maskerade

Roser er røde

@brittarnhild

Da jeg var 6 år gammel fikk jeg min første dagbok. To år senere en minnebok. Jeg har fortsatt begge bøkene, og dessuten har jeg etter hvert fått Terjes (min mann) minnebok, en minnebok svigermor hadde i 1934 og mormor Olgas minnebok fra 1919. Litt av en skatt. Jeg har blogget om disse bokene en gang for mange år siden, noe som førte til at min amerikanske venninne Ardi sendte meg ei minnebok fra 1935 som hun hadde kommet over på et loppemarked en gang. Det begynner å likne en samling dette.

Jeg har sittet og bladd i bøkene i dag, og så lagde jeg etter hvert en video med tittel "Roser er røde".

Vottene, som er designet og strikket av Sofia Kammeborn, heter forresten også "roser er røde", og de er selvsagt med i videoen.

 

 

Skogbading med strikketøy

@brittarnhild

Skogbading, eller Shinrin-Yoku som det heter på japansk. Har du hørt om det? Det kommer visstnok fra Japan og handler om å ta inn skogens atmosfære for å minske stress, bedre immunforsvaret, senke blodtrykket, øke konsentrasjonsevnen og bedre humøret. Noe vi i Norge har gjort bestandig, friluftslivmennesker som vi er. Eller er vi det? Det er nok ingen avis om at vi de siste årtiene har fjernet oss fra natur og uteliv og tilbringer mye mer av tiden vår innendørs. Men mon tro om ikke de siste åtte månedene såvidt har snudd trenden. Med ett er vi igjen mye mer ute i skog om mark, på fjellet eller ved sjøen.

Om det er Covid 19 sin fortjeneste eller om det har andre årsaker er ikke godt å si, men jeg er i hvert fall mye ute i naturen for tiden. Det at jeg nå er pensjonist er nok en medvirkende årsak, og rett skal være rett, jeg har alltid vært glad i skogen, i vannene, i fjells, i fjære, og også i parker og hager. Glad i å være ute blant det som vokser.

Etter en strålende høst med mye sol og fantastiske farger går det nå unektelig mot vinter. Det var sol i formiddag, men regnet kom litt utpå dagen og nå meldes det nedbør og kaldere vær i lang tid framover. Klart jeg måtte benytte anledningen da. Bilen vår er på koronautlån, yngstedatter låner den så hun skal slippe å ta buss til og fra jobb i rushtiden. Jeg kan gå bort på jobben hennes og "låne" den tilbake hvis jeg trenger den, men vi har jo marka nesten rett utenfor utgangsdøra, så i dag valgte jeg nærområdet. Med sekk med kaffe på termos, melkesjokolade, et eple, dagbok, bok og ikke minst, strikketøy.

Vintervannsokkene, som er et eget design, ligger fast i sekken og følger meg dermed på alle turene jeg er på. Og strikkes på bare på tur. Dermed tar det sin tid, men det gjør jo ingen ting. Å sitte ute i naturen, på en stein, på en stubbe eller et nedfallstre, eller noen ganger til og bed på en benk, strikke noen omganger, nyte naturen, fugle- og dyreliv, farger, lukter, lyder.......bedre skogbading enn det kan jeg knapt tenke meg.

 

 

Jeg tenker på Anne Frank og hennes familie

@brittarnhild

Det er mest gode dager i livet mitt. Noen små helseutfordringer har jeg lært meg å leve med, jeg koser meg med strikking, jeg leser bøker, baker brød, skriver litt, spiller litt piano, mater fugler, treffer foreldre, barn og barnebarn, går lange turer, bor sammen med Terje som nå har hjemmekontor sånn at vi kan drikke kaffe og spise hver vår kornmokjeks med geitost rett som det er, og jeg går lange turer. Ja, det er så absolutt mest gode dager i livet mitt. Veldig gode dager. Men så hender det innimellom at dager blir krevende. Det er så mye å tenke på, så mye jeg ønsker skulle vært annerledes, så mye usikkerhet. Mye av det er knyttet til denne koronasituasjonen. Hvor lenge kommer den til å vare? Hvem blir smittet? Hvilke regler gjelder? Hva om vi må i karantene? Hva om vi blir syke? Hvem? Hva? Hvor?

I dag har vært en sånn litt krevende dag. Drog ikke ut på tur selv om sola skinte i dag tidlig, for jeg tenkte at jeg hadde såpass mye å gjøre her hjemme som jeg ville få unna. Startet med friskt mot men så begynte jeg å tenke, og så fortsatte jeg å tenke og tenkte enda mer og enda mer.

Og tenkt og tenkt og tenkt har jeg gjort i hele dag i grunnen. Blant annet på Anne Frank og familien hennes som levde i en slags karantene, en veldig streng en, ikke bare 10 dager, men i flere år. Hele tiden med krigen utenfor døra, med frykten.......

Det har blitt mørkt ute. Jeg har akkurat tatt middagsoppvasken og snart er det tid for ettermiddagskaffe, Terjes lapper med Terjes solbærmarmelade, Dagsrevy og strikketøy. Jeg tenker fortsatt, og kommer til å fortsette med det, og mest av alt tenker jeg at jeg er så utrolig heldig. Som har familie og bøker og skriving og strikketøy og piano og fugler og nesten 60 vann, dammer og tjern i Bymarka som ønsker meg velkommen ut på tur.

 

:::::::::::::

Bildene viser jakken jeg holder på med, #beverdamjakke
Er snart ferdig nå :-)

 

::::::::::::::::::::::::::::::::::::

 

På instagram har jeg strikkekontoen @brittarnhildsstrikkedagbok

Britt Arnhilds verden finner du på brittarnhild.no

og min nyeste YouTube-video finner du her:

 

 

 

Adventsforberedelser

@brittarnhild

9.november og bare 20 dager igjen til 1.søndag i advent. Dagene har blitt merkbart kortere og Covid 19 setter ganske strenge begrensninger på oss alle. Jeg har tidligere reflektert rundt det at jeg har grudd meg til vinteren, mye mindre dagslys, mindre muligheter til lange turer i marka, disse turene som har betydd så enormt mye for meg i høst. Så finner jeg i stedet roen med bøker og strikketøy og andre inneaktiviteter. Desember er ventemåneden over alle, og i år er det knyttet et ekstra spenningsmoment til adventsmåneden for vår familie. Torgeir, eldste sønn, bor i Stockholm. Han har lenge hatt planer om å komme hjem til jul, ja, han har sågar utsatt ferien sin til desember sånn at han kan være hjemme en hel måned. Så har disse strenge reglene kommet. Vi har skjønt lenge at han måtte i karantene når han kom hjem, og Terje og jeg har sett for oss at vi kunne gå i en frivillig karantene sammen med Torgeir. At han kunne bo i kjelleren her hos oss, med eget bad, at vi holdt mest mulig avstand og ikke hadde kontakt med andre. I de 10 karantenedagene. Nå ser det ikke ut til at det holder lenger. Hvis han nå kommer må han ti dager i karantenehotell så fort han kommer over grensen.

Jeg så slett ikke mørkt på karantene her hjemme med Torgeir og Terje. Jeg har mine bøker, jeg har mine strikkeprosjekter, og er det ikke nettopp dette jeg lengtet etter mens jeg så fram mot pensjonisttilværelsen, lese, skrive, strikke, gå turer.......og en hel masse andre ting. 

Nå har det blitt sånn at vi er mer eller mindre i karantene alle sammen, hele landet, og jeg kjenner at midt oppe i uro over framtiden, nyter jeg dagene. Jeg har god tid, og med god tid kommer kreativiteten. Jeg har overskudd til å skape, og nyter det. Disse rolige dagene med god tid vil helt sikkert fortsette fram til jul, og vel så det, og dermed har ideen om en adventskalender på YouTube dukket opp. Jeg gjorde et forsøk på det for to år siden. Den gang jeg kunne veldig mye mindre om filming og redigering og sånt enn hva jeg gjør i dag. I fjor valgte jeg i stedet å ha en adventsepisode hver søndag. Men i år satser jeg på å være tilbake med en liten episode hver dag. Jeg har startet planlegging og ideene bare triller ut som blåbær fra et veltet spann. Jeg er i ferd med å rydde en krok av loftet mitt som jeg ikke har filmet fra før, jeg har ei bok hvor jeg skriver med ideer, jeg finner fram garn, jeg tegner mønster, jeg skriver, jeg tenker og jeg går rundt og smiler.

Dette gleder jeg meg til.

 

Det var det året det var så bratt

@brittarnhild

Økt terrorberedskap, valgsirkus, økende koronasmitte og kraftig innskjerping av smittevernregler. Det er krevende tider, et bratt år på så mange måter. Vi har i dag fått en svært tydelig beskjed fra Erna Solberg og regjeringen om å holde oss mest mulig hjemme, møte så få personer som mulig. Smitten sprer seg raskt i samfunnet og det er en bekymring for hvor mye helsevesenet kan tåle. Ja, det er et bratt år.

Jeg sitter i godstolen med strikketøyet i fanget. Ute har småfuglene det travelt i foringsautomatene, det blåser kraftig og skyene farer over himmelen og lager spennende mønstre og formasjoner. Det er pressekonferanse om koronasituasjonen på NRK. Jeg burde ha slått av etter den første informasjonen, men blir sittende og lytte til spørsmål og svar. Og kjenner at mismotet er i ferd med å ta meg. Mor ringer og vi ble enige om ikke å dra på konsert med Trondheim Symfoniorkester i morgen kveld, selv om vi har gledet oss lenge. I helga har jeg invitert mor og far, barn, svigerbarn og barnebarn på farsdagsmiddag, jeg har planlagt å servere fiskesuppe, hjemmelaget, basert på den jeg lærte å lage av svigerfar. To selskap, både lørdag og søndag, for vi kan jo ikke invitere mer enn fem gjester om gangen. Kan vi i det hele tatt invitere gjester nå? Vi rakk akkurat å feire Vidas navnefest, men hva med Leanders bursdag om en måned? Fem år, en viktig feiring for en femåring. Og hva med jula? Kan Torgeir komme hjem fra Stockholm? Vi har lenge skjønt at han må i karantene, men kan han komme hjem hit, bo i kjelleren og ha karantenen her hjem? Terje og jeg kan godt være i hjemmekarantene vi også, så lenge det varer.......

Nei, sånn kan jeg ikke bli sittende. Jeg tvinger meg til å slå av TVn, jeg tar opp strikketøyet. En flaggspett koser seg med nøtter ute i hagen. Jeg ser på blomstene jeg kjøpte til Terje i går, farsdagsblomster litt på forskudd, og jeg begynner å strikke.

Fargene gjør meg roligere. Jeg kjenner garnet gli mellom fingrene og tenker at bratte bakker kan også forseres. Ett skritt om gangen.

 

:::::::::::::::::::

Min ferskeste video på YouTube:

 

 

De søteste små babyluer

@brittarnhild

"AMANDAPROSJEKTET er oppkalt etter datteren til Bjørg og Bjørn Berge-Øvrebø som levde hele sitt liv på nyfødt-/barneintensivavdelingene på Stavanger sykehus og Rikshospitalet. Begge sykehus gjorde en fantastisk jobb og som foreldre hadde de et behov for å gi noe tilbake. Det kunne de gjøre gjennom strikking og hekling."

Teksten over har jeg hentet fra Amandaprosjektet sin hjemmeside. Du kan lese mer her:
Amandaprosjektet

Ei venninne av meg, Bente Halvorsen, som har strikkepodcasten Indigo i grønt, startet nylig en samstrikk hvor målet er å strikke luer, votter, sokker, kluter, tepper og andre småting til Amandaprosjektet. Jeg har mer enn nok på pinnene for øyeblikket, og mer enn mer enn nok planer for nye prosjekt, men jeg visste at mor gjerne skulle hatt noen nye strikkeideer. Jeg fortalte henne om prosjektet og hun var helt med fra første stund :-)

Garn ble kjøpt inn, og snart klirret strikkepinnene ivrig.

Da jeg kom på besøk i dag var tre søte små luer allerede ferdig, og en fjerde, denne gang lyseblå, er på pinnene.

 

:::::::::::::::::::::

Min ferskeste Britt Arnhilds verden - video

 

 

Regnbuejakka mi er ferdig og jeg er strålende fornøyd

@brittarnhild

Se hva som er ferdig!
Og se hvor fornøyd jeg er!

#regnbuenirestegarnjakke
strikket kun i restegarn

Jeg begynte på jakka allerede i fastetiden i fjor, da jeg og Brit på Brit strikkenerd hadde en. regnbuesamstrikk. Jeg kom omtrent halvveis på første ermet før jeg la den bort da påska kom, og dermed ble det liggende i en pose helt til fastetiden i år. jeg tok den fram og hadde store planer, men ikke en maske ble strikket. Ikke før i sommer. Da tok jeg den fram igjen, og har strikket jevnt og trutt og mye, mye. Rillestrikk til en person i min størrelse tar jammen tid!

Men nå er den ferdig :-) Jeg har lagt ut en ny episode på YouTube i dag, og der har jeg lagt inn en liten film av meg i jakka, som Terje tok i går.

 

 

 

 

 

 

 

Med inspirasjon fra den flittige beveren

@brittarnhild

Jeg har vært på tur i dag, på tur i den fantastisk vakre Bymarka i Trondheim. Jeg har vært på tur mange ganger i uka de siste to månedene, på jakt etter alle de ulike vannene i Bymarka, og disse turene, jeg har snart funnet 30 vann, dammer og tjern nå, gir meg ufattelig mye skjønnhet og glede. Høsten, som gjerne kan være en litt trist tid, på vei mot mørke og kulde, har i år vært et fargesprakende fyrverkeri for meg. Det er på hell med høstfargene nå, mange av løvtrærne har mistet mesteparten av bladene sine, men fortsatt kan jeg komme over fargeklatter som nesten tar pusten fra meg. Som det du ser på bildet over, tatt på formiddagen i dag rett opp forbi Byåsen Butikksenter, ved Stokkedammen.

Ikke langt unna, på vestsiden av Theisendammen, har beverfamilien som bor der det travelt med å fylle opp matlageret sitt som skal holde gjennom vinteren. Flere trær var gnagd over, et vakkert fargeskue det også for fotografen.

Vel hjemme igjen var det tid for å ta fram strikketøyet, ei jakke jeg strikker til meg selv med dobbelt garn, en tråd lamull og en tråd Tilia fra danske Filkolana.

Lamullgarnet jeg har er i to ulike nyanser av oransje, så jeg lager striper.......

og med flittige herr og fru bever i tankene fikk jakken navn, #beverdamjakke :-)

 

Blåbærtursokker

@brittarnhild

"båbæ" var det første ordet jeg lærte å si. Jeg hadde fylt ett år i april, det var blitt sommer, mor og far tok meg med på blåbærtur og mens de ivrig plukket spannene sine fulle, ble jeg plassert midt i blåbærtua hvor jeg kunne forsyne meg på egen hånd av de søte, saftige bærene. Blå fingre, blå rundt munnen, o salighet, ikke så rart det første ordet kom da, båbæ, båbæ....... Jeg har fortsatt å plukke blåbær, i bøtter og spann. Noe blir til saft, noe til frysetøy, hele bær sukres såvidt og fryses, så blir de til desserter, hopping på yoghurt, i smooties og paier gjennom vinteren. Båbæ! Yes! Vi er heldige og har blåbærskogen oppe i bakken nesten rett bak huset. Her jeg sitter på strikkeloftet mitt og skrive,r ser jeg rett opp i den, og minner fra koselige turer dukker opp.

Så kom det garn i postkassen forleden dag, fra Stulen Strikk, i en farge han hadde kalt "blåbærtur", en farge akkurat maken til den fingeren får etter en tur i blåbærskogen. Garnet var nok til et par sokker, og litt til, og ideen om et par #blåbærtursokker dukket opp. I restegarnet mitt fant jeg rødt og grønt garn til litt blåbærlyng, og blåbærblått til blåbær. Og dermed var det bare å sette i gang.

På mine sokker har jeg lagt opp 64 masker på pinne 2 1/2, jeg har strikket en picotkant overs, forsterket hæl og sidefelling i tåen. Det finnes en uendelig mengde med sokkemonster rundt omkring, så jeg lager ikke en detaljert beskrivelse på det her, men utfordrer deg heller til å bruke ditt favorittmønster til en enkel sokk. Ta kontakt om du trenger tips så kanskje jeg kan hjelpe.

Etter belegget, picotkanten og noen omganger blåbærtur-garn kommer blåbærlyngen. Ni omganger i alt, tre omganger med grønn lyng, tre med rød og så tre med grønn igjen. Så noen omganger med blåbærtur-garn igjen før det kommer to rekker med blåbær.

Her har jeg brukt slipstitch, som jeg ikke aner hva heter på norsk, og heller ikke aner hvordan jeg skal tegne opp. Men et forsøk har jeg da gjort. Det er veldig enkelt å strikke egentlig. Først en omgang blått, så to omganger i blåbærtur-fargen mens annenhver maske løftes av pinnen som om du skulle strikke den vrang, men uten å strikke den, altså et slipstitch. Så kommer to omganger i bunnfarge før det igjen er en omgang blått. De to neste omgangene strikkes i bunnfarge med slipstitch på annenhver maske, men nå passer jeg på at de blå maskene jeg drar med meg to omganger opp kommer over de jeg strikket i bunnfarge forrige gang. Skjønner? Vel, det skal komme godt fram på tegningen :-) og kanskje litt på bildet under.

 

For moro skyld har jeg strikket en hæl grønn og en rød, en tå grønn og en rød. Og som du ser på bildet har jeg lagt inn to rader med slipstitch rett før tåa.

 

Tja, ikke akkurat et tradisjonelt nedskrevet sokkemonster dette, men jeg håper det kan inspirere deg til å strikke dine egne blåbærtursokker. Om du legger ut bilde på instagram er det fint om du bruker hashtaggen #blåbærtursokker

 

Lykke til!

Vidas julekjole. Se så fin den ble :-)

@brittarnhild

Det er fortsatt to uker igjen til jul, men Vidas julekjole er ferdig, klar til bruk.

Jeg har jo allerede fortalt dere historien om den nydelige, gule kjolen med hvite angorakanter som mor strikket til meg da jeg var baby, i 1958, og videre om da jeg viste fram den gamle kjolen på YouTube-kanalen min og sa at jeg ville forsøke å telle meg fram til hvordan den var strikket og lage en likedan en til vårt første jentebarnebarn, som ble født i august. Og om dere har lest det blogginnlegget og/eller sett den siste YouTube-episoden min, vet dere også at en av seerne tok kontakt med meg for å fortelle at hun hadde mønsteret, fra Familiens Strikkebok i 1955. 

Jorun sendte meg et bilde hun hadde tatt av kjolen slik den var avbildet i det gamle mønsterheftet, og selv om jeg sikkert hadde klart å telle meg fram til mønsteret på egen hånd, var dette til stor hjelp.

 

 

bilder fra mine forberedelser

 

Kjolen er nydelig og tidløs, ja, jeg vil nesten si at den har potensiale til å bli like populær i dag som den sikkert var den gang den kom for over 60 år siden. Jeg er i gang med kjole nummer to, som skal bli gave til ei lita grandniese som snart blir født.

Her er første blogginnlegget jeg skrev om kjolen, 

 

og her er videoen hvor jeg snakker om Vidas julekjole: