maskerade

Jag kan icke räkna dem alla

@brittarnhild

Jeg har kalt de sorgblomster, disse små, sorte rutene hvor jeg broderer inn blomster og insekter. Navnet kom av situasjonen jeg var i da jeg startet prosjektet. Far, som er 91 år og dement, slet med nok en lungebetennelse, mor, som er 94 år, falt å brakk lårhalsen først en gang, så ble hun sendt hjem altfor tidlig, falt igjen og fikk et nytt brudd. Det var krevende dager, både fysisk og psykisk, og det å brodere disse blomstene var god mental støtte.

     

Nå går det bedre med både mor og far, og i morgen skal mor endelig få komme til sykehjemmet og besøke far. Hun har ikke møtt han siden før hun falt første gang, men nå låner vi rullestol på rehabiliteringen hvor hun befinner seg for øyeblikket, vi har bestilt maxitaxi hvor det er plass til rullestolen og vi har avtalt med pleierne på fars avdeling at han må være klar til vi kommer (og forhåpentligvis sitte oppe)

     

Jag kan icke räkna dem alla
De prov på Guds godhet jag rönt
Likt morgonens droppar de falla
Och glimma likt dessa så skönt
Jag kan icke räkna dem alla
De prov på Guds godhet jag rönt

 

Likt stjärnornas tallösa skara
De hava ej namn eller tal
Men stråla likt dessa så klara
Jämväl i den mörkaste dal
Likt stjärnornas tallösa skara
De hava ej namn eller tal

 

Jag kan icke räkna dem alla
Men ack må jag tacka dess mer
Guds kärleks bevis må jag kalla
De under av nåd han beter
Jag kan icke räkna dem alla
Men ack må jag tacka dess mer

Lina Sandell

Blomstene er ikke sorgblomster lenger, men velsignelser.
Jeg har begge mine foreldre i live, midt i krevende hverdager får de godt stell, er trygge og har det godt, og i morgen skal de møtes igjen.......om enn for en kort stund.

 

Jeg brodere ganske fritt på disse rutene, det skal bli ni i alt, det er det jeg har sort opprekksgarn til. På en av rutene er en sommerfugl strikket inn, på de åtte andre blir det broderi. Ruten jeg jobber med i dag får ikke blomster men en honningbie. Mønsteret har jeg "lånt" fra ei gammel broderibok jeg har, "English Garden Embroidery" av Stafford Whiteaker.

Du kan se flere bilder av blomsterrutene mine på instagramkontoen min @brittarnhildskreativeverden under hashtaggen #sorgblomsterstrikk

 

Et teppe til Elmer elefant

@brittarnhild

Neste uke skal vi på bilferie, og jeg har behov for et enkelt hådarbeide som jeg kan strikke/hekle på mens vi kjører. Helst flere prosjekt egentlig, men i alle fall ett! Jeg har mange uferdige arbeider liggende, men ikke akkurat noen som egner seg i bilen, så jeg har vridd hjernen noen dager. Men så kom endelig ideen. Hva med et Elmer elefant-teppe. Jeg har kun strikket av restegarn/garn fra skattekista i 1 1/2 år nå, men det er fortsatt masse å ta av, og Elmer er jo så fantastisk glad og fargerik, så i et Elmer elefant-teppe får jeg brukt massevis av farger.

Det var lett å finne fram garn, og så altfor lett å starte med å hekle de første rutene. Verre var det å stanse da jeg først var i gang. Dette skal jo være et bilhekleprosjekt som skal holde gjennom ganske mange mil i bil, jeg kan jo ikke hekle for mye allerede nå.

Men det er egentlig ingen fare. Teppet skal jo ha en viss størrelse, så det trengs mange lapper. Og dessuten har jeg flere planer til andre enkle bilkjøringsprosjekt, så jeg skal helt sikkert ikke bli sittende med hendene i fanget.......

.......og om så skulle skje, mot formodning, kan jeg jo spørre Terje om jeg kan få kjøre, så kan han sitte med hendene i fanget!

 

:::::::::::::::

Teppet er ganske enkelt. Rett og slett ensfargede bestemorsruter som jeg skal sy sammen til slutt.

 

En biltur over Haukelifjell

@brittarnhild

Sommeren for tre år siden kjørte vi over Haukelifjell. Tunnelene var stengt så vi måtte kjøre den gamle veien, heldigvis, for her var det mye flott natur å oppleve. Den gamle veien er smal, kun plass til en bil i bredden, så vi ble stadig stoppet så motgående trafikk kunne passere. Terje er utdannet veiingeniør og kunne fortelle meg om de tre generasjonene med veier vi så, første generasjon rester av en kjerrevei oppe i fjellsiden, lagt opp av steiner, andre generasjon den vi kjørte på, og tredje generasjon gjennom tunnelene. Fascinerende, syntes jeg, men enda mer fascinerende var det å se på landskapet. Steinene, alle grønnfargene, skiftningene i landskapet. Når vi stoppet for motgående biler var jeg stadig ute meg kameraet og tok massevis av bilder.

Da vi noen dager senere kom til hytta satte jeg meg rett ned og designer "haukelifjellvegen"-mønsteret. Strikket først pulsvarmere. Så sokker. Og da høsten kom startet jeg på "haukelifjellvegen-kofta".

Nå, nesten tre år seinere, er den ferdig.

Og i dag fikk jeg endelig tatt bilder.

Østenfor sol, et restegarnsteppe

@brittarnhild

Østenfor sol, et restegarnsteppe

Det startet i fastetiden 2022, altså for litt over to år siden. Da hadde jeg mange år på rad jobbet med ulike regnbueprosjekt av restegarn i fastetiden. Jeg vred hjernen med å prøve å finne på et nytt prosjekt for året, og endte opp med, ikke sju, men kun tre av regnbuens farger, rødt, oransje og fiolett.

I bakhodet hadde jeg en reportasje fra et britisk interiørmagasin for mange, mange år siden, en leilighet i London innredet m ed orientalske tepper, skinnpuffer og vakre farger i nettopp oransje, rødt og fiolett.

Jeg fant fram det jeg hadde av restegarn i de rette fargenyansene, og satte i gang.

Jeg heklet hjemme, jeg heklet i drivhuset.......

....... jeg heklet på pizzarestaurant i Stockholm,

jeg heklet på Capri,

og i Venezia,

og lappene ble flere og flere.

Innimellom har det fått hvile lenge, så har det vokst med en lapp eller ti før det har fått hvile igjen.
I påska tok jeg det med på hytta og begynte å sy

det sammen,

Og i går, etter noen timers arbeid, ble det rett og slett ferdig.
Jeg er strålende fornøyd.

 

Livsgledestrikk, med inspirasjon fra hagen

@brittarnhild

Jeg vet egentlig ikke helt når det begynte, men det er mange år siden, veldig mange. Jeg har i alle fall tatt vare på en uferdig genser fra 80-tallet en gang, og et vognteppe jeg strikket til Marta på 90-tallet. Så tok det seg opp under pandemien, blant annet i forbindelse meg et digitalt kurs jeg deltok på med skotske Deborah Grey, i regi av Iceland Knit Fest. Riktig fart ble det da jeg skulle forberede meg til å undervise på strikkeretreat i Dordogne i Frankrike, på Les Trois Fontaines, høsten 2022, og derfra har det bare gått en vei, nemlig opp og fram :-)

Jeg snakker altså om kreativ strikking, broderi på strikk, inspirert av hage og natur.

Med leddsmerter og betennelser i hendene får jeg ikke strikket så mange store plagg lenger. Men små pulsvarmere og andre mindre ting går fint. Så har jeg i tillegg, som helt sikkert de fleste strikkede kjenner seg igjen i, mengder av restegarn, både smått og stort, liggende rundt forbi. I januar i fjor ga jeg meg selv en utfordring om å rydde opp i dette restegarner, NB- "rydding" i denne sammenhengen betyr "strikke opp", eventuelt "hekle opp". Du kan tro jeg har laget mye fint i løpet av disse 17 månedene, kun ved å bruke restegarn. Men har det minket på restegarnlageret? Vel, det føles ikke akkurat sånn. Jeg har arvet andres restegarn underveis, og jeg har jo så masse selv.......

Men vent nå litt. Det er ikke restegarn som er tema for dette innlegget, ikke egentlig. Men alt det fine jeg kan lage når jeg har alt dette garnet helt gratis tilgjengelig. Disse pulsvarmere for eksempel. Helt enkle, strikket på fire pinner, rett opp. Og så er det den enkle broderingen som gjør hele forskjellen. Grønne blomsterstilker av maskesting, selve blomstene av sting jeg ikke aner navnet på (jeg MÅ lære mer om brodering, det har jeg på planen), og støvbærere av franske knuter.

Inspirasjonen til blomstene skulle egentlig være zinnia, som jeg hvert år dyrker i hagen. Men da jeg i dag tidlig satt og broderte blomstene lå det ferskeste eksemplaret av Norsk Hagetidend foran meg, og så hvor godt blomstene passer til potentillaene på framsiden av bladet?

 

Cortinagenser fra 1956

@brittarnhild

 

Vinteren 1956 var det OL i Cortina. Mor og far var nyforlovet da, og mor strikket Cortinagensere til dem begge to. Genserene lever fortsatt, herregenseren er på Island hos bror @borgewigum (han som kan "alt" om vulkanutbrudd på Island, du vet), mens damegenseren befinner seg hos meg. Mor er mye mindre enn meg, så jeg kan ikke bruke den, men jammen er det fint å ha den.

🧶

Det kom for noen år siden et nytt, oppdatert mønster på Cortinagensere, men den nye utgaven er langtfra så snerten som den gamle, spør du meg.

🧶🧶

Så et innslag på Dagsrevyen i går om gamle OL plagg, særlig fra Lillehammer. De er blitt kjempepopulære, så her er det bare å lete fram gamle gensere fra kister og skap. Jeg har i alle fall mange skatter liggende.

 

Stopp en sokk eller to

@brittarnhild

Hyttesokkene trenger sårt til stopping. De er sikkert 25 år gamle, minst, og er vi flere på hytta er det alltid dette paret som først trekkes opp av sokkekurven. Sånn var det i går også, da vi kom hit og det var bare 5 grader inne i hytta. Jeg så jo hullene, men en dag fra eller til, det får sokkene tåle, tenkte jeg, og drog de på beina før jeg puttet føttene inn i hytteskoene mine, tresko med ekte kuskinn, fra den gamle Treskofabrikken på Moi.

🧶

Nå er det en ny dag, vi har fått opp varmen og jeg trenger ikke ullsokker lenger. Nå skal de stoppes. Men så var det stoppegarn da. Ikke noe grått ullgarn å oppdrive. Men som kjent, nød lærer naken kvinne å spinne, burgunder garn får gjøre nytten. Ikke har jeg noen stoppesopp her heller, men det er ikke noe problem, vi har jo appelsiner, og en av dem skal få leke stoppesopp en liten stund.

 

Når sokkestrikken ligger klar

@brittarnhild

Så kom det en ny melding fra sykehjemmet om at far var dårlig. Jeg slapp det jeg hadde i hendene og kjørte til andre enden av byen, hvor sykehjemmet ligger.

🧶

Det gikk bra denne gangen også, men jeg ble sittende ved senga hans noen timer, og da var det jammen godt å kunne dra en strikkepose opp fra veska. Med pinner og sokkerestegarn. Jeg trenger ikke mønster når jeg strikker sokker, så det var bare å legge opp og begynne å strikke, mens tankene vandret. Drt er mye å tenke på når en sitter sånn, time etter time inn i natta, og hvilken velsignelse da å ha tråd som løper mellom fingrene, maske etter maske som vokser fram. Noe å henge fingrene i, som vi gjerne sier.

🧶🧶

Jeg har alltid en pose sokkerestegarn og strømpepinner liggende, som kan puttes i veska i full fart. Denne gangen var det fiolett, himmelfargen, håpsfargen, og heldigvis litt lysere rosa, og litt varm, glad oransje. Gode farger å strikke med mens jeg satt i stillheten ved ei sykeseng.

🧶🧶🧶

 

Et lyseblått sjal fullt av minner

@brittarnhild

Et lyseblått sjal, heklet i ull, ligger nederst i ei kurv i garderobeskapet vårt. Har ligget nederst er kanskje riktigere å si, for nå har det kommet fram i lyset. Bestemor Ragna Josefine heklet sjalet til meg for 60 år siden, og det er i dag blant mine kjæreste eiendeler. Ikke fordi jeg bruker det ofte, for det gjør jeg slett ikke, men fordi det er heklet av bestemor. Jeg er helt sikker på at hun heklet både bønn og kjærlighet inn i maskene.

🧶

Sjalet har fått komme fram i lyset nå. På bildet henger det foran et oljemaleri av Bostad, gården der mormor Olga ble født (tenk, både bestemor og mormor ble født på 1800-tallet), og nå skal det få komme opp i atelieret. Så skal jeg legge det over skuldrene mens jeg skriver ned barndomsminner. Fra en lykkelig oppvekst i Blomsterbyen på 1960-tallet, om besøk i bestemors hage og mormors kjøkken, om sommeruker hos tante Eline og Einar på Hitra, om spilletimer i det mørke, dunkle huset til gamle fru, eller var hun frøken, Aasta Buen og skoletimer hos en annen Aasta, Aasta Prøsch, som loset oss gjennom de tre første barneskoleprene og som vi var så glad i. Om feriereiser rundt om i landet og etter hvert til utlandet. Om hverdager og festdager.

🧶🧶

Minnene ligger lagret i det blå sjalet, og jeg kjenner at det er godt å ta de fram. Flest gode, og noen ikke fullt så gode. Alle har de vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. 

 

Planen var kjempegod den, trodde jeg.......

@brittarnhild

     

Planen var kjempegodt den, trodde jeg. Jeg hadde planlagt det i flere dager. Solsnusokkene er ferdige og jeg ville fotografere de oppe i fjellet, på de svarte lavasteinene ved foten av vulkanen Teide, der hvor det vokser så mange flotte aeonium, eller Tenerife-roser som de også kalles her nede. Jeg er simpelthen rett og slett så fascinert av aeonium. Har to stykker hjemme som står ute i drivhuset gjennom sommerhalvåret, og inne på kjøkkenbenken gjennom vinteren. De gule sokkene mot den svarte lavaen og med vakker aeonium, ja, det bare måtte bli bra.

Jeg hadde sett meg ut akkurat hvor jeg ville ta bildene, Terje var med og vi kjørte opp til landsbyen Santiago del Teide og tok av opp den vakre mandeltredalen og videre opp til det bittelille kapellet på toppen. Av med sandalene, på med sokkene.......og dermed oppdaget jeg raskt at svarte lavasteiner er skarpe som kniver. Jeg klarte såvidt å stå på en fot mens jeg tok to bilder i full fart og måtte så ha hjelp av Terje til å få på meg sandalene igjen. Dette nyttet rett og slett ikke.

Måtte ty til plan B, å ta bilder av sokkene uten føtter inni. Det gikk det også, men ble liksom ikke helt som jeg hadde tenkt.

Sokkene er helt enkle rett fram sokker, sånn som jeg lærte å strikke sokker da jeg var lita jente. Garnet er restegarn jeg fikk av ei venninne i høst. Hun hadde strikket en hel haug sokker med "arne&carlos-garn", du vet sånn garn hvor du får to nøyaktig makne  selvmønstrede sokker fra ett og samme nøste, og for at du skal få til det er det endel ensfarget, oftest gult har jeg skjønt, garn midt inne i nøstet som ikke skal brukes. Sånt restegarn er gull verdt for meg, og du kan tro jeg smilte bredt da venninnen kom med en stor pose smårester i alle regnbuens farger. 

Det første jeg gjorde var å sortere ut alt det gule, de minste restene knapt et par meter, men med restegarnstrikset mitt (når jeg begynner på nytt "nøste" strikker jeg noen masker med dobbel tråd) blir det bare to tråder å feste pr sokk. Og det er jo absolutt overkommelig, eller hva? Så tok jeg med meg garn og pinner da vi for litt over ei uke siden fløy sørover til Tenerife, og nå er sokkeparet ferdig. Nok garn til et par pulsvarmere er det også, og kanskje får de påbrodert hver sin Tenerife-rose.

 

::::::::::::::::::::

Jeg spilte forresten inn en video forrige dagen, fra hotellrommet, men knallgrønn bakgrunn.
Her er den:

 

Og jeg reklamerer for fullt om dagen for strikkeretreatet jeg skal lede i Toscana i mai.
Kanskje du har lyst til å delta? Ta kontakt da vel.