakanter som mor strikket til meg da jeg var baby, i 1958, og videre om da jeg viste fram den gamle kjolen på YouTube-kanalen min og sa at jeg ville forsøke å telle meg fram til hvordan den var strikket og lage en likedan en til vårt første jentebarnebarn, som ble født i august. Og om dere har lest det blogginnlegget og/eller sett den siste YouTube-episoden min, vet dere også at en av seerne tok kontakt med meg for å fortelle at hun hadde mønsteret, fra Familiens Strikkebok i 1955.
Jorun sendte meg et bilde hun hadde tatt av kjolen slik den var avbildet i det gamle mønsterheftet, og selv om jeg sikkert hadde klart å telle meg fram til mønsteret på egen hånd, var dette til stor hjelp.
bilder fra mine forberedelser
Kjolen er nydelig og tidløs, ja, jeg vil nesten si at den har potensiale til å bli like populær i dag som den sikkert var den gang den kom for over 60 år siden. Jeg er i gang med kjole nummer to, som skal bli gave til ei lita grandniese som snart blir født.
Over 60 år har den blitt nå, den vakre lysegule kjolen som mor strikket til meg da jeg var baby. Det finnes flere bilder av meg i kjolen, blant annet en collage med 6 bilder tatt hos fotograf. Alle bildene er i svart/hvitt, men heldigvis finnes kjolen også, så jeg vet hvor fin gul farge den har, med tynne hvite striper i angora.
Det er ikke mye av klærne jeg hadde som baby og lita jente som ble tatt vare på, det meste gikk i arv til små kusiner og døtre av venner. Men heldigvis er det noen unntak. Den første speiderdrakten min har jeg fortsatt, likeså den første hverdagsbunaden. Og så er det denne kjolen da, samt to kjoler til i samme størrelse.
Kjolen begynner å bli slitt, under ermene virker det som om garnet morkner, og den har blitt hard og litt filtet etter utallige vask, så jeg har lenge hatt som mål å strikke en ny. Det må da la seg gjøre å lese mønsteret ut av den gamle kjolen. Har jeg tenkt.
I sommer ble vårt tredje barnebarn født. Den første jenta etter to gutter, og det var på tide å ta fram kjolen og se nærmere på mønsteret. På YouTube-kanalen min vider jeg fram kjolen og forteller at jeg har tenkt å strikke den, og ikke lenge etter at episoden er lagt ut får jeg en interessant kommentar, Jorun, som ser på kanalen min, kunne fortelle at hun kjente igjen kjolen, og ikke bare det, hun har mønsteret også, det stod nemlig på trykk i Familiens Strikkebok i 1955.
Jorun sender meg et bilde av mønsteret, jeg kjøper garn og endelig, i går fikk jeg satt meg ned og forberedt strikkingen. En forberedelse som er aller best når jeg først kan tegne og skrive litt.
Jeg er godt i gang nå, etter noen strikketimer både i går og i dag, og jammen er jeg glad jeg hadde bildet fra Jorun. Mønsteret er kort, ganske ulikt sånn som strikkemønster skrives i dag, men beskrivelsen er god, ikke minst i forhold til økningene på bærestykket. Kjolen jeg strikker er rød med hvite striper, og har fått navnet Vidas julekjole.
Når kjolen er ferdig tror jeg jammen jeg skal ta kontakt med Familien og fortelle historien om Vidas julekjole :-)
Ja, du leste riktig, Skrukjlets blåkjole, hahaha. Jeg skal fortelle historien bak dette rare navnet i neste episode av Britt Arnhild på YouTube, som forhåpentligvis kommer ut i slutten av uka. Men det jeg kan fortelle allerede nå er at den blå strikkekjoyen på bildet er en som ble strikket til meg da jeg var baby, for over 60 år siden. Den har blitt tatt vare på alle disse årene, begge våre jenter har brukt den men nå begynner den å bære sterkt preg av alderen, så jeg har bestemt meg for å strikke en ny. Var i byen forleden dag og kjøpte garn på den nye garnbutikken som har kommet i Trondheim UniQ Garn, og drog hjem for å prøve å lage mønster med den gamle kjolen som utgangspunkt.
Med garnet på plass var jeg ivrig etter å komme i gang. Litt for ivrig viste det seg, første opplegg måtte bare rekkes opp, jeg hadde telt feil :-)
Men neste forsøk ble riktig, så da var det bare å strikke i veg, mens jeg noterer ned hva jeg gjør for hver eneste pinne.
Jeg startet med over 300 masker på pinne 2 1/2, så det er ikke gjort i en håndvending, men så er det heldigvis ganske jevnt med felling oppover, så det føles som det går fortere og fortere. Planen er å ha kjolen ferdig før jeg spiller inn neste episode, så det er bare å henge i :-)
Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre med mønsteret når det er ferdig. Har ingen planer om å tjene penger på det, men kanskje jeg legger det ut her på bloggen sånn at de som er interessert kan finne det. Vi får se.
::::::::::::::
Her er den nyeste YouTube-videoen, som jeg la ut for ei uke siden:
All texts and photos by Britt-Arnhild Wigum Lindland
maskerade
maskerade
The first step is always the most exciting.
I am sitting in a small hotel room, somewhere in Norway. I am knitting, and all of a sudden I knew it was time to start a knitting blog.
Maskerade, masquerade, playing with words as maske is the Norwegian word for a knitted stich, rad is a row. Knitted stich in a row - maskerade.
Recent Comments