@brittarnhild
Av en eller annen grunn har jeg hektet meg på #FiberuaryChallenge på instagram. Vet vel egentlig ikke helt hva jeg går til, og da jeg første så det dukke opp på instagram tenkte jeg at nei, dette er ikke noe for meg, jeg er her for å legge ut enkle strikkebilder, ikke noe mer. Men så begynte jeg å lese noen av innleggene som dukket opp, og jammen, på dag to var jeg plutselig en del av det selv.
For some reason I have become part of #FiberuaryChallenge on instagram. Not quite sure of what this is, and when I first saw it in my feed I said to myself, No, this is not for me, I am here to post simple knitting pictures, nothing else. Then I started to read some of the posts, and here I am, part of it myself.
Tanken er at du hver dag skal legge ut en innlegg på instagram med et på forhånd gitt tema, så bildet over, der finner du alle temaene, og så skal du tagge bildet med #Fiberuary og/eller #FiberuaryChallenge
Utfordringen i dag, på dag tre, er "my first project was".
It goes like this - every day you shall post one picture with text on instagram with a theme according to what you see in the above picture, hashtag it with #Fiberuary and/or #FiberuaryChallenge.
Today's challenge, on day three, is "my first project was".
Den måtte jeg tenke lenge på. Mitt første prosjekt? Jeg lærte å strikke lenge før jeg begynte på skolen, med god hjelp av både mor, bestemor og mormor, og antagelig startet jeg med dukkeskjerf, og sikkert enda et dukkeskjerf, og kanskje enda et.
I had to put my thinking cap on. My first project? I learned to knit long before I started school, with good help from my mother and my two grandmothers, and I probably started with simple scarves for my dolls.
Et godt minne jeg har er fra en kveld mor hadde besøk av mormor og noen av hennes venninner. Jeg fikk lov å være oppe i starten, og siden alle da andre damene hadde med seg håndarbeide hadde jeg også et strikketøy. Jeg skulle strikke trøye til dukken min. Dette minne har jeg foreviget i ei bok jeg holder på å skrive, boken om Anne Blåklokke. Boken finnes foreløpig bare på min Mac, og vil nok holde seg skjult der lenge, lenge enda, men dele bittelitt kan jeg jo gjøre :-)
A very good memory I have is from a night when my mother had a party for my grandma and some of her friends. I was allowed to stay awake during the first part, and since all the ladies had their knitting or crocheting with them, I had a knitting as well. I had planned to knit a simple top for my doll. I have made this special memory a part of a book I am writing, about the girl Anna Bluebell. Still the unfinished book is hidden on my Mac, and will probably stay there for years and years, but I can share a tiny little part.......sorry, in Norwegian only (you might try to use google translate)
Et lite utdrag fra kapittelet Hos moster Ane
Alle misjonsdamene har med seg håndarbeid når de møtes til misjonsforening, og siden Anna skal få være med i starten har Anna strikkekurven sin klar. Kanskje får hun være oppe en liten stund etter maten og strikke litt. Mamma reiste rett etter bursdagen til Anna, og i bursdagsgave fikk hun ei ny dukke. Mamma fortalte at dukken egentlig heter Anne, det stod det nemlig på esken hun var pakket inn i, Annedukke stod det, men siden Anne og Anna er så likt kan hun godt kalle dukket noe annet. Anna visste med en gang hva det skulle være, Beate. Beate er det fineste navnet hun vet om, og denne dukken er så fin at hun kan ikke hete noe annet enn det aller fineste navnet. Mamma hadde strikket en nydelig rosa kjole med hvitt hullmønster som hun hadde pakket inn i en egen pakke, og så var det enda en pakke, med garn og strikkepinner. ”Moster Ane har lovet å lære deg å strikke mens du bor hos henne.” sa hun.
De har ikke hatt tid til å øve så veldig på strikkingen enda, men moster Ane har lagt opp noen masker med grønt garn og så har de sammen strikket noen omganger. Det skal bli ei trøye til Beate har Anna bestemt. Moster Ane syntes hun burde strikke et skjerf til Beate først, for å trene på strikking, som hun sa. Men Anna ville ikke det. Beate trengte en trøye før hun trengte skjerf, mente hun, så da ble det det.
Det er jammen ikke lett å strikke masker, holde den ene pinnen i venstre hånd, det er trollet som har røvet prinsessen og stengt henne inne i hula, masken over pinnen er hula mens tråden over pekefingeren, det er prinsessen. Prinsen som skal redde prinsessen er strikkepinnen hun holder i høyrehånden. Inn gjennom hula, den ytterste masken, ja, se der er prinsessen, strikkepinnen bak prinsessemasken, og så dra det ut gjennom hula og vipps så er prinsessen reddet av prinsen og sitter fast over på hans side. Og så er det et nytt troll og en ny hule og en ny prinsesse og en ny prins. Fingrene blir klamme mens hun strever, og maskene så stramme at det er nesten umulig å få dem over på prinsen sin pinne.
De er ferdige med å spise smørbrødene nå. De vil vente litt med kaffen og kaken, og Anna får lov til å sitte oppe sammen med dem, med strikketøyet sitt. Sånn ja, prinsen inn i hula, fange prinsessen, ta henne med seg hjem. En maske, to masker, tre masker, det er gøy å se at arbeidet hennes vokser. ”Neimen, få se, har du lært å strikke du da lille venn?” Fru Zakariassen sitter ved siden av Anna, og nå bøyer hun seg mot henne og ser på strikketøyet hennes. ”Hva er det du strikker da? ”En trøye til den nye dukken min. Jeg fikk en dukke av mamma til bursdagen min, den heter egentlig Anne men Anne er nesten likedan som Anna så mamma sa at jeg kunne gi henne et annet navn og nå heter hun Beate” Anna blir ivrig og mister en maske, så fru Zakariassen må hjelpe henne å plukke den opp. ”En trøye. Så fin den blir, og så flink du er.” ”Jeg er ikke så veldig flink, men moster Ane lærer meg. Men det tar så lang tid, jeg kommer aldri til å bli ferdig med denne trøya altså…….” Anna sukker, bøyer seg over strikketøyet og ser ikke at fru Zakariassen smiler og blunker til de andre damene.
Da Anna våkner neste morgen sitter Beate på stolen ved siden av sengen hennes. Hun har på seg en grønn trøye og en rød truse. ”Tenk, fru Zakariassen la vekk broderiet sitt og strikket ferdig trøyen din” smiler moster Ane, ”og så rakk hun jammen å strikke en truse også.” Anna klemmer Beate inn til seg og hvisker til henne ”Snille, snille fru Zakariassen. Fine, fine dukken min.”
Et annet minne er fra noen år senere. Jeg gikk i fjerde klasse på Åsvang skole i Trondheim. Vi hadde skole på lørdagene den gang, og så vidt jeg husker hadde vi da kun to timer, med håndarbeide. Utpå vinteren skulle vi lære å strikke tøfler, og vi kunne velge garn fra ei stor kurv med restegarn som stod framme ved kateteret. Jeg valgte to nydelige nyanser i blått og grønt, og fikk da min første leksjon i fargelære fra frøken - "Nei, Britt Arnhild, disse fargene kan du ikke bruke, blått og grønt passer nemlig ikke sammen" Jeg strikket blå og grønne tøfler likevel jeg, og siden den gang har fargekombinasjonen blått og grønt hatt en helt spesiell plass i mitt hjerte.
Another memory, from a few years later. I was in forth grade, at a time when we still had school on Saturdays, and if my memory is correct, we only had one lesson of school on Saturdays, two hours of arts and crafts. In the middle of winter we were supposed to learn to knit slippers, starting with choosing yarn from a basket which our teacher had on her desk. I found two lovely shades of blue and green, and got my first lesson in colour theory - "No, Britt Arnhild, you can not use these colours. Blue and green are not allowed to be used next to each other". Well, I still knitted my blue and green slippers, and since then the blue and green colour combination has had a very special place in my heart.
Bildene i dag er fra et uferdig prosjekt fra snart 35 år siden, den gang jeg falt pladask for Kaffe Fassett.
The pictures today are from an unfinished project from nearly 35 years ago, at the time I fell completely for Kaffe Fassett.
:::::::::::::::::::::::::::::::::
Here is where you find me on instagram
@brittarnhildsstrikkedagbok
Recent Comments