maskerade

På det gamle fruktfatet

@brittarnhild

Det blå fruktfatet, og seks matchende småfat er arvegods fra Terjes foreldre. Ikke noe verdifullt fat, såvidt jeg vet, men du verden så vakkert. Det har stått litt bortgjemt inne i et skap i mange år, men i dag fikk jeg lyst til å ta det ut. Og da det først kom ut i dagslys fikk det bli med meg opp i atelieret mitt, på leting etter garnrester i fatets farger, noe som slett ikke var vanskelig å finne.

På instagramkontoen min @brittarnhildsstrikkedagbok legger jeg for tiden ut en serie med bilder (prøver å gjøre det daglig) som jeg har kalt "momentum i et strikkeliv", og i dag ble det ett av fruktfatbildene.

 

Når roen senker seg etter en travel periode, vi har hatt to små barnebarn hos oss i helga, kjenner jeg kreativiteten begynner å boble. Jeg setter meg ned med et strikketøy, men blir ikke sittende lenge før nye ideer kommer. Det gamle fruktfatet inne i skapet, som vi arvet etter mine svigerforeldre, de fargene i det fatet, teksturen, fuglen som spiser vindruer, de høstfargene bladen, mon tro om jeg kan bruke det til noe?
.
Jeg leker med farger, skaper vakre mønstre inne hodet, koser meg, glemmer tid og rom, skuldre senker seg, smerter forsvinner.
.
Kanskje blir restegarnet og ideene til noe. Kanskje ikke.

 

::::::::::::::::::::::

Ferskeste episode i Britt Arnhilds verden:

 

 

 

Klarer ikke helt å gi slipp

@brittarnhild

Er det egentlig noen som leser blogginnlegg lenger?
Alt går så fort nå, og er så lett tilgjengelig.

Facebook, instagram, twitter, snapchat, YouTube, pinterest.
Hvis jeg vil kan jeg sitte hele dagen og bla på mobilen min, bilder og videoer strømmer på, jeg tar imot og tror at jeg blir inspirert. Tar skjermbilder, lagrer noen sider, tenker at den videoen må jeg se resten av.......en annen dag.......for nå må jeg videre, se mer, høre mer.......

Jeg har tenkt lenge på hva jeg skal gjøre med bloggene mine. Jeg har jo så mange, knyttet til ulike tema. Noen har ligget i dvale lenge, andre våkner sånn innimellom. Skal jeg rett og slett stenge dem? Slutte å blogge? Heller gjøre noe annet?

 

Men så er det jo det fine med det skrevne ord da, kombinert med bilder. Det gir en helt annen ro. Jeg må stoppe opp, sette meg ned, lete etter ordene, tenke meg om, reflektere. Og når ordene kommer skal de formes til setninger, til avsnitt, til noe som gir mening. For meg selv, og forhåpentligvis for de som leser også.

Jeg er fortsatt i tenkeboksen.
Jeg har fortsatt lyst til å blogge.
Ja, også om ingen leser det jeg skriver.
Dette er jo tross alt en dagbok,
en strikkedagbok.

Og et av de ferskeste prosjektene mine er disse pulsvarmerne.
Forteller litt om hvor jeg fant inspirasjon i den nyeste episoden av Britt Arnhilds verden på YouTube, men tror jammen jeg skal skrive et eget innlegg om det her også.......etter hvert.

 

Her er forresten den ferskeste episoden:

 

 

Ingrids sommerkjole, 30 år etter

@brittarnhild

#ingridssommerkjole

Sommeren 1990 strikket jeg en sommerkjole til eldstedatter Ingrid Elise. Hadde ikke noe mønster, men hadde jo den lille nydelige sommerbrune jenta som jeg kunne prøve kjolen på underveis.

Nå har jeg strikket en ny utgave av den gamle kjolen. Fant noe gammelt bomullsgarn, sikkert omtrent 30 år det også, i kjelleren i omtrent samme farge som den gamle kjolen, bare litt lysere. Fant fram gråpapir, tegnet av kjolen på det, telte masker, målte og har skrevet ned mønsteret på gråpapiret.

I går ble kjolen ferdig, etter litt om og men. Vi er på hytta denne uka, jeg har ikke noe stort utvalg av strikkepinner her ute så jeg prøvde først å strikke halskanten med samme pinnetykkelsa som jeg har brukt på selve kjolen. det gikk ikke så bra, den ble slamsete og ikke sånn som jeg villa ha den. Fant noen strømpepinner i ei krukke jeg har her ute. De var av det korte slaget så jeg måtte bruke sju pinner for å ikke få for mange masker på hver pinne. Sju pinner i samme tykkelse hadde jeg ikke, så det ble fem av en sort, to som var et halvt nummer tynnere. Men det gikk bra, jeg kan stå inne for både halskant og de to kantene rundt ermene :-) Fikk lyst til å hekle en liten blomst til å pynte den nye kjolen med, kjolen som ikke lenger er Ingrid sommerkjole, men blir Vida sin, Vida som fyller ett år i neste uke. Sommeren er vel snart over, men kjolen kan fint brukes utover høsten sammen med en strømpebukse og en body.

:::::::::::::::

Da har jeg kopiert tre gamle kjoler, Skrukjlets Blåkjole, og Vidas julekjole, begge de to siste fra da jeg var baby. Jeg har tatt vare på enda en kjole jeg hadde for over 60 år siden. Den er heklet, i lyseblått bomullsgarn. Kanskje skal jeg se om jeg får til å kopiere den også en dag :-)

Her finner du et innlegg om Vidas julekjole.

Og her er Skrukjlets blåkjole

 

::::::::::::

 

 

 

 

 

"Dette vil jeg skrive om, og boka skal hete 50 Shades of Green"

@brittarnhild

"Dette vil jeg skrive om, og boka skal hete 50 Shades of Green." Regntiden var nettopp over da vi kjørte fra den lille flyplassen og opp til Lalibela, byen med de mange kirkene som er bygd ned i fjellet, nord i Ethiopia. Landskapet var frodig og bestod av flere nyanser grønt enn jeg på forhånd kunne ha forestilt meg, og det var en av mine medreisende som i pur glede over alt dette grønne delte drømmen sin med oss. 

Vi hadde vært på reise en god stund, hadde tematikken matsikkerhet som overskrift på reisen vår, men samtidig latt oss berøre dypt av både omskjæring av jenter og de alvorlige skadene i underlivet mange unge fødende fikk (fistula). Jeg hadde før reisen lest Abraham Verghese sin bok Alene sammen, som blant annet tar opp nettopp dette, men jeg hadde også ganske nylig bladd meg gjennom bokserien 50 Shades of Grey. Den første boken anbefaler jeg på den sterkeste, den andre.......vel, hva skal jeg si om den? Det skremte meg at unge kvinner over den vestlige verden slukte serien, kvinneundertrykkende som den var, og er.

Men 50 Shades of Grey, med all sin skremmende platthet, overfladiskhet, seksualitet og kvinneundertrykkelse gir ordspillet 50 Shades of Green mening. Kvinner i Ethiopia undertrykkes, men vi kan ikke gi opp håpet om at omskjæring, fistula, undertrykkelse en dag ikke finnes mer. 50 Shades of Green!

Det er mange år siden denne reisen til Ethiopia, men grønt har aldri blitt det samme for meg etter de sterke inntrykkene, på godt og vondt, som møtte oss der. I sommer kjørte vi over Haukelifjell. Det var veiarbeid i tunnelene så vi måtte kjøre i kolonne over selve fjellet, langs den gamle, smale veien. Vente lenge underveis måtte vi også. Sola skinte, det var markblomster langs veikanten og så langt øyet kunne se var det grønt i alle nyanser, grå og hvite mosekledde steiner og ble himmel. To timer i kø betydde med ett ingen ting, her var jo så vakkert. Jeg måtte ut av bilen med kameraet mitt flere ganger og bare knipse og knipse.

Noen dager senere kom vi til hytta, og ble møtte av grønt, grønt og mer grønt. Jeg filmet og knipset og tegnet og begynte å drømme garn og mønster.

50 shades of green i Ethiopia
50 shades of green over Haukelifjell
50 shades of green i eventyrskogen bak hytta

.......og med ett er et mønster blitt til, i form av et par pulsvarmere.
Mon tro om jeg skal våge å kalle mønsteret #fiftyshadesofgreenstrikk

 

:::::::::::::::::::

Grønn inspirasjon og disse pulsvarmerne er tema i den ferskeste episoden på Britt Arnhilds verden på YouTube, og mer blir det i neste episode: