Et regnbueskjerf med inspirasjon fra livet

@brittarnhild

I dag er en helt spesiell merkedag. Etter 20 år på samme arbeidsplass, vakre Erkebispegården i Trondheim, har jeg i dag pakket meg ut av kontoret mitt. Jeg startet som diakonirådgiver 1.mai 2000, og slutter 1.mai 2020. Det er fortsatt noen uker igjen, men kontoret er jeg altså ferdig med. Nå skal jeg først jobbe noen dager med hjemmekontor (i disse coronatider), så blir det et par seniordager og noen uker med ferie for det er slutt på å motta lønn fra Nidaros bispedømmeråd. Nå er det NAV som overtar, med en månedlig AFP-utbetaling. Det er mye å bearbeide, mimre, tenke på, se fram til, på en sånn dag. Mye skal skrives ned, med det får bli andre steder enn her. Dette er jo en strikkeblogg, og her fråtser jeg i strikking. Og i farger :-)

Da jeg i fastetiden i fjor startet med regnbuestrikk hadde jeg ingen anelse om at det skulle ta sånn av som det har gjort i år. Jeg hadde sortert restegarnet mitt som en regnbue, frydet meg over fargene og ønsket å skape noe av alt dette garnet som "egentlig ikke var brukanes til noen ting". Å jo da, klart det var brukanes. Først ble det et regnbuesjal, så ett til, så et par regnbuesokker og så enda et regnbuesjal, og dessuten begynte jeg såvidt på flere andre regnbuesprosjekt som ble lagt til sides da fastetiden vel var over. Da var det så mye annet jeg hadde lyst til å strikke på.

Nå er det tid for å ta fram noen av disse ufullendte, og hva er vel da bedre og mer fargerikt enn dette regnbuesjalet. På bildet over vises såvidt siden i strikkeidéboka mi hvor jeg startet planleggingen, og dessuten A Shetlander´s Fair Isle Graph Book som jeg også bruker som inspirasjon. Da jeg tok fram regnbuesjalet igjen i forrige uke, hadde jeg bare kommet noen cm opp på det rød feltet, sånn litt over den mørkerøde mønsterborden tenker jeg, men så var det så gøy å strikke på igjen, så med ett vokste det riktig å fort. Mens strikkepinnene gikk satt jeg og mimret tilbake til første klasse, i 1965, da jeg var 7 år. Vi lærte bokstaver, nå ja, jeg kunne jo alle fra før, hadde jo lest i flere år allerede, men det var så spennende med skrivebok og en tykk blyant som var rød på i den ene enden, blå i den andre. Å forme bokstaver var en fryd, og enda bedre var det da vi fikk fargeblyanter i flere farger og kunne tegne border. Svett i fingrene, tunga ut av den ene munnviken, åhhhhh, dette var stas.

Jeg har fortsatt de to skrivebøkene mine fra første klasse på Åsvang skole liggende, og når jeg åpner dem kjenner jeg fortsatt litt av samme fryden, og fører skapergleden over til garn, farger og strikkepinner.